VM-drømmen og musikken

Hør bloggen og musikken

Så var drømmen over. For det var vel ikke virkelighet? 17. mai-fest og ekstatisk jubel fra hundretusener av nordmenn kveld etter kveld på et vinterlig Karl Johan? Med Ja vi elsker av full hals om og om igjen, taktfaste Johaug- og Bjørgen- og Northug-rop til gullkledte gulljenter og gullgutter, Henrik Wergeland stoltere enn noen gang på sin sokkel, skuende ut over en Spikersuppe omgjort til tidenes øltelt med Bjørn Dæhlie-sportsklær på tilbud og hele den italienske VM-komiteen anno 2013 i Saras Telt med bugnende prosciutto-fat og brusende prosecco i høye glass. Volare, oh oh, cantare, oh oh oh oh…

Munch ut av ramma

Og midt i det hele det mest erotisk brennende kalde og isende heite kyss som noen gang har vært svidd av på Oslos paradegate - av to tett omslyngede splitter nakne gigantkropper, fullstendig uforstyrrelige av viraken rundt dem. Og mellom dem og oss: Tre meter høye flosshattkledde gjengangere fra en svunnen tid, paraderende forbi en alvorlig syk pike i feberheit seng, og faktisk også piken og døden i favntak. Edvard Munchs persongalleri løftet ut av malerirammene og virkeliggjort i tre dimensjoner – av is og snø!

Eventyrlig verdi

Det hele fjernsynssendt gjennom ti dager i eventyrlig billed- og lydproduksjon fra NRK til hele kloden. Det sies at PR-verdien ikke lar seg måle i millioner. Drømmen om Norge sikrer oss fullbookede hoteller i år framover.

Hvor norsk var lyden?

Nå er alt borte. Universitetsplassen ble ryddet lørdag kveld og mandag morgen knuste brøytemaskinene Edvard Munch-drømmen. Vi sitter igjen med gullsmak i kjeften, stilige kameravinkler på netthinnen og jubelbrus på trommehinnen. Men hva er våre musikalske VM-minner, utover nasjonalsangen? Medaljefanfaren? Jo den var effektfull og slitesterk nok, komponist Lars Erik Gudim kunne godt ha kommet litt høyere opp på rulleteksten, om han nå sto der i det hele tatt. Men hva var ellers VM-lyden av Oslo, og hvor norsk var den? Det var Vamp og Melodi Grand Prix-artister, Valkyrien Allstars, Nordstoga, Quick, Frikar og Queens We Will Rock You-musikal, ja vel. Og på VM-konsertene i Domkirken var det blues og kor og orgel, Bach og Beethoven.

Øredøvende fravær

Men fraværet av den store norske orkestermusikken var øredøvende. Musikken som vi skulle ha brukt anledningen til å minne oss selv og verden om. På den måten var alt ved det normale, også under VM. For Norge spiller jo ikke sin egen store orkestermusikk. Vi kjenner den faktisk ikke. Derfor liker vi den ikke heller, for det å like er jo uløselig knyttet sammen med det å gjenkjenne. Jeg snakker ikke om Griegs a-moll konsert. Men alt det som er laget senere, gjennom hele 1900-tallet og fram til i dag. Fantastisk musikk som kan si oss mye om hvem vi er, og fortelle verden om hva Norge er – mer enn gull og ski.

Nedslående

For en måned siden offentliggjorde Norsk Komponistforening sin undersøkelse Nyere norsk orkesterpraksis – hva spiller orkestrene? Rapporten er nedslående lesning. De norske symfoniorkestre, statsfinanisert med innpå en halv milliard kroner, har knapt 10% norsk musikk på programmet. Nyere norske orkesterverk utgjør 4%, og urframføringer av nykomponert norsk musikk utgjør svimlende 1% av våre orkestres repertoar.

Spilles ikke

Redselen for og motviljen mot ny musikk har lang tradisjon i norske programkomiteer. Først et halvt århundre etter Fartein Valens død i 1952 ble hans til dels mangelfulle orkesterpartiturer kritisk gjennomgått og restaurert. Det gikk 36 år fra Bjørn Fongaard i 1963 skrev sitt mikrotonale orkesterverk Uran 235 og til det ble spilt første gang i 1999. Notene til Finn Mortensens Symfoni nr 1 fra 1953 lå i årevis i en nedstøvet uåpnet pakke på Oslofilharmoniens kontor før musikken ble spilt i 1977. Da var det altså 24 år siden den ble skrevet. Kanskje ikke så rart at det aldri kom noen symfoni nr 2 fra vår store stilskaper og pedagog.

Prisbelønnet men ukjent

Og da de ellers ekstremt musikkyndige gjetterne i NRK P2s konkurranse Nøtteknekkeren nylig fikk seg avspilt et av Norges betydeligste orkesterverk gjennom tidene, ja da kunne de altså slett ikke komme på hva det var. De startet i både Russland og Finland før programleder Mari Lunnan måtte hale dem hjem til Norge og til Ludvig Irgens-Jensens Passacaglia, verket som ble internasjonalt prisbelønnet i plateselskapet Columbias Schubert-konkurranse i 1928.

Men det er faktisk heller ikke så rart, for vi spiller altså ikke våre egne klassikere fra siste århundre. Og blir et norsk verk urframført, så går det i hvert fall lenge før det spilles igjen. Veldig lenge. Derfor liker vi heller ikke ny norsk musikk. For å like er å gjenkjenne. Og en forutsetning for kunne gjenkjenne er jo å ha hørt.

Forspilt sjanse

Synd altså at vi forspilte sjansen, nå som verdens øyne og ører til de grader var rettet mot Norge. Da vi jublet og viftet med våre norske flagg for de norske gulljentene og gullguttene og Edvard Munch-skikkelsene i is og snø, tåke og sol og fakkellys - da skulle det hele badet i våre nasjonale musikalske hemmeligheter. Som for eksempel Ludvig Irgens-Jensens Passacaglia. Da hadde VM-drømmen vært fullkommen.