Jeg må ha vært tre eller fire år gammel og satt i sofaen med mamma og så på TV. Mamma gråt. Journalistene snakket om «Cosa nostra» (vår sak), et begrep som henviser til mafiaen på Sicilia.
«Mamma, hva er Cosa nostra?» spurte jeg.
«Det er krig,» sa hun, mens TV viste bilder av ødeleggelser.
Det mafiaen drev med var ikke en krig som vi ser i Ukraina, men effektene var de samme. Bomber, drap og trusler. Og ikke bare det; korrupsjon, politikk og innblanding i næringslivet.
Den organiserte kriminaliteten i Sverige som vi nå frykter kan spre seg til Norge, har ikke de samme røttene som den italienske mafiaen er tuftet på. Men symptomene er de samme.
Etter at Italia ble en samlet stat i 1861, fikk mafiaen vokse og gro på grunn av manglende politisk vilje til å bekjempe den. Når staten ikke er synlig, ikke tar kontroll og ikke behandler folk rettferdig, oppstår det en parallell, skjult stat. Den staten har egne regler og til og med en slags «velferd».
Når ser jeg bildene av Rawa Majid, «den kurdiske reven» som styrer mye av kriminaliteten i Sverige, går mine tanker til den sicilianske mafialederen Matteo Messina Denaro «u siccu» (den tynne). Han døde nylig av kreft, bare noen måneder etter at han ble pågrepet. Han viste aldri anger for alt det onde han hadde gjort.
Det var han som i 1993 bortførte den 12 år gamle Giuseppe Di Matteo, sønnen til et tidligere mafiamedlem som hadde begynt å samarbeide med påtalemyndigheten. Etter tre år i fangenskap hos mafiaen ble Giuseppe Di Matteo drept og kroppen oppløst i syre.
Da Denaro ble mafialeder tilbrakte han mer tid i skjul, og kunne ikke lenger utøve makt på samme måte som på 80- og 90-tallet. Den gangen drepte mafiaen dommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino med bomber. Forsommeren 1993 ble ytterligere ti personer drept i bombeangrep i Firenze og Milano i bombeangrep. Samtidig pågikk det en Camorrakrig i Napoli. Kilder sier at det i enkelte området var et drap i døgnet.
Kampene pågår fortsatt, men med betraktelig lavere intensitet. Og mektige mafialedere som Toto Riina og Bernardo Provenzano er arrestert og har dødd i fengsel.
Dette har skjedd av to grunner. For det første, en sterk politisk vilje til å ta opp kampen mot mafiaen. For det andre at mafiamedlemmene i stor grad har vært analfabeter. De har ikke greid å takle politiet og påtalemyndigheten som er bedre utdannet og etter hvert har fått god trening i å bekjempe mafiaen.
Det har ikke alltid vært politisk støtte for å bekjempe mafiaen. Lenge var det til og med flere som mente at det ikke eksisterte noen mafia. Av og til var frykten for diskriminering en faktor. Mafiaen hadde nemlig sine røtter i Sør-Italia, og søritalienerne ble ofte sett ned på av resten av Italia.
Mange politikere hadde sterke forbindelser til Sicilia. Tidligere Sicilia-president Salvatore Cuffaro satt i fengsel fra 2011 til 2015 fordi han hjalp medlemmer av mafiaen. Til og med tidligere statsminister Giulio Andreotti ble anklaget for samarbeid med mafiaen i tiden før 1980. Han ble frikjent i 2003, på grunn av foreldelsesfrist.
I dag har Italia tre lover som er til stor hjelp for å bekjempe organisert kriminalitet. Den ene gjør det straffbart å delta i en mafiaorganisasjon. Den andre åpner for strenge fengselsstraffer for farlige mafiakriminelle, og den tredje er loven som fastsetter livstid i fengsel for medlemmer av kriminelle organisasjoner, som ikke samarbeider i rettssakene.
De to siste har blitt kritisert av Den europeiske menneskerettsdomstolen, men det er takket være disse lovene at Italia har greid å fengsle mafialedere og få bukt med viktige deler av den kriminelle virksomheten deres.
Når Italia har greid å bekjempe mafiaen, bør Sverige også greie det.
Det tidligere parlamentsmedlemmet og antimafiaaktivisten Davide Mattiello, beskriver mafiaen som en parallell til fascismen. Begge deler handler om vold, makt, ære, hierarki.
Sverige er et land som har vist verden et samfunn fungerer godt ved å styrke arbeidernes rettigheter, skape en rettferdig velferdsstat og lede teknologisk innovasjon.
Likevel har Sverige store utfordringer med organisert kriminalitet. Og mange nordmenn frykter at det samme kan skje her.
Jeg skulle ønske at Skandinavia så mer til Italia, et land som har gått gjennom en mørk tid.
Nå ser det bedre ut enn på lenge.
