Siden urpremieren i 2005 har den skotske dramatikeren David Harrowers stykke Blackbird vært spilt over hele verden.
Når det nå settes opp for fjerde gang i Norge, er det et samarbeidsprosjekt mellom Riksteatret og Det Norske Teatret.
Stockholmvariant
Historien er sterk, den handler om Una som oppsøker Ray 15 år etter at han ble dømt for å ha hatt et seksuelt forhold til henne.
I et kaldt, upersonlig og ørkenaktig kontorlandskap konfronterer hun ham, og han henne. Hatet, kjærligheten og alle følelsene midt mellom disse ytterpunktene foldes ut.
Egentlig minner stykket om en variant av Stockholmsyndromet: Una hater, forakter og elsker mannen hun hadde et forhold til som tolvåring, og som hun trodde elsket henne tilbake. Det de hadde sammen trekker dem mot hverandre.
Unevnelige
Stykket utspiller seg som et slags oppgjør, og det er et oppgjør som egner seg godt for teateret. Blackbird er en balansegang mellom gråsoner, det svinger seg mellom tabuer, bretter ut det forbudte, vonde og vanskelige, det unevnelige.
Trolig er det det som har gjort det så populært, denne teaterteksten rører ved noe det er vanskelig å snakke om. Slike forhold har i større grad vært tema i litteraturen enn på teaterscener, senest i Linn T. Sunnes nyeste roman.
Selvsagt
Dette er ikke en forestilling som provoserer, annet enn gjennom tematikk og replikker. Det er noe selvsagt over regien, scenografien har et potensial som ikke utnyttes til fulle.
I kontorlandskapet står ødelagte vegger som mer eller mindre motivert rives ned etter hvert som stykket skrider frem. En kopimaskin og en makuleringsmaskin er også i rommet, men disse utnyttes ikke for det de er verdt.
Når Una (Marie Blokhus) kopierer ansikt, hender og mage ved å legge seg over maskinen og deretter limer bildene opp på en vegg, flyttes fokuset til en setting lik kriminalserier på TV, og publikum vekkes. Men tråden tas ikke opp. På samme måte ligger det et potensial i bruk av makuleringsmaskinen, men dette utnyttes heller ikke.
Halve setninger
Språklig er David Harrower en dramatiker med referanser til Jon Fosse. Språket består gjerne av halve setninger, repetisjoner, nye halve setninger. Et uferdig og ufullendt språk, et nølende språk, et språk med plass til lag av betydninger, et meningsbærende språk.
Men også et språk man skal fare varsomt med. I Riksteatrets oppsetning farer setningene av gårde. Noen ganger må de det, andre ganger kunne de uferdige setningene trengt tid og rom for at publikum skal få dem med seg, for at språket skal oppleves ekte.
På like fot
Marie Blokhus og Vidar Sandem spiller Una og Ray. Det er skuespillere med gode uttrykk. Særlig Blokhus imponerer med et spenn av følelser, god progresjon og dynamikk. Sammen leter Blokhus og Sandem frem gråsonene, men ikke så mange bølgedaler.
Regien er noe stereotyp også her, de to fremstilles for det meste i rollene overgriper-offer, og det er sjelden Ray synker dypere enn Una, det er sjelden han virkelig er svak. Regien kunne med fordel latt Una jobbe seg mer ut av offerrollen. Det er først når de to karakterene står på like fot at gråsonene for alvor blir interessante.
Blackbird er en tekst som lett kan gripe en tilhører, i alle fall ved første møte. Tekst og tematikk griper også denne gangen – men det hadde vært en fordel med en regi der vågemotet var hakket større.
