Harry Potter og Føniksordenen er en dystrere film enn det vi har sett fra tryllemiljøet ved Galtvort tidligere. Det er nok ikke enklere for Harry å bli eldre enn det er for andre.
Harry sliter
Allerede fra start møter vår mann på problemer: Den onde Voldemort er på ferde igjen for å prøve å ta livet av Harry Potter.
Etter et uheldig møte med to desperanter mens fetter Dudleif er tilstede, må Harry på høring i magidepartementet.
Han frikjennes, men det er tydelig at mange ikke tror på den ferske konfrontasjonen med Voldemort.Harry møter skjeve blikk også fra medelevene når han starter på femte året på Galtvort.
Som om ikke det var nok, plasserer departementet en ny lærer på skolen, professor Uffert. Det kommer ganske fort for en dag at den ferske professoren er ei skikkelig heks av den kjipe sorten.
Det tidligere underholdende faget forsvarsmagi blir nå til et tørt og teoretisk gjesp, og resten av skoledagen, samt fritida, blir et evig regelrytteri.
Når Harry oppi alt dette altså blir truet på livet av Voldemort, samt helt tydelig er i puberteten, sier det seg selv at han sliter litt.
Overraskende kjedelig
Regissør David Yates hadde nok lest både Harry Potter-bøkene og sett alle de fire tidligere filmene da han satte seg i regissørstolen.
Han tolker karakterene greit, men etter hvert blir det litt for mye av Harrys drømmerier og nattesvette. Historien er også ganske flat og ensidig, noe som gjør at det skumleste øyeblikket faktisk finner sted helt i starten, når desperantene entrer gompeverdenen.
For å være helt ærlig er det ikke berømmelig mye som fester seg ved denne filmen, annet enn at den kan beskrives som grei underholdning. Helt grei.
Rent dramaturgisk sett er det gjort noen grep som ikke helt samsvarer med hverandre.
Den gryende kjærlighetsaffæren mellom Harry og søte Cho er kanskje det merkeligste; Harry får sitt første kyss, men vi ser ikke noe mer til denne historien verken før eller senere. Cho – kva gjer du no?
Det uunngåelige sammenstøtet mellom Harry og onde Voldemort på slutten er også overraskende kjedelig, uten at jeg skal gå lenger og fortelle hvem som trekker det lengste strået. Det skjønner du kanskje sjøl uansett.
Men musikken er dritfin!
