“James Bond: Quantum of Solace” begynner med det det er mest av i filmen: Forfølgelse.
Forfølgelse med skyting er viktigste ingrediens i gutte-filmer. Generelt. Den nye James Bond filmen likner en hvilken som helst slik film. Med unntak av noen få scener.
Den ene forfølgelsen foregår i en kirke under restaurering, i stillas og tårntrapper og andre vindler. For øvrig skjer det på smale og brede veier, i luften, på og i sjøen, med relativt konvensjonelle farkoster ukonvensjonelt brukt. I sluttfasen flyr helten og hans pike akrobatisk med et gammelt hullete transportfly.
Men…. Bond, James Bond, er ikke til å kjenne igjen.
Han er mindre britisk og mindre sjarmerende, men mer humørløs og mer brutal. Han er rå. Han er hevngjerrig fordi han savner en drept venninne mer enn en trodde han ville gjøre.
Han er mer action-helt enn Secret Service-agent. 007-betegnelsen er nesten borte. Det er det innarbeidede musikalske temaet også nesten. Vi sanser så vidt noe gjenkjennelig under veis i et par av de bass-tunge arrangementene, men må ellers vente til sluttekstene for å høre temaet uten tøv. Den nye musikken som er lagt på, likner alt og ingenting.
Filmen er fattig på språklig raffinement og politisk pikanteri. Handlingen er simplere enn Bond-handling bruker å være, men den er rotete. En ukjent organisasjon truer nasjoner og etablerte tjenester og bestikker seg til herredømme over vann, olje, våpen og kanskje et par kvinner.
De tekniske finessene er velgjorte. Selvsagt er de det. Før var James Bond nesten alene om å være teknisk avansert, nå er alle filmhelter det. Action-fantasien er ikke spesielt frodig. Bruken av avanserte våpen har avtatt.
James Bond-piken Olga Kurylenko har gode sider og godt hode. Hun er en kvinne som ikke slåss som en mann. Det er en kvalitet, synes jeg. Synd at Daniel Craig ikke evner å se forelsket ut.
Olga Kurylenko og Daniel Craig.
Foto: Karen Ballard
