Hjerteskjærende – og litt rotete

Åsa Linderborgs biografiske oppvekstroman «Meg eier ingen» er en sterk fortelling om å vokse opp med en alkoholisert far. Boken er blitt kalt ”hjerteskjærende” og en ”skinnende perle” av kritikere, og på Riksteatrets scene blir det både hjerteskjærende og til tider skinnende når de nå har tatt fortellingen til scenen.

Åsas historie

Stykket åpner med et møte med Åsa rett etter farens død. Hun er tilbake i leiligheten de bodde i sammen, og herfra forteller hun sin oppveksthistorie. Om hvordan faren drakk og moren forlot dem, om oppveksten med en far som gradvis velger flasken fremfor henne – selv om han utviser en grenseløs kjærlighet til datteren. De har det på mange måter godt sammen. De er dypt glade i hverandre, og dette forholdet stadfestes tidlig i teaterstykket. Opplevelsen av svik sniker seg gradvis innpå. For ingen barn skal måtte ha det slik? Ingen voksne skal ha lov til å late som om de ikke ser at den lille familien trenger hjelp?

Kreps og dans

Det tar tid før forestillingen setter seg. Den første halvtimen blir brukt til å presentere karakterene som er viktige for å få fortellingen til å gå rundt: Mor, stefar, besteforeldre, barnehagetanter, naboer. Dermed blir det mye traving ut og inn, skuespillere som bytter roller (til og med stående på scenen en av gangene!) og flytting av kulisser. Det glir ikke helt greit, og dermed brytes forestillingen opp for mange ganger fra starten av. I tillegg kommer det lydmessige støybrudd. Først etter en fragmentert halvtime fester forestillingen grepet i en nydelig scene der far (Dennis Storhøi) og datter (Trude Øines) spiser kreps og danser. Det er en god scene som befester et sterkt forhold og som samtidig manifesterer sviket faren Leif gjør mot sin datter.

Pappaen

Første akt handler om Åsas barndom, andre akt om Åsa som ungdom og voksen. Trude Øines spiller Åsa som barn med troverdighet, og hun klarer også overgangen til ungdom- og voksenliv både stemmeteknisk og i bevegelsesmønster. Men storspillet er det Dennis Storhøi som står for. Det er han som spiller frem varmen i stykket, vi tror på hans bølgedaler og økende alkoholmisbruk. Det er Dennis Storhøi som er stykkets skinnende perle – uten ham hadde forestillingen falt pladask. Han spiller ut et troverdig menneske som ikke får til det livet krever av ham. Han er metallarbeideren som mister kone, barn og etter hvert også jobb på grunn av flaska. Men han er samtidig den gode, smarte, oppegående og politisk orienterte pappaen Åsa elsker. Han rives mellom henne og avhengigheten. Og han velger ikke nødvendigvis riktig.

Gul jakke

Regissør Michaela Granit har valgt å projisere videosekvenser fra Åsas barndom på den store betongveggen bakerst på scenen. Det gir en fin effekt med Åsa sittende i knallgul jakke og med vind i håret bakpå pappas sykkel. På veggen har Granit har valgt glade scener som spilles flere ganger. Det er et godt valg og det styrker bildet av et nært far/datter-forhold. De vonde scenene spilles ut – både pappens gradvise svik og datteren som etter hvert forlater ham fordi hun ikke orker mer. Og det er til tider både hjerteskjærende og vondt.

Bærer

Riksteatrets «Meg eier ingen» står og faller på den sterke historien og samspillet mellom far og datter. Til tider er det nært og rørende, og det vil definitivt være mange som kjenner seg igjen i historien som blir fortalt. Om Åsa Linderborgs bok er det blitt sagt at leserne ikke opplever at historien handler om Åsa, men om dem selv. Slik sett kan dette bli en god og viktig teateropplevelse for mange – en rotete scene og noe mangelfull oppsetning til tross. Dennis Storhøi bærer det meste.

Riksteatret
«Meg eier ingen» av Åsa Linderborg, dramatisert av Emma Broström
Premiere i Halden 8. februar 2011

Regi: Michaela Granit
Medvirkene: Dennis Storhøi, Trude Øines, Yngve Berven, Brit Elisabeth Haagensli m