Til musikken
Av Ketil Bjørnstad
Aschehoug
Kjetil Bjørnstad har et spennende stoff.
Ketil Bjørnstad er både forfatter og musiker, både utøver og komponist. Nå, etter to dusin bøker, deriblant dikt og romaner og ikke minst dokumentar-romaner, har han tatt fatt i et tema som ligger ham helt nær – nemlig historien om unge musikere som vil skape seg en karriere som solister.
Det er med forventning jeg blar meg gjennom Kjetil Bjørnstads nye roman. Til musikken handler om en ung mann som satser på en karriere som konsertpianist i Oslo på sekstitallet, slik også pianisten Bjørnstad ville det i sin tid. Det mangler ikke på bøker om unge mennesker som likte jazz og Stones på denne tiden, men akkurat den lille ghettoen av klassisk elskende ungdom er et nytt bekjentskap for meg.
Seire og nederlag
De unge talentene konkurrer om hvem som er best, den gang som nå. De møtes på – ikke på Kunstnernes hus, men på Lektorenes hus like ved til stadig nye talentkonkurranser. Disse konkurransene fungerer et stykke på vei som et fint spenningsmoment i boken.
Vi følger Rebecca, Aksel, Anja og Margrete Irene opp på scenen gjennom store seire og like store nederlag. Talentfulle Aksel Vinding forteller oss det hele, som han også forteller om store sorger i sitt eget liv og familie.
Kunstopplevelsen uteblir
Det er i det hele tatt mange samtaler i denne boken. Unge mennesker prater om konkurransenerver på fest og på café. Etterhvert blir det litt vel mye prat. Det går utmerket an å skrive reflekterende prosa med mye samtaler og lite handling, slik Bjørnstad gjør her. Alt må ikke vises, men da må det som sies være klokt.
Bjørnstad viser bare glimtvis fram den kunnskap om musikk og kunst som han helt sikkert sitter inne med etter et langt liv i musikken og i litteraturen.
Ketil Bjørnstad har skrevet en troverdig, underholdende, lett og ledig roman. Det er fint, bevares, men romanen lider under mangel på tyngde og dybde. Kunstopplevelsen uteblir. Dette løftet som driver Aksel Vinding til musikken.
Kulturnytt, NRK P2, 11. august 2004