NRK Meny
Kommentar

Hvorfor klarer ikke Ap å fremstå som ett lag?

Aps stortingsgruppe får ikke arbeidsro før man har ryddet opp i et kulturproblem internt. En prematur lederstrid gjør at partiet ikke klarer å fremstå som ett lag.

Landsstyremøte Arbeiderpartiet
Foto: Pernille Nielsen / NTB scanpix

Det viktigste er ikke å fortelle om stortingsrepresentanten som gjentatte ganger gråt da vi snakket om situasjonen i partiet på vedkommendes kontor. Eller en av de hemmelige mailene som varsler om dårlig arbeidsmiljø i valgkampen jeg har fått lese.

Dette er et forsøk på å forstå etterdønningene av valgnederlaget i Arbeiderpartiet. Dagens Næringsliv og VG har de siste dagene brakt til torgs flere opplysninger om situasjonen i partiet. Den viktigste bakgrunnen for denne analysen er likevel egne samtaler med folk i partiapparatet de siste dagene og ukene.

Flere i Aps stortingsgruppe er forbanna. De fleste er det ikke.

De fleste av dem som er forbanna har det til felles at de har tapt makt og posisjoner.

Det mest interessante er at det fremstår troverdig at de ikke først og fremst er sinte på grunn av tapet, men på grunn av måten det har skjedd på.

Det gråtes på jobb i Arbeiderpartiet. Ikke bare over valgnederlaget, men måten partikulturen og arbeidsmiljøet har vært under og etter valgkampen.

Derfor forteller enkelte meg bittert at dette handler om hvordan partiet skal være og hvilke måter å drive politikk på som til slutt skal føre frem. At reglene som gjelder ikke var kjent. At en reaksjon på høstens hendelser kan bli at folk ikke tar gjenvalg.

Akutt handler frustrasjonen om arbeidet i valgkampen, historiefortellingen rundt valgnederlaget og posisjonene i den nye Ap-gruppa på Stortinget.

Skuffelse over posisjoner

Noen av Aps stortingsrepresentanter mener det ikke ble noen åpen, rettferdig og begrunnet prosess rundt fordelingen av toppvervene i gruppa, slik partisekretær Kjersti Stenseng lovet i forkant. Stenseng ledet valgkomiteen som prioriterte å gi Giske jobben som finanspolitisk talsperson, framfor Marianne Martinsen. Folk som støttet Giske ble senere tildelt sentrale verv, mens representanter som åpent har kritisert Giske i mindre grad har fått innfridd sine ønsker.

  • Det er kjent at Marianne Martinsen primært ønsket å fortsette i finanskomiteen, det ble ikke innfridd, slik blant andre VG har omtalt.
  • Martin Kolberg ønsket primært å fortsette i kontrollkomiteen, men ble flyttet til utenrikskomiteen.
  • Jette Christensen ønsket ikke å sitte i utdanningskomiteen, og fikk ingen av sine tre komitéønsker innfridd, slik blant annet DN har omtalt.
  • Torstein Tvedt Solberg er plassert som nummer tre i utdaningskomitten, noe som ikke skal ha vært hans primære ønske. Solberg kunne vært Aps eneste som fortsatte i finanskomiteen og sikret en kontinuitet, men er flyttet.
  • Ingvild Kjerkol (Nord-Trøndelag) ender opp som leder av den viktige helsefraksjonen.
  • Eva Kristin Hansen (Sør-Trøndelag) er for flere i Ap overraskende gitt plass i Stortingets presidentskap.
  • Da nyheten om at Marthinsen ikke fikk fortsette i finanskomiteen ble kjent, ble konflikten i Ap satt inn i en ramme av likestillingskamp og generasjonsstrid. Det synes ikke å være hovedbildet.

Valgkomiteens innstilling viser da også at 12 fraksjonsledere, eller talspersoner, er likt fordelt mellom kjønnene. Det er løftet frem og gjort plass til nye profiler. Martin Henriksen, Lene Vågslid, Ingvild Kjerkol er alle nye talspersoner som har fått tillit. Anette Trettebergstuen får fornyet tillit. Alle disse naturlige navn å se for seg som mulige statsrådskandidater for Ap i 2021.

Så selv når ledelsen oppriktig prøver å svare ut kjønn og rekruttering:

Arbeiderpartiledelsen kommer likevel ikke unna at Trond Giske som person, hans historikk og måten å drive politikk på er så omstridt at det virker splittende i deler av partiet.

Er det rasjonelt? Kanskje ikke. Er det forståelig? Ikke nødvendigvis, og åpenbart ikke for alle. Er det ønsket for Giske at det skal fremstå slik? Nei. Er det et stort problem for Aps organisasjon? Ikke hele og svært mange i partiet vil ikke kjenne seg igjen når de leser saker som denne.

Men blant noen politikere og noen flere rådgivere og ansatte er dette et opplevd reelt problem som hemmer partikulturen og arbeidsmiljøet i partiets hverdag på Stortinget og Youngstorget.

Derfor må en ledelse alltid stille seg spørsmålet? Kan det at noen opplever noe som et stort problem, til slutt bli et problem for flere?

