På presidentens kontor

Egil Olli deltar i dag i sitt siste plenumsmøte, på møtets siste dag, på Sametinget. Han virker uberørt, og like travel som man forventer av en mann i hans embete. Journalister har vært på han i hele dag. Til og med mens NRK Sápmi sitter på presidentens kontor, og venter på tur, så blir han intervjuet via telefon før han kan gi intervjuet til oss.

– Hadde det ikke vært for dere, så hadde jeg ikke engang tenkt over at dette er mitt siste plenumsmøte, smiler han.

Vært med i 24 år

24 år er snart gått siden Sametinget ble åpnet for første gang av Kong Olav V. Olli har vært med helt fra starten av. Vært med og formet det organet som representerer det samiske folk. Ivaretar deres interesser.

Samenes røst utad.

Å sitte overfor Sametingets president på hans eget kontor, føles først litt som å være ett barneskolebarn som må sitte hos rektor.

Én markant forskjell er det denne gangen. Det er ikke skolebarnet som skal utspørres, men Sametingspresidenten.

Selv om han sier at han i det øyeblikket han blir spurt ikke har tenkt så mye over at dette er hans siste plenumsmøte, så har likevel følelsene blusset opp før møtet med NRK. For det er ikke bare journalistene som minner han på det. Under avslutningstilstelningene på Sametinget for denne perioden så har temaet kommet opp.

– Det har vært noen kvelder denne uken der det har vært avslutninger for denne perioden, der har de minnet meg på at «du skal jo slutte nå». Da har det oppstått noen følelser, innrømmer sametingsveteranen.

Etter så mange år i politikken sitter han med en god følelse. Tiden er moden.

– Jeg har en veldig god følelse for min beslutning om å slutte i politikken, og en gang må jo den tiden komme når man har vært med så lenge.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– Ja, jeg stiller

Hva er ditt beste minne fra tiden på Sametinget?

Det virker ikke som at noen lang tenkepausen er nødvendig.

– Når jeg tenker tilbake, så er det da vi startet opp Sametinget. Da jeg ble spurt om å være på Arbeiderpartiets liste til Sametinget. Hans Øvregård kom og spurte meg, eller han fortalte meg; nå skal Arbeiderpartiet sette opp liste til Sametingsvalget. Han sier til meg at det er veldig viktig at det er en jordbruker på førsteplass, og på andreplass en reindriftsutøver. Jeg fikk da noen dagers betenkningstid. Jeg pratet med min kone, og hun sa at om du har lyst til å være politiker, så hvorfor ikke? Så da ga jeg beskjed til Hans Øvregård at ja, jeg stiller.

Han mimrer tilbake til 9. oktober 1989. Åpningen av det første Sameting. Da kong Olav V åpnet Sametinget. Nå begynte organiseringen av Sametinget. Humøret var på topp.

Prosessen for å planlegge hvordan dette nye organet skal fungere, hvordan skal det styres, var i gang.

Olli ble med i et utvalg ledet av Hans Guttorm, utvalget besøkte Stortinget, for å se hvordan møtene der ble organisert og gjennomført.

– Vi hadde det målet at når vi først hadde fått ett Sameting, så skulle det være til det beste for samene. Man skulle kunne være stolt av det i fremtiden. Jeg synes at vi fikk en veldig god start.

Var med på å utforme organet ingen visste hva var

Det var stor enighet blant de nyvalgte førsterepresentantene om hvordan Sametinget skulle fungere, men styresettet var ikke Arbeiderpartiet (Ap) og Norske Samers Riksforbund (NSR) enige om. Ap ønsket en formannskapsmodell, der mange partier var med å styre (slik de fleste kommuner og fylker er styrt i Norge red.anm.). Mens NSR, som hadde flertallet ved hjelp av flere lokallag, med Nils Jernsletten i spissen hadde bestemt at det skulle være et parlamentarisk system der flertallet styrer. Det flertallet fikk ikke den gang Ap være med på.

– Dette styresettet gjelder fortsatt i dag, og det var kanskje det rette valget slik jeg ser det, selv om jeg kanskje ikke var enig den gang, så tok det ikke lang tid før jeg skiftet mening, og fikk flertallet i partiet mitt til å følge det styringssettet som i dag er gjeldende på Sametinget.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Den gang satt alle i samme båt, og ingen visste enda hva Sametinget egentlig er.

– Det eneste vi visste var at vi skulle jobbe med samiske saker, men vi måtte selv utforme dette. Det er kjempe fint å få ha vært med på dette. Å utvikle dette viktige organet. Ett organ jeg er veldig stolt av, og utrolig stolt av å ha vært med å bygge det helt fra starten til nå.

Olli tror at denne jobben som så langt er gjort vil være et gode både for generasjonen til hans barn, og kommende generasjoner. Siden den gang har flere og flere tatt tilbake sitt språk, sin kultur, sitt plagg.

