Kommentar

Er du GAL, Støre?

Støres Ap har mindre gjenklang i befolkningen. Ikke så rart etter et kriseår, men det kan jo skyldes politikk også.

jonas

De senere årene har statsvitere i Europa snakket om GAL-TAN-skalaen som en ny forklaring på store endringer i politiske landskap.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Arbeiderpartiet er ikke et parti, men en koalisjon. Det har vært manges konklusjon etter å ha skuet utover en landsmøtesal med unge miljøvernere og eldre oljearbeidere, akademiske innvandringsliberalister fra storbyene og delegater som ønsker en strammere innvandringspolitikk. For å generalisere litt.

Hvordan havnet alle i dette rommet, har man kunnet spørre seg. Svaret har ofte gitt seg selv. For eksempel når Martin Kolberg har gått på talerstolen og snakket med innlevelse og uten blygsel om «høy-re-kreft-en-e». Gjerne i blokkbokstaver.

Da har kompromissene som oftest landet og husfreden har vært gjenopprettet.

Når høy og lav, aktiv og passiv Ap-sympatisør tvinges til å plassere seg på høyre-venstre-skalaen i politikken, har svaret blitt Ap. Selv om man hadde sett at Ap skulle latt seg mer enn inspirere av enten miljøpolitikken til SV eller innvandringspolitikken til Frp.

Arbeiderpartiet, ja særlig Ap, vet at selv i de beste familier kan ethvert selskap få økt desibelnivå når miljøspørsmål eller innvandringsspørsmål kommer på dagsordenen litt utti det andre kakestykket.

Vil du bli med på Hele Norge snakker? Start påmelding ved å svare på spørsmålet under:

I identitetspolitikkens tid er tilhørighet ikke nødvendigvis et spørsmål om høyreside mot venstreside, arbeid mot kapital.

Høyre-venstre-skalaen har vært oljen i kompromissmaskineriet til Ap. Hva hvis denne skalaen ikke er like viktig lenger? Hva hvis mye av Aps lekkasje til Senterpartiet, Rødt og SV handler om at disse partiene er langt bedre politisk posisjonert for tiden?

Høyre-venstre-aksen har Rødt og Frp som fløypartier. Ap trygt på venstresiden. Sentrumspartiene i midten. Økt skatt, stort statlig ansvar, arbeidstakerperspektiv på venstresiden. Mindre stat, mindre regulering, arbeidsgiverperspektiv på høyresiden. Ganske forenklet.

Nå snakkes det om at identitetspolitikk har overtatt (noe) for økonomisk politikk.

Da sliter Ap mer enn Senterpartiet, SV og Rødt. Hvis identitetspolitiske markører for velgerne stikker kjepper i hjulene for venstresidens felles oppfatning og samfunnssyn, blir Aps funksjon satt under press.

Jo mindre partiet er, desto vanskeligere blir det å romme meningsmotsetninger ved hjelp av en «større helhet» som samlende begrunnelse.

En «ny» politisk konfliktdimensjon

I hele Europa leter man etter en mer overordnet politisk analyse av det som skjer. I mange land er politikken enda mer endimensjonal enn i Norge, og høyre-venstre-aksen har vært nær enerådende.

I Norge har vi ofte plassert partiene også langs andre konfliktdimensjoner (Sentrum-periferi, vekst-vern, religiøs-sekulær, global-nasjonal, innvandring), nettopp for å vise at høyre-venstre-aksen ikke kan forklare alt.

Senterpartiet er jo langt fra å være sentrumsparti når det kommer til sentrum-periferi-skalaen. KrF og Venstre står nær hverandre i innvandringsspørsmål, men fjernt fra hverandre i spørsmål om religionens plass i samfunnet.

De senere årene har statsvitere i Europa snakket om GAL-TAN-skalaen som en ny forklaring på store endringer i politiske landskap.

I Sverige var skalaen en sentral del av SVTs valgdekning.

