"Andy Warhol by Andy Warhol" Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Oslo, frem til 14.desember 2008.
Andy Warhol er en kunstner som har spilt en rolle langt utover kunstverden. I løpet av hans drøye tjueårige karriere fungerte han som et levende bindeledd mellom kunstscenen, mote - og reklamevirkeligheten, og ikke minst til undergrunnsmusikk – og filmmiljøer av ulikt slag.
Han er i dag regnet som en av de mest betydningsfulle kunstnerne fra det forrige århundre, som var med på å skape rom for et flunkende nytt kunstbegrep.
En begivenhet
Det er med andre ord en begivenhet uten om det vanlige når Astrup Fearnley Museet nå viser en bredspektret utstilling med Warhols arbeider. Museet har jobbet med dette prosjektet i nærmere to år, og utstillingen er også blitt både omfattende og profesjonelt utført.
Vi får se verk fra Warhols gjennombrudd tidlig på 60-tallet til hans tragiske død, som følge av en rutineoperasjon i 1987. I inngangspartiet i museet er veggene dekket med Warhols berømte kutapeter, derfra ledes inn i selve utstillingen der vi finner i alt 44 malerier, en skulptur og en installasjon, samt et rikt utvalg av Warhols berømte avantgardefilmer.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Guns, Warhol: 1982.
Verdensberømte ikoner
Noen vil kanskje bli skuffet over ikke verken å finne Marilyn Monroe eller Elvis Presley, og heller ikke de velkjente Brilloboksene. Disse kan imidlertid finne trøst i andre verdensberømte ikoner av for eksempel Jackie Kennedy, Liza Minelli, Mao dze dong og ikke minst vår egen dronning Sonja, samt flere versjoner av Campbells suppebokser, og skulpturen Silver Coce Bottles.
Men utstillingen omfatter så mye mer enn disse berømte og misbrukte bildene. Vi får blant annet se noen av Warhols ukjente abstrakte malerier, hans Oxidation paintings og de karakteristiske sjablongblomstene hans. Jeg savner imidlertid flere av Warhols kjente katastrofebilder. Disse bildene som er basert på fotografier av bilulykker, eller andre fatale tragedier som utspiller seg i hverdagen, utgjør en viktig motivkrets i Warhols produksjon.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Big Electric Chair, Andy Warhol.
Om ikke annet finnes i hvert fall en versjon av den elektriske stolen. Det er noe (tilsiktet) grotesk i sammenstillingen mellom forbrukssamfunnets konsumprodukter, som en boks med kjøttsuppe, eller colaflasker sidestilt med et henrettelsesverktøy som gjennom den stylede, glansede overflaten, forteller sin tause historie om drap i regi av det såkalt siviliserte, demokratiske amerikanske samfunnet.
Filmrepertoaret som er vist i forbindelse med utstillingen kan dels oppleves i museets øverste etasje, og dels i Cinemateket. Av Warhols legendariske 60-tallsfilmer får vi blant annet se den eksperimentelle 16 mm stumfilmen Blow job fra 1964. I denne kontroversielle filmen ser vi fjeset til en ung vakker gutt, sterkt opplyst ovenfra. Vi ser i ansiktets skiftninger både nytelse, melankoli og smerte, og vi forstår at disse følelsene er fremkalt av at han mottar oralsex fra noen utenfor bildet.
Warhol by Warhol
I møte med tittelen "Warhol by Warhol" kan man få inntrykk av at utstillingen beskjeftiger seg med Warhol som egenprodusert konstruksjon, en innfallsvinkel jeg synes er ytterst interessant, men det er altså ikke dette utstillingen handler om. I stedet har man ambisiøst tatt mål av seg til å utforske Warhols "selv," som kurator og direktør Gunnar Kvaran uttrykte på pressekonferansen. Det vil altså si at man har villet utforske Warhols personlige overbevisninger, politiske så vel som religiøse. For meg virker dette perspektivet mildest talt på siden.
Det interessante ved å fokusere på Warhol som person, og ikke bare på de objektene han produserte, er jo nettopp å vise på hvilken banebrytende måte han iscenesatte seg selv som kunstner og mediepersonlighet, og slik gjorde seg selv til sitt eget kunstverk. I hvilken grad han var personlig kristen, eller politisk engasjert, virker mindre interessant i denne sammenhengen.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Multicoloured Retrospective Painting, Warhol: 1979.
Foreldet kunstforståelse
Dette sterke personfokuset, som i og for seg preger katalogen mer enn egentlig selve utstillingen, springer åpenbart ut av en høyst forståelig og betimelig impuls til å ville bryte med tradisjonelle endimensjonale forestillinger om Warhol som en kommersiell overflatekunstner. Det virker likevel underlig å skulle etablere forståelsen av Warhols "selv" og hans malerier og skulpturer som en type "mesterverk," (et ord som også gikk igjen i pressekonferansen).
Det oppleves som om man forsøker å hente Warhol tilbake til den foreldede kunst – og kunstnerforståelsen som han selv så radikalt var med på å bryte med.
Det er ingen tvil om at Warhol var en "mester" hvis vi vil bruke et slik myteomspunnet og foreldet ord, men hans mesterskap ligger ikke i og for seg i objektene han produserte, som faktisk primært må sees som en type rester av hans virkelige kunstneriske virksomhet. Det ligger i hans teatralske iscenesettelse av seg selv, han intrikate spill med identitet og kjønn, og der det virkelige og det mytiske, det kunstneriske og det kommersielle gled i hverandre. Warhol var ikke først og fremst en billedprodusent, men en posør som gjorde sitt atelier til en radikal undergrunnsscene, for et kontinuerlig, men usammenhengende sosialt og kunstnerisk rollespill.
Likevel er Andy Warhol by Andy Warhol blitt en frodig og mektig utstilling, som i liten grad lar seg forstyrre av de litt underlige perspektivene som ligger til grunn.
