Det pågår for tiden en debatt rundt såkalte «tradwives», et fenomen som har gjort seg særlig gjeldende i sosiale medier de siste årene. Kvinnelige influensere som når ut til flere millioner seere, snakker gjerne varmt om verdien av å tilbringe mer tid i hjemmet sammen med barna på bekostning av karrierejag og tidsklemme.
Det er bra at en høy andel norske kvinner velger arbeidslivet. Det gir økt verdiskapning og konkurransekraft, flere kloke hoder og varme hender, for å nevne noe. Likevel bør vi politikere være svært forsiktige med å moralisere over folks personlige frihet til å ta egne valg.
Norske kvinner er single, samboere, barnløse, mødre, hjemmeværende og fulltidsansatte. De er ikke like, men unike individer med forskjellige behov, interesser, talenter og oppfatninger om det gode liv. Politikken må gjenspeile dette, ikke baseres på en utdatert tanke om at alle skal marsjere i samme takt.
Når arbeidsminister Tonje Brenna og næringsminister Cecilie Myrseth advarer unge kvinner mot å ta personlige valg som ikke er i tråd med Arbeiderpartiets politikk, har debatten sporet av fullstendig. Utspillet illustrerer også dobbeltmoralen som er så godt synlig i deler av venstresiden i likestillingspolitikken.
På den ene siden ropes det høyt om at kvinner skal stå opp for seg selv, følge drømmene sine og ta egne valg. Deretter slår enkelte politikere tilbake og moraliserer over unge kvinner som tar valg som ikke er i overensstemmelse med eget politisk syn på verden. Selvbestemmelse er plutselig underordnet.
Tradwife-trenden der enkelte glorifiserer 1950-tallets husmortilværelse med alt det innebærer, appellerer neppe særlig bredt til norske kvinner i 2024. Men politikere bør ha respekt for at enkelte kvinner eller for den saks skyld menn, tar andre valg enn den typiske A4-tilværelsen, så lenge dette finansieres av en selv og ikke av skattebetalerne.
Enhver reaksjon har som kjent en motreaksjon, også i politikken. Trender oppstår ikke i et vakuum, men er som regel motsvar til et annet ytterpunkt.
Jeg tror at deler av tradwife-trenden kan tilskrives at forsøkene på likestillingspolitikk har blitt så inngripende at den går utover kvinners individuelle frihet. Da oppstår det en motreaksjon. Det henger sammen med det presset og stresset som mange småbarnsforeldre opplever.
Og det er nettopp her Tonje Brenna og Cecilie Myrseth viser at de ikke henger med i tiden og forstår moderne kvinner. Konsekvensen er at Arbeiderpartiet fører en politikk som ganske konsekvent reduserer kvinners frihet til å ta egne, selvstendige valg.
Der Frp mener at småbarnsfamilier selv skal ha frihet til å bestemme hvordan de fordeler foreldrepermisjonen, tvinger Arbeiderpartiet familiene til å splitte opp permisjonen der en tredel må tas ut av far, en tredel av mor og der kun den siste tredelen er valgfri.
Resultatet er at nesten halvparten av norske kvinner med små barn tar ulønnet permisjon for å være lenger hjemme med barnet. På veien taper flere av dem pensjonsopptjening og sykepengerettigheter.
Der Frp mener det bør være samme krav til å få kontantstøtte som å ha rett på foreldrepermisjon for å forhindre integreringsproblemer knyttet til denne ordningen, vil Arbeiderpartiet avvikle hele kontantstøtten og gjøre det vanskeligere for mange å velge mer tid med barna.
Resultatet vil fort bli at kvinner får redusert valgfrihet fordi flere må ta ulønnet permisjon hvis de har råd til det.
Der Frp vil ha løpende barnehageopptak for å sikre at alle barn uavhengig av når de er født på året er sikret tilbud om barnehageplass innen de er ett år, fører Ap en politikk som gir barn født fra august til og med november rett på plass fra barnet er ett år.
Er barnet født i desember og i starten av året må man ofte vente til barnet er 1,5 år før de får plass. Resultatet er nok en gang at det er kvinnene som i størst grad går hjemme ulønnet med barna i opptil et halvt år før poden er sikret barnehageplass.
I arbeidslivet finnes det også en rekke eksempler på Ap-politikk som straffer kvinner særlig hardt.
I Norge er bare hver femte gründer kvinne. Men i typiske helse- og omsorgstjenester som drives av private aktører som i hjemmetjenester, rusomsorg, barnevern og barnehager er kvinnelige gründere i flertall.
Der Frp mener at vi må ta i bruk alle gode krefter, enten de er private, offentlige eller ideelle, opplever kvinnelige gründere jevnlige angrep fra Arbeiderpartiet som kaster ut private tilbydere fra helse- og omsorgstjenester.
Regjeringens stadige innstramninger og svekkelse av rammebetingelsene til private barnehager er godt kjent. Kvinnelige gründere er taperne.
Det er noe gammeldags og kunstig over to statsråder som går ut og advarer norske kvinner mot å ta egne valg. For uansett hvor mye Arbeiderpartiet måtte ønske det, er ikke moderne kvinner en grå masse som marsjerer i takt med like mål her i livet.
De er unike individer med forskjellige behov, interesser, talenter og oppfatninger om det gode liv. Politikken må gjenspeile dette og belønne – ikke straffe valgfrihet.
Det er et hav av nyanser mellom husmødre og karrierekvinner som jobber 70 timer i uken.
Denne debatten fortjener bedre enn at man går i hver sin skyttergrav.
