Hopp til innhold
Kronikk

Fotballens nye fankultur

Tribunene forgubbes. Ungdom gidder ikke se hele kamper.

Fotballsupportere på tribunen under en kamp mellom Belgia og England.

Fotball hadde neppe slått an blant ungdommen, hvis den hadde blitt funnet opp i dag. Selv nå ser vi at publikum blir eldre, skriver kronikkforfatterne. Disse godt voksne guttene er belgiske supportere på bortekamp i England.

Foto: SipaUSA

Fotballkonsumet endres. Ungdom følger like ofte enkeltspillere som lag.

Vi har sett tendensene før, som da mange Manchester United-tilhengere begynte å følge med på Real Madrid da David Beckham dro dit i 2003. Men det er blitt tydeligere senere.

Ungdom finner det dessuten langtekkelig å bruke to hele timer på å se en kamp. De foretrekker høydepunkter.

«Det er ikke så farlig hvem som vinner, bare underholdningen er god»

I VM-boka fra 1990 skrev Dag Solstad at fotballen var i utakt med tiden, fordi det meste som var populært gikk raskt, med hyppige høydepunkter og lite venting. Fotball består derimot av nettopp å vente, på målet som kanskje aldri kommer.

Populærkulturen baseres på at det må skje noe hele tiden. En film må ikke ha for mange og lange dødpunkter, og en musikk-hit bør ikke vare mer enn tre minutter. Lengre innslag gjør at lyttere mister interessen og bytter kanal, tenker man.

Med sosiale medier har oppmerksomhetsvinduet krympet ytterligere. Når vi ber studenter lese en kronikk, synes de teksten er lang. Å lese bøker er enda verre.

Folk har ikke tid til å vente på at noe skal skje, men det er fotballens grunnstemning. Fotball er et utidig, langsomt spill, tettpakket med «lavpunkter» fremfor høydepunkter.

Publikumsdemografien støtter hypotesen om at fotballen neppe hadde slått an, hvis den i dag hadde blitt introdusert som et nytt spill som skulle fenge ungdom. Tribunen forgubbes.

«De tiltrekkes mer av prestasjoner enn av klubbsymboler»

Fra 2004–2014 økte gjennomsnittsalderen på sesongkortholdere i Newcastle med ti år. Det var altså de samme folkene. Lignende tendenser ses mange steder, særlig der billettprisene er høyest.

Tilknytningsformer forskyves langs samme akse: Klubbtilhørighet suppleres eller erstattes av fascinasjon for enkeltspillere. Sosiologer har prøvd å identifisere ulike måter tilskuerne forholder seg til fotball på:

Supportere

Er du fra Liverpool eller Manchester, er du rød eller blå. Supportere har en kroppsliggjort klubbtilhørighet. Livstidskontrakten med klubben fordrer lojalitet og en forestilling om at man er del av et fellesskap. Disse er ofte stadiongjengere.

Fans

En fan ser på forholdet til klubben mer som en markedsrelasjon. Tilhørigheten bekreftes gjennom å innta en kunderolle, som når de handler i klubbutikken. Ofte er de avstandstilhengere. Forholdet ivaretas gjennom mediekonsum. Derfor vender engelske klubber seg til Asia-markedet, der enorme mengder fans kan rekrutteres.

Norske fans på fotballreise vil ofte føle behov for å markere tilhørighet via en drakt. Hvis du ser fem unge menn iført årets drakt på en engelsk kamp, er de sannsynligvis norske.

Supportere er skeptiske til slik «karnevalisme». De ser seg som noe mer enn kunder. For dem er fotball identitet og deltakelse, ikke passiv underholdning.

«Fotball er et langsomt spill, tettpakket med ‘lavpunkter’»

Flanører

Flanører tilnærmer seg fotball som et interessant populærkulturelt fenomen, særlig på det høyeste sportslige nivået. Slik filmentusiaster ikke kaster bort tiden på dårlige filmer, ser flanøren kun de antatt beste kampene.

Slik flanøren rusler rundt i bygatene og observerer mer enn å delta i det som skjer, holder fotball-flanøren distanse til supporternes ritualer.

Kjennskap til ritualene er viktig populærkulturell kompetanse, men flanørene lever seg ikke inn i dem. De tiltrekkes mer av prestasjoner enn av klubbsymboler. Det er ikke så farlig hvem som vinner, bare underholdningen er god.

Fantasifotball

Et moderne uttrykk for flanørers innfallsvinkel er Fantasy, som bokstavelig talt er fantasifotball. Ved å sette sammen et lag av enkeltspillere fra ulike klubber i nettspillet, får man poeng etter spillernes prestasjoner. Premier League Fantasy har alene et tosifret millioner brukere, og vokser.

Les også Jonas danka ut 11 millioner spillere i Fantasy-League

Fantasy Premier League-bilde av Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard og Jonas Sand Låbakk

Yngre tilskuere skiller seg som nevnt fra eldre, og Fantasy utnytter dette ved å fange tidsånden. Spillet styrker en interesse som var der i utgangspunktet, særlig i Norge.

Engelsk fotball ble omtalt i norske aviser før andre verdenskrig. Når nordmenn fikk engelsk favorittlag, skyldtes det først tippekupongen, og senere at Tippekampen var det eneste man kunne se av fotball på fjernsyn.

Norsk fotball var ikke å se på TV, bortsett fra cupfinalen, redigerte opptak av landskamper og sporadiske høydepunkter på Sportsrevyen.

Først fra 90-årene ble det vanlig å vise én kamp per serierunde, og ikke før godt inn på 2000-tallet ble alle eliteseriekamper direktesendt.

«Ungdom følger like ofte enkeltspillere som lag»

Fantasy-logikken består i å skape interesse for ligaen. Enten har man en spiller på sitt fiktive lag i aksjon, eller man vurderer å sette en inn på laget. Det gir merverdi å se kampen, akkurat som når folk benket seg med tippekupongen i hendene under Tippekampen fra 70-årene.

Fantasy Premier League-lag.
Foto: Skjermdump: Fantasy Premier League

Dette øker sjansen for at folk tegner abonnement, eller for at de drar oftere på puben for å se. Pubene kan slik lettere betale for rettighetene, noe som i neste omgang øker prisen ytterligere.

Det er vinn-vinn fra et kommersielt ståsted, men intet tre vokser inn i himmelen.

Supporterkultur under press

Fotballidenskap har et stort, men ikke uuttømmelig, markedspotensial.

Få har større evne til å mobilisere motstand enn supportere, noe Superligaens død viste: At spontane gateprotester snur en beslutning tatt av fotballens mektigste, kunne ikke skjedd i en annen idrett.

Det er usikkert om flanører har samme mobiliseringskraft. Fantasy ødelegger ikke supporternes engasjement, men de blir færre når flanørene blir flere. Dermed kan bølgen fortsette, inntil supporterskapet trues.

Hvis jakten på ungdommen blir viktigere enn å ivareta fotballens sjel, risikerer fotballen å støte fra seg supporterne.