John Hodge, mannen bak manuskriptet til kultfilmen «Trainspotting» debuterte som dramatiker i 2011 med stykket« Collaborators». Når Nationaltheatret åpner hovedscenen for sesongen med nettopp dette stykket, er det med den noe forringede tittelen «Diktator mot dikter».
Pakt
Handlingen i stykket finner sted i Moskva i slutten av 1930-årene. Stalins grep er godt festet om folk og skjebner, og den frie tanke har liten plass.
Forfatteren Mikhail Bulgakov fortviler. Hans verk «Molière» sensureres og tas av plakaten etter kun én forestilling og han føler seg forfulgt. Så får han besøk av Stalins menn, som ønsker å inngå en avtale. Bulgakov skal skrive et skuespill om den unge Stalin til hans 60-årsdag. Til gjengjeld vil Molière igjen bli spilt i Moskva.
Det er selvsagt umulig for Bulgakov å takke ja, men han ser seg likevel nødt til å gjøre det. Arbeidet går trått helt til selveste Stalin ringer ham en natt og ber om et underlig møte.
Bytte jobb
Dette nattlige møtet blir ikke det eneste de to har sammen. I Stalins hemmelige rom under Kreml bytter diktator og dikter rolle. Bulgakov får ikke til å skrive Stalins stykke, så Stalin overtar skrivemaskinen.
Scene for scene produseres, og Bulgakov får med ett både varmtvann i leiligheten, råd til kaffe og roser til sin kone, og han får fine klær og bil med privatsjåfør. Tilfeldig er det ikke.
Men diktatoren vil ha noe til gjengjeld, og han spinner sitt nett. «Hvis jeg kan gjøre din jobb, kan du gjøre min» sier han til forfatteren og setter ham til å undertegne statspapirer og forfatte direktiver. Bulgakov ser ikke hvor det bærer hen før det er for sent. Direktivene koster flere av hans nærmeste livet.
Monsterjakt
Har de skiftet ham, disse samarbeidspartnerne, diktatoren og dikteren? Bulgakov ender i sin nye velstand opp med å forsvare landets nye og grusomme direktiver (forfattet av ham selv), han åpner opp for en viss forståelse for landets diktatoriske leder. Han er på gli. Og Stalin, hans nesegruse beundrer, skriver lykkelig i vei. Men det varer ikke.
Stykket åpner med Bulgakovs gjentatte mareritt: Stalin oppsøker ham for å ta ham, beveger seg som et karikert monster med hevede klør i hælene på en panikkslagen dikter. Bulgakov løper, monsteret kommer etter. De er katt og mus, monster mot menneske («Og monsteret vinner alltid,» sier Stalin i stykket).
Hele marerittscenen følges av fargelys som fra en diskokule og sirkusaktig musikk. Scenen oppsummerer stykket: Monsteret ser deg. Han kommer for å ta deg.
Svik
Katt-og-mus-leken som etter hvert tilspisser seg gjør stykket interessant. Tematiseringen av hva kunsten og kunstneren skal være i møte med makthavere er relevant, men dessverre behandles dette noe overfladisk.
Mest av alt handler stykket om mennesket som svikter sitt ideal og rettesnor. Ja, han må. Og ja, han gjør det.
Har Bulgakov noen makt overfor Stalin? Nei. Stalin bare spiller. Men en god stund opplever Bulgakov å ha en viss innvirkning på diktatoren. Spill for galleriet fra Stalins side, men hva gjør det med kunstneren? Han flytter seg, han håper, han blindes. Det som skjer på scenen i møtene mellom diktator og dikter, er en forflytning fra dikterens side. Han nærmer seg noe han ikke er uten å se det klart selv.
Makt
Nils Ole Oftebro som Stalin og Henrik Mestad som Bulgakov spiller frem interessante tematiseringer av kunstens møte med makten. Men kunstperspektivet forsvinner raskt, og mennesket Bulgakov trer frem.
Regissøren kunne gjerne gått modigere inn i kampen om kunstens vilkår. At Bulgakovs gode forfattervenn tar sitt liv etter å ha blitt sensurert, blir et overtydelig element i behandlingen av temaet.
Uttrykksmangfold
Nils Ole Oftebros Stalin er en karakter rik på uttrykk. Oftebro bærer mye av forestillingen, og hans tolkning av Stalin gir mye moro til publikum gjennom overraskende gester, brå stemningsskifter og ellers en total uberegnelighet.
I små glimt viser han ondskapen som egentlig ligger i bunnen, for hele poenget er å gi Bulgakov et håp som Stalin knuser som han ville knust et hvilket som helst lite insekt. Mestads Bulgakov er en god motsats til diktatoren, nyansert og rik i blikket.
Sirkus
Raskt oppsummert er forestillingen et Sirkus Stalin. Med gladrussisk musikk, katt-og-mus-lek rundt skrivebordet og en Stalin på høygir som flekker følelse etter følelse, blir det sirkus.
Virkelighetens Stalin beundret også Bulgakov, men de møttes aldri. Hodges skuespill viderefører tematikk Bulgakov selv tar opp i sitt siste verk «Mesteren og Margarita».
Kunstens vilkår i dag er utvilsomt svært forskjellig fra vilkårene under Stalins diktatur. Kan hende er det derfor forestillingen mangler brodd. For det som står igjen, er en opplevelse av mye sirkus og mindre substans.