Folk har mistet troen på Sjtokman

– Det har kommet delegasjon på delegasjon hit til Teriberka i flere år. De kommer fra Moskva, St. Petersburg, Murmansk og fra utlandet. Hjemstedet vårt er også til tider invadert av slike som dere, det vil si folk fra TV-selskaper, radio og alskens aviser, sier Elvira Fedorovskaja Ivanovna. Hennes ektemann Gennadij Ivanovich nikker anerkjennende.

Framtidstroen blant innbyggerne i Teriberka virker ikke særlig stor. Tvert om, mange ser for seg en heller dyster framtid for bygda.

Den lille bygda med rundt 1200 innbyggere ligger 13 mil nordøst for Murmansk og skal etter planene være vertskap for et gigantisk LNG-anlegg, som skal bearbeide gassen fra Sjtokman-feltet i Barentshavet.

Samtidig planlegges det å bygge en gassrørledning, som skal føre Sjtokman-gassen til hovedrørnettet i Russland og helt frem til forbrukerne i Europa.

• LES OGSÅ: – Sjtokman trenger atomkraft
• LES OGSÅ: Gir ikke opp LNG-produksjon fra Stockman
• LES OGSÅ: Sjtokman-utbyggingen utsatt tre år
• LES OGSÅ: - Shtokman ulønnsomt

«Boplassen ved verdens ende»

Teriberka (på russisk; Териберка) består av to bygder, den opprinnelige plassen Teriberka med rundt 200 innbyggere og Lodeinoje som regnes som sentrum av bygda. Der bor det rundt tusen mennesker. Teriberka-området ligger administrativt under Kola kommune.

Gamle Teriberka ligger på et nes i munningen av den lakseførende elva med samme navn. Før i tiden brukte samene på Kolahalvøya stedet som beiteland for reinen sin senhøstes, rett før det var på tide for reinflokken å trekke sørover og til vinterbeitene lenger inn i landet.

På kildinsamisk blir stedet kalt «Terberk». Språkkyndige samer på Kolahalvøya forklarer at det skal bety noe sånt som «Boplassen ved verdens ende».

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I dag er det nesten ingen som har arbeid i Teriberka. En stor del av befolkningen lever av trygd eller forefallende arbeid.

– Jeg er bilmekaniker. Egentlig er det stort behov for mine tjenester her, siden veiene er så humpete, hullete og elendige. Problemet er bare at siden nesten ingen tjener noe særlig med penger her, så er det nesten ingen som har råd til å komme til meg for å reparere bilen sin, forklarer Pavel Patrakeev.

Patrakeev forteller at han valgte å komme for å hilse på oss da han så at vi hadde TV-kamera og flotte biler.

– Først trodde jeg at dere kom fra Gazprom og at dere kanskje hadde noen gode nyheter å fortelle om Sjtokman-utbyggingen, legger han til. Heller ikke Terentiev har noen særlig tro på løftene om mange arbeidsplasser og større aktivitet i kommunen.

– Her i bygda har vi bare en framtid og den ligger der borte, sier Pavel Patrakeev i det han peker mot kirkegården, som ligger i utkanten av bygda med god utsikt over Barentshavet.

• Les også: Mer gass funnet i Barentshavet

Et voksende søppelproblem

Teriberka er kontrastenes sted. Naturen er vakker, der bygda ligger som en slags siste utpost mot Barentshavet og det enorme Sjtokman-feltet, som ligger 550-600 kilometer fra land.

Folk vi møtte var både åpne og hyggelige, til tross for at hverdagen deres ikke er den letteste.

– De gamle lever av den knøttlille pensjonen sin. Vi andre prøver å klare oss best mulig omtrent fra hånd til munn og vi tar de jobbene vi kan få. De som har jobb har ikke mottatt lønn på rundt et halvt år og de kommunale boligene mangler sentralvarme. Derfor blir det ofte veldig kaldt å oppholde seg inne i dem, sier Pavel Terentiev.

Mange av husene Teriberka er enten falleferdige eller allerede blitt til en ruinhaug. Det er vanskelig å gjøre noe med situasjonen siden folk har dårlig råd og fordi de som kunne ha vedlikeholdt bygningen har flyttet for lenge siden. De som er blitt igjen har nok med å skrape sammen penger til sitt daglige brød, og har derfor ikke råd til hverken maling eller byggematerialer.

Et stort problem for Teriberka er en avfallhaug midt i gamlebygda. Haugen med plastposer, matavfall og annet skrot holder på å vokse seg ganske stor og illeluktende. Kola kommune har nemlig ikke råd til å betale for at en avfallsbil skal hente søpla og bringe den til forbrenning i Murmansk.

Et hotell til 80 millioner kroner

Den tyske forretningsmannen Ulrich Kreuzenbeck driver selskapet FLAIT Group i Murmansk. Selskapet har sin virksomhet i reiselivet og i tillegg driver de en informasjonsside på internett om Nordvestrussland.

I 2009 kjøpte FLAIT Group gjennom sitt datterselskap FLAIT Invest den nedlagte skolen i Teriberka. Planen er å pusse opp og reorganisere skolen slik at det skal bli et moderne hotell med 52 rom. Totalkostnaden på hele prosjektet er på rundt 80 millioner norske kroner. Selskapet har allerede brukt cirka 1,2 millioner kroner på prosjektet.

Gassutvinning i Barentshavet anses som et særdeles vanskelig prosjekt både på grunn av værforhold, havdybde og geologiske forhold. Gazprom har utsatt til slutten av dette året å vedta om og eventuelt når Sjtokman-utbyggingen skal starte. Kreuzenbeck har imidlertid stor tro på at Sjtokman i løpet av få år skal føre til en oppsving for Teriberka-området.

– Jeg er sikker på at Sjtokman snart blir til virkelighet. Samtidig kan jeg forstå at folk her er skuffet fordi det har vært utallige delegasjoner fra Moskva og andre plasser uten at noe skjer. Jeg tror imidlertid et det snart kommer til å skje noe, tror Kreuzenbeck.

Alexandra Rybnikova er utviklingsleder ved Murmansk-kontoret i rekrutteringsselskapet Swift Worldwide Resources, som har spesialisert seg på å rekruttere folk til olje- og gassvirksomheten.

Rybnokova håper at Sjtokman-utbyggingen begynner så snart som mulig, slik at de kan begynne å ansette de rundt 1500 menneskene som behøves i utbyggingsfasen.

– Jeg tror at Sjtokman vil føre til at området her blomstrer opp. I tillegg til å gi arbeidsplasser til folk i petroleumsbransjen, vil prosjektet også genere et behov for folk i byggesektoren og andre sektorer, forklarer Alexandra Rybnikova.

Blant lokalbefolkingen er det mange som har mye større tro på julenissen en Sjtokman.

– Jeg har bodd her i mer enn femti år. I løpet av de siste årene har jeg bare hørt Sjtokman, Sjtokman, Sjtokman, uten at noe skjer. Jeg tror det sikkert vil gå femti nye år før det skjer noe, sier Elvira Fedorovskaja Ivanovna.

– Da er jo ikke vi her lenger, legger Gennadij Ivanovich til.