Bestemte seg for å snakke samisk fra talerstolen

Nettopp språket og kulturen har vært det viktigste for Olli. I starten var møtespråket hans norsk. Det var det han hadde brukt i organisasjonssammenheng, lært på skolen, og blitt nødt til å snakke på skolen. Men da han ble valgt inn på Sametinget bestemte han seg for at fra talerstolen på Sametinget skulle han bruke samisk.

Det gjør han fortsatt i dag.

– Retten til land og vann er ikke på noen måte større enn ett barns rett til å lære og få undervisning på sitt eget morsmål. Retten til å fiske, til å drive jakt, kan ikke måle seg med menneskeretten til å få utøve sitt eget språk, eller retten til likestilling.
De tyngste prosessene Olli har vært gjennom på Sametinget er likevel retten til land og vann. Kampen for Finnmarksloven. Kampen for kystfisket.

Han er selv oppvokst ved Porsangerfjorden, i den sjøsamiske kulturen. Der foreldrene og besteforeldrene drev småbruk, og hadde fjorden som sitt spiskammers. Om våren og sommeren var det laksefiske, og høsten var det torsken som stod for tur. Så den historiske retten til å høste av området man bor i, der ens familie har bodd i generasjoner, eller alders tids bruk som den kalles i loven, har vært en viktig og tung kamp innrømmer presidenten.

Hva føler du er den største politiske bragden i din tid på Sametinget?

- Jeg vil ikke trekke frem én enkelt sak. Jeg tror man må se på helheten av det Sametinget har fått til. Ratifiseringen av ILO konvensjonen, Finnmarksloven, egne kvoter til kystfiskerne, styrkingen av det samiske språket, fremhevingen og synliggjøringen av den samiske kulturen. Vi har prøvd å løfte opp alle disse sakene, og dette er nok vår største bragd, vi har styrket alle disse ulike delene som er viktige for samene, for folket.

Men vi er på langt nær i mål. Det er enormt mye å jobbe for fremover mener Olli. Noe han mener er svært viktig er at den samiske kulturen må få den samme statusen som den norske kulturen har, bli en like viktig del av landets historie.

Det har den samiske kulturen på langt nær om man ser hvor enorm forskjellen er på pengebruken.

Diplomaten?

Egil Olli har en rolig fremtoning. Å snakke på tomannshånd med mannen som har drevet samepolitikk i 24 år er noe annet enn å treffe han i sosiale tilstelninger. Noen vil kanskje oppfatte han som kortfattet, men på tomannshånd er han grundig, og han unnlater ingenting, ikke kritiserer han noen av dem han jobber med, eller har jobbet med, på Sametinget. Tvert imot så skryter han av samholdet partiene har imellom seg på Sametinget, og legger vekt på vennskapene som er dannet på tvers av partiene, innad i partiene, med rådgiverne, men også med de i administrasjonen.

– Det er mye lettere å gjøre en god jobb når man har så flinke folk rundt seg, sier han og roser sine medrepresentanter, og medarbeiderne som får hjulene til å gå rundt.

I politikken har man lett for å se stereotyper, der man setter den enkelte politiker i bås. Man har ringrever, man har de som alltid angriper andre partier, man har de som ikke skyr noen midler for å komme i posisjon, man har de som har ett inderlig ønske om å bedre samfunnet, de fleste typer er representert. Også har man har diplomaten.

Ser du på deg selv som en diplomat?

– Akkurat det må nok andre svare på, smiler han og fortsetter, men jeg har prøvd å finne felles løsninger, som flest mulig kan være med på. Grunnen til at vi til neste uke har innbydd urfolk fra hele verden til Alta, for å forberede til FN-konferansen neste år der statene skal bestemme sin urfolkspolitikk mange år fremover, er nettopp fordi vi har sett at vi urfolk må samarbeide, urfolk innad i Norge må samarbeide, urfolk i nordområdene må samarbeide, og vi må også jobbe sammen på verdensbasis, om vi skal få resultater. Dersom man skal klare å løfte opp de viktigste sakene, så må man løfte de sammen, det er da man er sterkest.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Han peker på at i de store sakene som kystfisket og Finnmarksloven, så har opposisjonen vært med på å konsultere med myndighetene. Til tross for at opposisjonen trakk seg ut av forhandlingene om kystfisket før de siste konsultasjonene, så var de altså med, selv om de ikke kunne gå god for det endelige resultatet, der Sametinget under Egil Olli til slutt godtok et slags kompromiss med regjeringen.

Han mener at å samarbeide på tvers av partiene er viktig og nødvendig, dersom man skal oppnå politiske mål, spesielt felles mål.

Samiske saker trenger modningstid

Hva er det største politiske nederlaget i løpet av din tid på Sametinget?

