Hopp til innhold

Toots og Ornette - kontrastenes jazzkveld

Det var jazzhistorisk sus over Oslo Jazzfestivals åpningskonserter mandag. Og såvel Toots Thielemans (88) som Ornette Coleman (80) gjorde alle bange forventninger om patetisk gammelmannsmusisering til skamme.

Toots Thielemans på Oslo Jazzfestival 2010
Foto: Christian Melstrøm / Oslo Jazzfestival

Hør konsertomtalen i Musikkredaksjonen

Toots holder posisjonen

Seksti år etter sin iskalde norgesdebut (på Bislet stadion som medlem av Benny Goodmans septett 1950) viser Toots Thielemans at han stadig er jazzmunnspillets uovertrufne mester. Riktig nok støttes han inn på opera-scenen av sine lojale medspillere, men fra øyeblikket han er stablet opp på krakken tar Toots full regi av band så vel som publikum – vi endte som bakgrunnskor i flere vers av Vem kan segla förutan vind.

Toots Thielemans Oslo Jazzfestival 2010
Foto: Christian Melstrøm / Oslo Jazzfestival

Humor og groove

Hans uforlignelige, lavmælte humor omfatter ellers innføring i stockholmsk kontra skånsk uttale av Thielemans-navnet, hilsener til Louis Armstrong (What A Wonderful World) og til kona der hjemme som stadig er den samme (For My Lady). I et Gershwin-medley vrir han Summertime fra vals til groovy sving, Mancinis Days of Wine And Roses løftes i Toots’ smågeniale pendling mellom F-dur og Ass-dur, og en Ivan Lins-samba av det mer intrikate slaget hører med (Comecar de Novo).

Som en ungdom

Toots Thielemans på Oslo Jazzfestival 2010
Foto: Christian Melstrøm / Oslo Jazzfestival

Hele tiden overrasker den gamle mester med å finne nye, uventede linjer gjennom akkordene og peke nese av våre forventninger. Den varme munnspilltonen bendes og vris til de forskjelligste uttrykk, pusteteknikken er stadig som hos en ungdom, og hele veien gir den nederlandsk/belgiske trioen motstand og respons som kjennetegner et virkelig samspill. Storartet.

  • Toots Thielemans, munnspill
  • Karel Boehlee, piano
  • Bart De Nolf, bass
  • Hans Van Oosterhout, trommer

Gåten Ornette

Et halvt århundre etter at han ga verden bakoversveis med sin Shape Of Jazz To Come er Ornette Coleman stadig en uløst gåte. Ydmyk og stillferdig entrer han scenen og ønsker oss god konsert - håper dere ikke blir skuffet.

Ornette Coleman på Oslo Jazzfestival
Foto: Christian Melstrøm / Oslo Jazzfestival

Fullt kjør og himmelsk skjønnhet

Så braker det løs. I vanvittig kjør blir rytmer pulverisert, melodier filleristet, intonasjonsidealer smadret, harmonier oppløst. Synkronisert bråstopp, så fullt kjør igjen – forbausende presist uten synlig opptelling. Og innimellom: øyeblikk av himmelsk skjønnhet hvor Ornette Coleman en gang for alle beviser at de gamle anklagene om bløffmakeri og manglende instrumentbeherskelse er grunnløse. Fele- og trompetspillet hans er riktig nok mer tvilsomt, men får også en svært beskjeden plass som små intermessoer mellom all gjennomkontrollert altsax-ekvilibrisme.

Spørsmålene

Hva vil Ornette Coleman egentlig? Som i 1959 med Tomorrow Is The Question! stiller han stadig de store spørsmålstegn. Hva er skjønnhet? Hva er reint og falsk? Hva er det å svinge? Hva er en komposisjon? Hva er jazz? Det siste eksemplifiseres sterkt når kontrabassisten med briljant stryketeknikk gyver løs på Bachs cellosuite nr. 1, som så teppebombes av de andre.

Ornette Coleman på Oslo Jazzfestival
Foto: Christian Melstrøm / Oslo Jazzfestival

Som lytter sitter også jeg igjen med et spørsmål: Hvorfor i all verden opprettholder Ornette Coleman den gamle konsertformen med enkeltlåter i stedet for bare å la musikken henge sammen og bygge seg opp i ekstatiske og kontemplative tilstander? Er det fordi han tross alt er så glad i å høre applausen mellom hvert nummer? Kvartettens koordinert dype bukk for sluttapplausen var uansett respektfulle nok, de kvitterte da også med Ornette Colemans evig vakre Lonely Woman.

  • Ornette Coleman på Oslo Jazzfestival
    Foto: Christian Melstrøm / Oslo Jazzfestival
    Ornette Coleman, altsax, trompet, fiolin
  • Tony Falanga , kontrabass
  • Albert MacDowell, elbass
  • Denardo Coleman, trommer


Kulturstrøm

  • Girl in Red med historisk milepæl

    Ho er den første norske kvinnelege artisten som har fått éin milliard strøymingar på ein song på strøymetenesta Spotify.

    Det er låten «we fell in love in october» som har bikka éin milliard, ifølgje VG. Låten blei gjeve ut i 2018.

    Marie Ulven Ringheim, som ho eigentleg heiter, seier til avisa at ho synest det er veldig gøy at ei låt som ho har skrive, produsert, miksa og mastra har resonnert så mykje.

    Girl in Red
    Foto: ANNA KURTH / AFP
  • «Victoria må dø» vant publikumspris

    Den norske filmen «Victoria må dø» vant publikumsprisen under årets Barnefilmfestival i Kristiansand.

    «Mounted Games» av Karen Houge vant årets pitchekonkurranse og «Smerteterskel» stakk av med prisen for beste kortfilm.

    Festivalsjef Cathrine Sordal forteller i en pressemelding at det har blitt vist 83 filmer fra 42 land under årets festival.

    Barnefilmfestivalen har i år delt ut 10 ulike filmpriser. Her kan du lese om alle vinnerne.

  • Aaron Sorkin skriv «The Social Network»-oppfølgar

    Aaron Sorkin held på med eit manus til det han kallar «ein slags The Social Network-oppfølgar», fordi han meiner Facebook har skulda for storminga av Kongressen i USA 6. januar 2021.

    Det sa Sorkin under ei direktesending av podkasten «The Town». Han vil derimot ikkje seia kvifor han meiner Facebook står bak storminga.

    Sorkin fekk ein Oscar for manuset til dramafilmen The Social Network frå 2010, regissert av David Fincher. Filmen tek for seg oppstarten av Facebook.

    Sorkin har tidlegare sagt at han ønsker å skriva ein oppfølgar som utforskar «den mørke sida» av Facebook, særleg dersom Fincher vil regissere.

    Aaron Sorkin
    Foto: GARY HERSHORN / Reuters