Sprikende blikk på samtidskunst

De enkelte utstillingene er basert på et samarbeid mellom norske og afrikanske kuratorer. Initiativtagere har vært Marith Hope og Gavin Jantjes ved Nasjonalmuseet.

Foruten Nasjonalmuseet deltar Kunstnernes Hus, Stenersenmuseet, Unge Kunstneres Samfund (UKS), Oslo Kunstforening og Interkulturelt museum (IKM) med hver sine utstillinger.

Det er første gang disse institusjonene samarbeider på denne måten. Ikke minst kontaktene mellom norske og afrikanske kuratorer som er bygget opp gjennom dette prosjektet, er noe av det mest positive ved hele prosjektet.

Sprikende affære

De forskjellige institusjonene har stort sett forholdt seg til hver sine regioner innenfor det afrikanske kontinentet og stått fritt i utformingen av sine respektive utstillinger.

Det er derfor ikke slik at de fem utstillingene til sammen gir et større helhetlig bilde av samtidkunsten på dette enorme kontinentet, som består av omkring 60 stater og dekker en femtedel av jordens landareal.

Snarere er det slik at hver av utstillingene angir vidt forskjellige måter å løse oppgaven om å gi et perspektiv på det man kan kalle ”afrikansk samtidskunst”.

Dette gjør at prosjektet som helhet blir en litt sprikende affære og det viser seg at den geografiske rammen forblir et uløst problem som på et vis sprenger prosjektet - på godt og vondt.

Forskjellige blikk

Å skulle representere afrikansk samtidskunst viser seg å være umulig.
Utstillingene etterlater dermed mer en rekke ubesvarte spørsmål enn følelsen av å få et nytt innblikk eller oversikt.

Kunstnernes Hus fokuserer på kunstnere med tilknytning til Maghreb-regionen i Nord-Afrika (Marokko, Algerie, Tunisia) - mange av dem bosatt i Paris eller andre europeisk byer.

Oslo kunstforening og IKM tar byen Maputo som sitt utgangpunkt (hovedstaden i Mosambik), mens Stenersenmuseet viser kunstnere fra Sør-Afrika med vekt på det å sette estetisk skjønnhet opp mot den voldelige apartheid-historien.

På UKS er det en gruppeutstilling med kunstnere fra både afrikanske land såvel som Sverige, Norge og Spania. Her knytter man dagens storpolitiske virkelighet opp mot århundreskiftet omkring 1900 og dets uro og angst, spesifikt knyttet opp til Edvard Munchs kunst.

Utstillingene har fått engelske titler som ”Looking Inside Out”
(Kunstnernes hus), ”Maputo, A Tale of One City” (Oslo kunstforening og IKM), ”Beauty and Pleasure in South African Contemporary Art”
(Stenersenmuseet), og ”Trapped in Amber: Angst for a Reenacted Decade (UKS). Nasjonalmuseets utstilling heter på norsk ”Hykleri: stedsspesifikk moralitet”.

Norsk dobbeltmoral

Utstillingen på Nasjonalmuseet er den som går lengst i å problematisere og løse opp selve det geografiske utgangspunktet for prosjektet. Av de elleve kunstnerne er det kun fem som har noen spesiell tilknytning til Afrika, og av disse er det kun én som fullt og helt bor og arbeider i Afrika.

Det vanskelige i det å operere med et geografisk utgangspunkt, fører til at man i stedet lager en internasjonal gruppeutstilling med kunstnere fra Norge, Sverige, Island, England og Kuba, foruten land i Afrika.

Leser man kuratorenes katalogforord dreier det seg om en politisk kritikk av måten f.eks. et norsk oljeselskap som StatoilHydro opererer internasjonalt i land som Nigeria, Angola, Iran, Canada, Venezuela osv.

Perspektivet snus på den måten til å dreie seg om Norges rolle i en globalisert verden, som kuratorene forstår som en form for ny-imperialisme.

En slik bitende direkte kritikk, underbygget bl.a. av en artikkel av økonomihistorikeren Helge Ryggvik, er forfriskende med tanke på at det kommer fra et statlig museum. Selve utstillingen klarer imidlertid ikke helt å bære frem denne politiske diskusjonen og tenderer mot det overtydelige.

Et videoverk som står frem

Et verk står allikevel frem som kanskje det med sterkest kunstnerisk kraft, alle de fem utstillingene tatt i betraktning. Det gjelder engelske Steve McQueens video i bredformat kalt ”Gravesend”, etter stedet der Themsen løper ut i havet og som også er der Joseph Conrads fortelling ”Heart of Darkness” fra 1902 begynner.

Conrads fortelling dreier seg om skipperen Marlow som reiser oppover Kongofloden med oppdrag å frakte elfenbein, hvor han også kommer på sporet av den groteske vold og utbytting som kjennetegnet den belgiske kong Leopolds koloniale utbytting av dette området. Francis Ford Coppola har udødeliggjort denne fortellingen på sin måte i ”Apokalypse nå”.

Med dette som bakgrunn tar McQueens video mer konkret utgangspunkt i utvinningen av det høyt prisede metallet tantalum i Kongo, hvordan det rent fysisk brytes ut av jorden og siden foredles gjennom avanserte prosesser.

Tantalum brukes bl.a. i mobiltelefoner, dvd-spillere og datamaskiner. Kampen om denne sjeldne råvaren danner noe av bakgrunnen for den blodige borgerkrigen i Kongo de senere årene hvor fire millioner av mennesker har mistet livet.

McQueen gjør dette i en mørkladen, dvelende og suggestiv film hvor også det lydmessige er særlig sterkt tilstede. På en tilbakeholden og samtidig effektfull måte sier den noe om hvordan verdensøkonomien og politikken fortsatt har sin rot i kampen om råvarer og ressurser, som i kolonitiden, og hvordan vi alle er implisert gjennom det vi konsumerer, mobiltelefonene vi bærer og lap-top’ene vi bruker.