Partiledelsen er varslet

Flere ansatte i Ap har oppsummert valgkamparbeidet i en skriftlig spørreundersøkelse sendt til partikontoret. Partiledelsen får klare tilbakemelding på at flere ansatte har opplevd og beskriver et dårlig arbeidsmiljø hvor flere gråter på jobb på grunn av høyt press og dårlig ledelse.

Ifølge VG har også de ansattes tillitsvalgte vært tungt inne i et evalueringsarbeid som beskriver dårlige arbeidsforhold.

Av og til går problemer over av seg selv. Kanskje de til og med blir mindre av å gis mindre oppmerksomhet. En langsiktig, underliggende maktkamp i Arbeiderpartiet som har pågått i årevis og med Trond Giske som et fortjent eller ufortjent midtpunkt i lang tid ser derimot ikke ut til å gå over.

Derfor må dagens partileder og partisekretær leve med at konflikten er der. Stor eller liten. Den er definitivt større enn 0. For noen betyr den åpenbart mye. Disse mener at partilederen ikke vil se eller ta problemet på alvor.

Det er de åpenbart misfornøyde som definerer hvor stort problemet er. Det er Støre og Giske sitt problem, for de prøver å skape ro.

– Trond Giske kan ikke slippe en fjert uten å bli beskyldt for å drive med maktspill, sa Tore O. Sandvik i Politisk Kvarter i slutten av september.

Det er veldig forståelig dersom Giske selv også føler det slik. På den annen side må han selv også reflektere over hvordan han, tilhengerne, motstanderne og partiet havnet i en slik situasjon. Han kan umulig være utelukkende helt uskyldig i det selv.

Ta en titt på den punktvise navnelisten over en gang til. Både Martinsen og Christensen er typiske venstreside politikere i Ap-sammenheng. Eu-motstandere som Giske. Solberg er tidligere rådgiver for Giske i Næringsdepartementet.

Man kan ikke ensidig si at dette utelukkende handler om hvem Giske er politisk enig med eller ikke. Eller at det utelukkende handler om hvem Giske har samarbeidet med.

Kritikken mot Giske handler først og fremst om at man ser alt inn i en fremtidig lederstrid i Ap og hvordan Giske er posisjonert den dagen det skulle bli aktuelt. Få om noen tror Giske posisjonerer seg for å aktivt felle Jonas Gahr Støre, men mange tenker han gjør alt som skal til for å posisjonere seg riktig til den dagen Støre ikke lenger er en kandidat. Og hvem stemmer sikkert på ham da? Det er det dette handler om. For eller mot Trond Giske. På sikt.

Flere i Ap skal i klare ordelag ha fortalt Støre hvorfor de er kritiske til Giskes måte å jobbe på. Støre gir inntrykk av at Giske-striden er noe partiet må legge bak seg og at Giske er lojalt til dagens ledelse.

Et Ap under Giskes ledelse er det mange i partiet som aktivt vil kjempe mot. Det er først og fremst den skillelinjen som er den røde tråden i høstens ettervalgsoppgjør internt i partiet.

Hans nestlederkollega Hadia Tajik er en politiker som er løftet frem og har levert på sin dyktighet og klokskap. Giske har i større grad kjempet for sine posisjoner. Når politikk blir maktkamp, som det naturlig blir ved enkelte korsveier, er det definitivt slik at Giske er bedre rustet enn Tajik pr. nå.

Mange i Ap frykter og er kritiske til Giske. De mener han opererer på en måte som hele tiden danner grunnlag for å tenke at alt han gjør på kort sikt handler om at han har helt andre og større hensikter på lang sikt.

Mener Giske dobbeltkommuniserer om valgnederlaget

De reagerer på at han etter valget fremhever kritikk av et skatteløfte han selv ivret for under valgkampplanleggingen. At han var tilhenger av at Ap måtte inngå forlik med regjeringen slik at noen politiske utfordringer var gjort ferdig i forrige periode, mens han etter valget snakker internt om at forlikene ikke var noe lure.

Det legges vekt på en detaljstyring men også ansvarspulverisering under arbeidet på partiets valgkampsentral på Youngstorget som politisk var ansvaret til Trond Giske, og hans ansatte rådgiver Hallvard Ingebrigtsen. Kommunikasjonen mellom disse og partileder/partisekretær og sekretariatsleder Hans Kristian Amundsen fungerte ikke optimalt under valgkampen. I Rogaland drev nestlederkollega Hadia Tajik tidvis en helt separat valgkamp.

Hvorfor klarer ikke Giske å være en lagspiller? Spør kritikerne. Uavhengig av hvor gyldig og relevant spørsmål dette er; Hvorfor klarer ikke Ap i større grad å fremstå som et lag? Utad marsjerer de tålig i takt, men hvis man internt ikke klarer å samle et stort partiapparat og skape en lagfølelse, må da det være en ledelsesoppgave å få til det?

I den ledelsen sitter Trond Giske. Og Hadia Tajik.

Og sjefen er Jonas Gahr Støre.