Overtydelig og kaotisk

Gerhard Büchners uferdige stykke «Woyzeck» fra 1837 handler om den fattige soldaten som sliter seg gjennom lange dager med ekstraarbeid for å forsørge sin kjæreste og deres lille barn.

Ekstraarbeidet består blant annet i å barbere Kapteinen hver eneste morgen, og å være forsøkskanin for doktorens ernæringseksperimenter. Dagene hans er fylt av fornedrelser, og da hans kjære Marie er utro, tar han livet av henne.

Denne historien har Nasjonalballetten valgt å få hjelp av den tyske koreografen Christian Spuck til å fortelle.

Spuck arbeider til daglig ved Stuttgart Ballet og har erfaring med å koreografere narrative helaftens balletter.

Uttrykket hans preges av tydelighet og en klar historielinje – en linje som dessverre denne gangen blir overtydelig.

Liten i seg selv

Hovedscenen på Operaen er mørk og blir stadig mørkere gjennom forestillingen.

Lyset blir dunklere ettersom handlingen utspiller seg, og alt som skjer på scenen, fra bevegelser til fargevalg i kostymene, er et forvarsel om stykkets mørke utgang.

Det starter med fem trommeslagere på scenen. Martin Donners komposisjon for skarptrommer gjør det militære preget tydelig, og mellom de fem trommeslagerne kommer en lutrygget Woyzeck (Philip Currell).

Fra første stund ser vi en karakter ribbet for selvsikkerhet, en karakter som drar seg etter de andre på scenen, en karakter som er liten i seg selv. Woyzeck klarer aldri helt å finne sin plass.

Lekenhet

Denne tydeligheten er nødvendig, ikke minst fra starten av et slikt stykke. Det kan høres at det er lagt ned mye arbeid i å finne riktig og balansert musikk, og denne delen av stykket fungerer svært bra.

Christian Spuck har samarbeidet nært med dirigenten Vello Pähn har han funnet frem verk av Martin Donner, Philip Glass, György Kurtág og Alfred Schnittke, og spenner fra det ubehagelig spilledåseaktige til suggererende trommekomposisjoner og følelsespreget filmmusikk.

Lekenheten er der i musikkvalget, og igjen må det fremheves at musikkvalget er godt.

Det som blir problematisk er når denne lekenheten skal følges opp på scenen, det er her koreografen fristes ut i det overtydelige.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Grenser

For det er grenser for hvor karikerte Doktoren, Professoren og Kapteinen skal være. Det er grenser for hvor mange ganger Woyzeck skal dyttes bort, sparkes og tråkkes på før vi forstår at denne fornedrelsen ikke gjør ham godt. Det er grenser for hvor interessant det er når dans blir for tydelig.

Fargevalg, scenelys, alt er fint. Grå kostymer med knallrøde og signalgule detaljer fungerer.

Men det blir for mye av det gode når scenen overfylles med dansende par og Woyzeck ikke får være med.

Det bikker over når Spuck lager morsomme tablåer for å understreke Woyzecks utilpasshet. Ikke alle dansere er gode skuespillere. Woyzecks tragedie drukner i spradebasser og stilistiske karakterer – i stedet for å fremheves av dem.

Tro

Eugenie Skilnand som Marie og Philip Currell som Woyzeck er tro mot regikonseptet de er gitt, og med hver sin sterke, men forskjellige utstråling redder de mye av kvelden.

Det må også nevnes at enkelte scener fungerer godt, med drapsscenen som den absolutt beste. I et kaldt, lett og urolig regnvær dreper Woyzeck Marie med troverdighet.

Men hele veien frem dit er det ikke lett å følge ham.

Valg

Dermed blir dette en oppsetning som mister mye på grunn av trangen til å fortelle historien på en svært tydelig måte

Tolkningsrommet lukkes for publikum, og når det gjelder dans, er tolkningsrommet stort, nærmest uendelig. Dans er sjansen til å gi en historie et annet uttrykk enn det verbale. Når man nærmest sitter igjen med et ønske om at ordene kunne vært der, sier det noe valg av uttrykk og dramaturgi.

Historien om Woyzeck er i utgangspunktet åpen og uferdig dramatikk, og mulighetene er nærmest ubegrensede. Neste gang bør Nasjonalballetten velge et annet formidlingsuttrykk.

• LES OGSÅ: Sjå ei av Noregs beste dansarinner førebu seg til ballettpremiere