Julius Cæsar

Sesongpremieren lørdag viste at den to år gamle oppsetningen består sin prøve og vel så det. Gjennom tre og en halv time pluss pauser underholdes og gripes vi av Händels musikk og en frodig handling presentert av en regissør som kan fortelle historier.

Tittelrollen er det sterkeste musikalske kortet i denne spilleperioden. Argentinske Franco Fagioli har en fabelaktig kraft og utholdenhet i det utfordrende partiet. De mange vokale krumspringene, koloraturen, tar han på strak arm så det er en fryd. 

De andre solistene blekner litt i sammenhengen. Birgitte Christensen er en forførerisk Kleopatra som får den romerske general Julius Cæsar i sitt garn. Det kan være ganske betagende når hun forløser Händels sødmefylte klanger. Men stemmen har ikke formatet til de store utladningene i lange krevende spenn og i virtuositet.

Kjønn

Händel leker seg i barokkens stil med kjønnsfordelingen. Av de åtte solistene har halvparten et annet kjønn enn stemmene deres tilsier. Menn spiller damer, og damer spiller menn, og menn spiller menn med damestemmer. For Händel og hans tid handlet det om en kunstnerisk illusjon og ikke som i ettertiden en streben etter realisme. Som det heter i et burlesk flyveblad vi får i fanget midt under forestillingen: ”Opera er uvirkelig virkelig!”

Derfor er det i alt tre gjestende kontratenorer, mannlige falsettssangere, på scenen. Sopranen Tuva Semmingsen er ny i denne spilleperioden og gjør i likhet med Hege Høisæter og de andre solistene en fin innsats. Men de innfrir ikke de store kravene fullt ut slik som hovedrollen gjør.

 

Vitalitet

Den Norske Operas orkester er ikke noe barokkorkester, men selv med moderne instrumenter lukter det 1700-tall fra orkestergraven med vitalitet og spenst. Det skyldes ledelsen til den italienske dirigenten Rinaldo Alessandrini, en av de viktige barokkdirigentene i Europa.

Händels musikalske univers spenner fra den inderligste sorg til kjærlighetsbetroelser. Vi blir grepet av heltens refleksjon over livets forgjengelighet. Og vi oppildnes av arier om hat og av triumferende militærmusikk. Men allikevel hadde forestillingen blitt svært lang hvis ikke regissøren Stefan Herheim hadde skapt sine magiske bilder på scenen.

Bayreuth

37-åringen fra Groruddalen kunne vært den nye norske operasjefen hvis han hadde villet. Men han vil heller være instruktør, og neste år skal han innta Wagneremplet i Bayreuth.

Hans nye oppsetning av ”Parsifal” åpner festspillene 25.juli 2008. Det kommer til å vekke både beundring og ballade hvis han fortsetter med grepet fra ”Julius Cæsar”.

Showbusiness

Han klarer å vise en dramatisk opera som ellevill farse uten å miste alvoret i budskapet. Herheim har mye på hjertet. I programheftet påviser han hvordan operaen i Händels tid var showbusiness for det store publikum.

Og samtidig vil Herheim at en operaframførelse skal ta pulsen på sin egen samtid og avsløre sosiale og politiske mekanismer i samfunnet.

 

 

Due

Ett av hans grep er å konkretisere de poetiske bildene i teksten. Når det trues med hevn og spøkelser, dukker zombier opp på scenen. Når det synges om rettferdighetens bue, får hevneren en fiolinbue som våpen. Og når det synges om en fugl, tryller Julius Cæsar frem en av Tore Torells duer og plasserer den på konsertmesteren og på dirigenten, alt midt i publikum i første rad.

Av og til skjønner jeg ikke billedbruken hans, men det er ikke ofte. Også absurde og groteske detaljer hentes fram fra en grundig lesning av tekst og noter.

 

Han dikter videre og skaper et spennende visuelt supplement til det som synges uten at det virker banalt eller overlesset. De overdådige kostymene og scenografien til Heike Scheele er en avgjørende del av denne hurlumhei – eller skal vi si hurlumHerheim - med Händel. Men det oppleves som en engasjert tolkning av partituret.

Bjørvika

Herheim forteller ikke bare historien om Julius Cæsar, men også om Händels egen tid. Og for det tredje rammes det hele inn av norsk operahistorie, bruken av Folketeatret med sin store lysekrone og nybygget i Bjørvika som det forjettede land.

Dit er flyttebilene allerede begynt å kjøre sin last fra Youngstorget. Det er å håpe at oppsetningene der holder det samme høye nivået i regi og i orkesterspill og et enda høyere sanglig nivå enn ved denne avskjedsforestillingen.