Humoristisk og poengtert

Terje Nicolaisen: «Paperwork». Henie Onstad Kunstsenter. 3. februar – 1. mai 2011.

Henie Onstad Kunstsenter viser nå utstillingen «Paperwork» med arbeider av kunstneren Terje Nicolaisen.

Nicolaisen er en norsk kunstner i slutten av førtiårene som i en årrekke har laget satiriske tegninger og tekster, der han på ulike måter engasjerer seg i spørsmål knyttet til kunst- og kulturlivet.

Han er dessuten også kjent som en av kunstnerne bak den etter hvert mye omtalte «Tegneklubben».

Verk i form av forslag

Arbeidene hans har ofte form som forslag til løsninger på konkrete problemer eller som visjonære kunstneriske ideer som kan virkeliggjøres.

Disse forslagene er utformet som løsrevne skisseaktige kludrete tekster illustrert med naivistiske tegninger i såkalt «slackestil», som betyr en bevisst barnslig og uperfekt tegnestil.

Konsepttradisjon

Terje Nicolaisen skriver seg inn i en såkalt konseptkunsttradisjon, altså der det er ideen, og ikke objektet som står sentralt.

Gjennom det faktum at alle hans verk kun er forslag på hendelser og prosjekter som kunne vært virkeliggjort, i form av løsrevne setninger, viser han oss et førti år gammelt poeng, som er like viktig å ta innover seg i dag:

At en kunstner ikke nødvendigvis er en produsent av objekter, men snarere en igangsetter av levende, selvstendige tankeprosesser i betrakteren.

Infoskilt i Munchs ånd

I sine arbeider engasjerer Nicolaisen seg i kunsthistorien, og setter gamle uttrykk i et nytt lys, han lar ulike diskurser eller billedvirkeligheter tørne sammen slik at det får ringvirkninger i begge retninger.

Det er dette som skjer når han for eksempel omformer veivesenes infoskilt som består av en stor i mot en blå bakgrunn, slik at den likner Munchs berømte måneskinnsstripe.

Han legger dermed noe poetisk sommernattvidunderlig inn i det prosaiske skiltet, samtidig som han trivialiserer Munchs romantiske livsfrisemotiv, og så å si tar det ned fra pidestallen.

Visjoner om byen

Arbeidene hans er ofte byplanleggingsideer, ting som han mener kunne endret Oslo til det bedre. Noen av forslagene hans er ganske absurde, mens andre er helt klart gjennomførbare, og til og med, i enkelte tilfeller, riktig gode.

Ett forslag som jeg synes er veldig morsomt og interessant er for eksempel «Ibsen Tunnel improvement».

Her ser han for seg at man kunne montere lyspærer rundt tunnelinngangen på samme måte som sminkespeilene backstage i teatrene er dandert med lys.

Slik retter han på en ironisk måte opp i det dypt ulogiske ved at man har kalt en tunnel Ibsen, ved å koble det til teatrets magiske verden, samtidig som han rent estetisk ser for seg at dette ville gitt Ibsentunnelen en ansiktsløftning, ved at det ville frisket opp det grå trafikkbildet, med dette klare glamorøse og teatralske tilsnitt.

Det utdaterte moderne

Andre av forslagene er mer absurde, som ideen om å skrelle en bytrikk ned til det maskinelle. Som en spinkel rest skulle den kjøre ensomt rundt i Oslos gater.

Mer enn å fungere som et konkret forslag som burde virkeliggjøres forstår jeg dette som et bilde - kanskje på en tid som snart er forbi, en teknologi som er i ferd med å bli passé, og slik kjører fortiden rundt som en skygge av forgangen storhet.

Så det er vel nærliggende å tolke dette forslaget som en slags «memento Mori»-idé, ikke en påminnelse om kjøttets forgjengelighet, men en påminnelse om hvor hastig tiden går, og hvor fort det flunkende nye blir utdatert.

Morsomt, poetisk og poengtert

Det synes jeg det er. En utstilling full av humor, det er så mye å smile og le av i utstillingen, samtidig som den er så ladet med poesi og skjønnhet.

Men tross humoren og leken er også Nicolaisen prosjekt gjennom sine poengterte kritiske holdninger, og sin skarpe satire også preget av et dypt alvor.