Skalaen tar utgangspunkt i et skille mellom partier som er positive til politikk som er Grønn, Alternativ og Liberal globalisering på den ene siden (GAL). Og partier som er Tradisjonelle, Autoritære og Nasjonalt orienterte på den andre siden (TAN).

I en norsk kontekst kan man selvsagt si at dette bare kombinerer noen av konfliktdimensjonene nevnt over. Krysser man GAL-TAN-skalaen med høyre-venstre-aksen blir det politiske landskapet svært interessant, likevel.

I Arbeiderpartiets tilfelle kan det understreke følgende poeng: Ap er mer komfortable med å navigere på høyre-venstre-aksen i økonomisk og ideologisk politikk, enn å navigere på GAL-TAN-skalaen.

Oljeleting, «hen», 10.000 flyktninger

Under Støres ledelse har Ap vært tvunget til å endre politikk langs GAL-TAN-skalaen, vel så mye som høyre-venstre-skalaen. Da er partiet mer sårbare for at velgere skal vende dem ryggen, uansett hvilken vei på skalaen man beveger seg.

I de senere årene har vi sett et Ap i reorientering hvor grønn politikk (som Lofoten-kompromiss), alternative standpunkt (som innføre tredje kjønn eller fjerne hjemmelekser) og grad av liberal innvandringspolitikk (utvalgsarbeid i år, mens alle husker 10.000-talen til Støre) har vært sentral.

Ap har en hovedsakelig GAL-konkurrent i SV og en hovedsakelig TAN-konkurrent i Sp.

Både SV og Sp er kritiske til EØS. Det er dog et nasjonalorientert standpunkt, men summen av innvandring og miljø gjør likevel at SV får høyere GAL-score enn Sp.

Begge partiene vokser og gjør det bra. Kanskje fordi de så tydelig tør å ta valg og fronte standpunkt i en identitets- og kulturpolitisk ramme som akkurat nå flytter velgere kanskje vel så effektivt som spørsmål om eiendomsskatt langs høyre-venstre-aksen.

I tillegg er MDG en utfordrer, særlig blant unge, urbane velgere. Partiet er enda tydeligere i sin GAL-profil enn både SV og Rødt.

GAL-TAN-skalaen hjelper oss også å plassere i et partipolitisk kart at EØS-motstanden finnes både i Rødt, SV og Frp. Den kan vise at avstanden mellom Høyre og Frp ikke er så stor langs høyre-venstre-aksen, men kanskje større i en GAL-TAN-skala.

Giske vil løfte identitetspolitikken

Da Trond Giske gjestet Trøndelag Arbeiderpartis fylkesårsmøte tidligere i år snakket han om forholdet mellom «Somewhere» og «Anywhere», slik den britiske journalisten og forfatteren David Goodhart ser på identitetspolitikk og motsetninger blant velgere.

Stedbundne og lokalsamfunnsbevisste «Somewheres» mot mer urbane, liberale, høyt utdannede «Anywheres».

En globalt orientert elite mot folk flest på bygda. De som stemte for Trump og for Brexit versus dem som stemte mot. I Norge kanskje Sp, Frp, enkelte KrF-velgere, mot deler av Venstre, Ap, Høyre. En slags versjon av en sentrum-periferi-konfliktdimensjon å se verden på, og å forklare grobunn for populisme.

Både Somewhere/Anywhere- og GAL-TAN-måten å se politikken på er isolert sett for snever, og er modeller som også kan kritiseres.

Giskes poeng var likevel at Ap må ha et svar til alle velgere som ser politikken som et spørsmål om identitet, ikke klasse.

«Vi forstod tiden vi levde i, og gav svar folket trodde på», var Trygve Brattelis enkle analyse av hvorfor Ap traff tidsånden i en årrekke.

Datidens klasseanalyse er nok mindre verdt nå, men like sikkert som at Martin Kolberg vil fortsette å være mot høyrekreftene, er det at Ap må forstå den politiske identiteten til alle velgerne som ikke vil fortsette å stemme på dem.