Motivatorer for samisk film

– Det er godt å endelig være i havn. Vi har jobbet nær døgnet rundt den siste tida, og det har blitt lite søvn på både oss i staben og gjestene våre, her går det slag i slag. Vi trenger nok å ta en hviledag på mandag, ler produsent Aslak Paltto når NRK treffer han under iskino-visningen i Inari lørdag kveld.

Skábmagovat er en filmfestival for urfolk og i år var det 70 filmer på hele 25 forskjellige språk på programmet. Syv filmer har hatt sin premiere under Skábmagovat som startet på torsdag denne uken, og som avsluttes i dag.

Publikumsrekord

Og i år var det tydelig at programmet falt i smak hos publikum. Under lørdagens filmvisninger var nærmere 300 personer innom for å se på film som ikke blir satt opp på vanlige kinovisninger i norden. Sajos var stappfull.

– Jeg tror at spennvidden i årets filmprogram er en faktor til at så mange har kommet hit. Det er noe her for enhver smak.

– Hva sier folk til deg om festivalen?

– Veldig mange trekker frem den positive energien og atmosfæren som råder her, og det er det som er vårt mål. Vi vil motivere samiske filmskapere for året som vi nå er inne i, sier produsent Aslak Paltto.

I skrivende stund er ikke tallet på antall kjøpte billetter klart.

• Les også: En mørk side av finsk historie

Vil ha flere samiske filmer

Kunstnerisk leder Jorma Lehtola har satt sammen filmprogrammet. Arbeidet med å finne de gode filmstemmene i urfolkssamfunnet kan være utfordrende.

– Spesielt gjelder det samiske filmer. Det er lett å få en oversikt over hva som lages av samisk film fordi det ikke er så mye hvert år, men utfordringen ligger i å finne dem. Samiske filmskapere er ikke så pågående med å sende inn filmene sine til oss, det oppfordrer jeg flere til å gjøre, sier Lehtola til NRK.

– Viktig å lære av hverandre

Filmskaper Darlene Johnson fra Australia, er aboriginer og tilhører Dunghutti-stammen i New South Wales.

Hennes dokumentar «Stolen Generations» handler om tiden da aboriginske barn ble tatt vekk fra familiene sine og adoptert inn i ikke-urfolksfamilier, som et ledd av statens politikk helt fram til 70-tallet.

Den prisbelønte dokumentaren fra 2005, ble også vist under årets Skábmagovat.

– Det er helt fantastisk å være her i Sápmi, og en slik urfolksfestival er så viktig for filmskapere fra urfolkssamfunnet. Det er en arena der vi kan møtes og lære hverandres historier. Urfolk har dype bånd til hverandre som andre ikke har.

• Les også: Viser en annen side av urfolks liv
• Les også: Nepalske filmer i sentrum

Ærespris til Aikio-Arianaick

Filmene som vises under Skábmagovat må være produsert av noen med urfolksbakgrunn. Det er et prinsipp som festivalen har holdt fast ved i alle år, og som festivalledelsen anser som viktig.

Den samiske filmskaperen Inger-Mari Aikio-Arianaick, eller Ima som hun kalles, viste frem fire splitter nye filmer under årets filmfestival. Skábmagovat valgte i år å dele ut en hederspris til filmskaperen fra Inari for sitt utrettelige arbeid.

– Samiske filmer kommer ikke gratis, og filmmiljøet er ikke så stort. Vi vet at de som jobber med samisk film hele tiden må jobbe hardt for å lage de filmene som vi ser her.

– Vi ville hedre Ima for hennes innsats så langt og motivere for videre arbeid, sier produsent Aslak Paltto.

• Les også: Filmpris til en ordentlig sliter

Prisen er en ærespris, som festivalen har delt ut fem ganger tidligere. Ima mottok en luhkka dekorert med tinnbroderi.

– En luhkka gir bæreren ly for vær og vind, og gjør reisen lettere. Det er den symbolikken vi vil gi våre filmskapere, at uansett hvor hardt det stormer rundt, så gir den ly til filmskaperne og hennes arbeid, sier Paltto.

Fulgte «den nye Áillohaš»

Filmskaperen var selv fornøyd etter at filmene hennes var vist på lørdag.

– Jeg er så glad nå, det er så fint å vise frem filmene mine til mine egne og miljøet mitt her. Det varmer meg virkelig, sier Ima.

En av dokumentarene hennes, «Soajálaččat» (som oversatt til norsk betyr "de bevingede, red.anm.), følger den unge kunstneren, artisten og dikteren Niillas Holmberg (22) som er fra Utsjok, i sitt kunstneriske arbeid.

Dokumentaren knytter Holmberg og den avdøde samiske mulitkunstneren Áillohaš sammen. Holmberg sier selv at han henter mye av sin inspirasjon fra Áillohaš sin kunst og livsfilosofi.

– Folk begynte å snakke om Niillas for noen år siden da han begynte å vise seg frem på scener i Sápmi, de kalte han den nye Áillohaš. Da kom ideen om å fortelle en historie om dem begge, ved å bruke Áillohaš sine tekster og natursymbolikken i dokumentaren, sier filmskaper Inger-Mari Aikio-Arianaick.

Vil snakke om døden

Niillas Holmberg sier at han har vært veldig ærlig i dokumentaren. Han skryter av filmskaperen som med kløkt og tillit gjorde det så lett for ham å åpne seg.

– Det er veldig rart å se en dokumentar om seg selv, nesten litt skummelt. Prosessen har vært veldig lærerik for meg, når man blir bedt om å reflektere over dypere spørsmål om seg selv og sine innerste tanker.

Da Niillas Holmberg var 16 år, forlot han Sápmi og Utsjok, og flyttet sørover. I dokumentaren forteller han om vonde barndomsminner som gjorde at han måtte dra for en periode.

– Jeg dro ikke bare på grunn av skolegang, men også fordi jeg måtte. Jeg hadde opplevd mye sorg i tenåringsårene, med mamma som døde og venner som forsvant. Nå er alt som det skal være igjen, og avgjørelsen om å dra har vært en av de beste i mitt liv.

– Du skriver dikt om døden og du snakker åpent om det i filmen. Du reflekterer blant annet over at vi alle blir til jord. Hvorfor det?

– Det er en veldig vestlig tankegang at døden er så ubehagelig at man enten velger å ikke tenke på den i det hele tatt, eller at man lar seg oppsluke i frykt for døden. I mitt liv er døden en naturlig del av livet, man skal snakke om det. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er ikke uanfektet. Jeg venter ikke på døden akkurat, men jeg flykter heller ikke fra den, sier Niillas Holmberg.

Mari Boine: – Nyter å være her

Artist og nå bokaktuelle Mari Boine holdt konsert på det samiske kultursenteret Sajos fredag kveld. Hun valgte å ta seg noen fridager i Inari for å se på film.

– Jeg bare nyter å være her. Det var spesielt fint å se dokumentaren om Niillas, det er så tydelig at han setter Áillohaš veldig høyt, noe som jeg også selv gjør. Det var en spennende måte å fortelle to historier i én film, sier Boine.