– Sametingets jobb er slik at 90 prosent av den jobben vi gjør innebærer at vi må få andre med på det. Enten det er fylkestingene, Stortinget eller regjeringen. Man kan ikke si at det er noe nederlag selv om man ikke får gjennomført disse sakene så fort som man ønsker. Da må man tenke over hvor fort man vil kjøre en prosess. Jeg kan ta et eksempel. Du har en lov du ønsker skal tre i kraft. Dersom du da prøver å få gjennomført denne prosessen så fort som mulig, da kan det hende at når den kommer opp i Stortinget vil du ikke oppnå et flertall der. Da vil alt arbeidet du har gjort være forgjeves. Dermed er det bedre å bruke lengre tid, kanskje helt opp til tre år, og da kan saken være modnet, slik at du i stedet får flertall for saken din.

Med det i mente føler Olli at han har vært heldig som er en del av Arbeiderpartiet. I en så stor organisasjon har det ifølge han vært til stor hjelp at sakene først har fått god modningstid innad i partiet, og dermed ikke vært så fremmed når de kommer opp i Stortinget.

Likevel er det en sak som han føler på. Mineralloven. Det var en prosess som gikk over flere år, men Sametinget fikk likevel ikke innfelt i loven at samiske interesser skal tas hensyn til ved oppstart av gruvevirksomhet, annet enn i Finnmark via Finnmarksloven.

– Så kan man jo diskutere om det er et nederlag eller ikke. Jeg tok det ikke slik, men vi fikk ikke gjennom det vi ønsket.

Evnen til å glemme det negative

I sted snakket vi om ditt beste minne, hva er det verste minnet fra Sametinget?

– Dårlige opplevelser pleier jeg å glemme så fort, sier han og ler varmt. De dårlige minnene fester seg rett og slett ikke.

Hvordan klarer du å glemme slikt, noe må jo ha festet seg?

– Jeg vet ikke hvordan, de bare forsvinner. Dessuten synes jeg at folk er veldig hyggelige og greie, så jeg kan til og med ikke huske å ha truffet noen som har gitt meg en dårlig opplevelse, forteller han med en jovial tone.

President frem til han gir fra seg nøkkelen

Selv om Olli slutter i samepolitikken etter denne perioden som slutter i høst, så har han fortsatt mye å gjøre før den tid kommer. Senest på tirsdag var han i Kirkenes under Barents konferansen. Han kan fortelle at han er fornøyd med det ministrene til Barents landene satte ned på papiret om urfolk i sine land. Så gjenstår det å se hvordan det blir behandlet og fulgt opp.

I uken som følger er urfolksmøtet i Alta, og fremover mot avslutningen av Sametingsperioden venter enda flere oppgaver. Man slutter ikke å være president før en har levert fra seg nøkkelen til sitt kontor.

– Det er vel først da det virkelig kommer til å gå opp for meg. Når kongen kommer for å åpne Sametinget. Da først vil jeg skjønne at min tid i politikken er over.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Han er ikke redd for at hans etterfølger i presidentstolen vil være arbeidsløs. Kampen om land og vann vil fortsette. Arbeidet med den Nordiske samekonvensjonen, en konvensjon som har som målsetting å lette samhandlingen mellom samene som ett folk, på tvers av landegrensene, er langt fra i mål. Og ikke minst arbeidet med styrkingen av det samiske språket og den samiske kulturen vil fortsette.

Gleder seg til å selv bestemme sitt dagsprogram

Hva har du selv tenkt å gjøre nå som du slenger inn håndkleet?

– For det første er jeg veldig fornøyd med avgjørelsen min, og jeg håper selvfølgelig at jeg får gitt stafettpinnen til presidentkandidaten til partiet mitt, det er jo valget som avgjør det, men det hadde jo vært kjempe gøy. Jeg er veldig stolt over det vi har oppnådd i Sametinget så langt, dette er som jeg har kommet inn på ikke noen én manns jobb. Jeg tar ikke selv æren for noe av det vi har fått til, det har vi klart i felleskap. Når administrasjonen, delegatene, og rådgiverne gjør en god jobb, så får jo jeg også ros. Akkurat hva jeg skal finne på senere har jeg ikke bestemt meg for.

– Men én ting vet jeg, og det er at jeg kommer til å selv bestemme og styre mitt dagsprogram. Tilbringe mer tid med familien, fisketurer, sykling, og skigåing kommer nok til å stå på agendaen, før han trekker på smilebåndet og fortsetter med; Kanskje til og med ha middagen klar når kona kommer hjem fra jobb.

Når det gjelder oss journalister, du er jo blitt vant med å få daglige telefoner, gleder du deg til å slippe oss, eller er dette noe du mot all formodning kommer til å ende opp med å savne?

– Det er vanskelig å vite hvordan det blir. Jeg vet rett og slett ikke. Til tider er det jo sånn at det er forferdelig med alle disse journalistene som maser. Men så kan det jo plutselig bli sånn at når det plutselig ikke er noen som ringer meg, så er det noe man savner. Jeg vet ikke, men det kan jo skje. Kanskje vil det være en periode der man savner oppmerksomheten, men man kommer vel over lengselen etter journalister også, avslutter Sametingspresident Egil Olli med et lurt smil.