Hopp til innhold
Kommentar

Mye transport, mindre plan

Langsiktig transportplanlegging trenger forutsigbarhet. Nå er det bare frustrasjon. Og frustrasjonen blir neppe mindre, hvis Stortinget har bygget et luftslott.

Nasjonal transportplan 2025 - 2036

Det er langt fra sikkert at opposisjonens tog-enighet blir noe av, skriver politisk kommentator Lars Nehru Sand.

Foto: Terje Bendiksby / NTB

I korridorene, bak lukkede dører og i omfattende telefonsamtaler har det de siste ukene vært et politisk drama i flere akter om utbygging og vedlikehold av veier og ikke minst jernbane de neste tolv årene.

Ap og Sp-regjeringen har som kjent ikke flertall. Normalt blir de enige med SV – blant annet om statsbudsjettet – men SV brøt transportforhandlingene i forrige uke.

Allerede før det rødgrønne bruddet summet ryktene om at det kunne komme et togforlik hvor SV gikk til de borgerlige partiene. Tenk det, SV og Frp enige om tog!

Tross bud og motbud valgte SV til slutt å kle seg i uskyldshvitt og stille seg side om side med de blå i vandrehallen.

Mona Fagerås nasjonal transportplan

SVs Mona Fagerås (i hvitt) sikret flertall for flere togprosjekt med (fra venstre) KrFs Kjell Ingolf Ropstad, Høyres Trond Helleland, Venstres André Skjelstad, Frps Frank Sve og Rødts Geir Jørgensen denne uken.

Foto: NTB

Dette er Frp, Høyre, Venstre, KrF, SV og Rødt enige om:

  • Ringeriksporteføljen: Vei og bane mellom Sandvika og Hønefoss skal videreføres som et fellesprosjekt. Avtalen sier ikke noe om kostnad eller byggestart. Prisen kan bli over 50 milliarder kroner, mener regjeringen.
  • Vestfoldbanen: Dobbeltsporet mellom Stokke og Sandefjord skal starte opp i løpet av de seks første årene i planperioden. Kostnad, ifølge regjeringen, 13 milliarder kroner.
  • Ofotbanen: Det kapasitetsøkende arbeidet på Ofotbanen skal fremskyndes og sikre oppstart i planperioden. Det er ikke spesifisert om det er første eller andre seksårsperiode.
  • Majorstua stasjon: Staten skal bidra med 500 millioner kroner til Majorstuen tbanestasjon og sikre oppstart de seks første årene etter 2025.
  • Riksvei 15 over Strynefjellet/Geiranger skal fremskyndes og sikres oppstart de første seks årene.
  • Riksvei 19 Moss skal sikres oppstart en gang mellom 2025 og 2036.

Mister langsiktighet og verdi

Når Stortinget vedtar lover eller bevilger penger, må det være flertall. Når regjeringen legger frem langsiktige planer, er det viktig ikke å få flertall mot seg.

Unngår man det, kan regjeringen dure videre med planen sin, vel vitende om at den kan bli endret ved et skifte.

Nasjonal Transportplan er en stortingsmelding som skal sikre forutsigbar og langsiktighet for samferdselspolitikken 12 år frem i tid.

Hvis alle er enige om alt, vil vedtakene stå seg uavhengig av skiftende stortingsflertall og regjeringer.

Det har en stor verdi for kommuner, samferdselsetater, befolkning og bedrifter.

Skinne-enighet

Når noe er for godt til å være sant, er det som regel nettopp det. Derfor har mange grunn til å være frustrerte:

SV er åpenbart frustrert over sine venner i regjeringen som de mener har for lave ambisjoner for jernbaneutbyggingen.

Regjeringspartiene er åpenbart frustrert over SV som de mener tar seg vann og penger over hodet.

Den borgerlige opposisjonen er glad for å ha fått med seg SV og ødelagt for regjeringspartiene. De er selvsagt også glad for å ha fått til enighet om vestfoldbanen og ringeriksbanen og statlige midler til Majorstuen tbane-stasjon.

MEN: Det må være – eller vil tidsnok bli – frustrerende at man ikke er enige om hvordan de nye togprosjektene skal finansieres.

Det er enighet om at mer skal gå på skinner, men det er sannelig også en skinnenighet.

Det er langt fra sikkert at dette blir noe av. Stortinget kan ha bygget et luftslott.

Nå er det enighet om ambisjoner og ikke finansiering. Det rimer ikke med langsiktighet. Derfor mister denne ukens tog-enighet verdi.

For, ja: Dette er en enighet om mange milliarder og viktige jernbaneprosjekt.

Det er samtidig viktig å understreke hva dette IKKE er:

Det er ikke en enighet om hvordan dette skal finansieres. Det er ikke en helhetlig enighet om samferdselspolitikken og total fordeling av penger mellom vei og bane, ulike prosjekt og ulike landsdeler. Dette skal de ulike partiene neste uke fortelle om hvordan de hver for seg vil prioritere.

Nasjonal transportplan 2025–2036

Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) må se Nasjonal transportplan bli mer som en ønskeliste enn et styringsverktøy etter behandlingen i Stortinget.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

... men hva er alternativet?

Dette må også leses som at de borgerlige partiene ikke har klart å samle seg om en felles firepartifront med en felles, alternativ nasjonal transportplan som ligger der klar til å gjennomføres dersom Erna Solberg igjen blir statsminister.

Skjønt, det er ikke så rart at Frp ikke nå vil kompromisse på veiløfter og bompenger, eller at Venstre vil fremstå som garantist for motorveiprosjekter som Hordfast (som Høyre kjemper for) og E18 vest for Oslo. Nå må selv partier som kan få flertall sammen, blankpusse profilen før en valgkamp.

Vi ser nå hva de fire borgerlige vil gjøre mer av på tog, men vet altså ikke ennå hvordan de finansierer det, eller hva mer eller mindre de vil bruke penger på.

Hvor stor eller liten uenighet det er på borgerlig side, vet vi førstkommende onsdag når alle partiene må vise alle sine kort i saken, ikke bare smørsiden som ble presentert i vandrehallen denne uken.

SV mener alvor

SV gikk altså til Høyre-siden for å danne flertall for sin togpolitikk. Helt siden SV forlot regjeringsforhandlingene på Hurdalssjøen i oktober 2021 har det vært tydelig at SV vil stemme for det de er for og mot det de er mot. De er først og fremst opposisjonsparti, dernest en budsjettpartner. SV har fått mange gode gjennomslag i budsjettforhandlingene, men er samtidig fri til å stemme annerledes i andre saker.

Derfor er det uvanlig, men ikke sjokkerende at de lander en tog-enighet med høyresiden. Det rare er at SV nå lander enighet om ambisjoner med høyresiden, men må ha pengestøtte fra regjeringspartiene for å realisere ambisjonene. Enten må SV sette hardt mot hardt i budsjettforhandlinger, eller så risikerer man at det ikke er penger til å få bygget for eksempel Ringeriksbanen.

Høyresvingen i transportpolitikken skjer etter en vår hvor SV og regjeringspartiene har dannet ulike flertall i Stortinget. Det viser at SV er et opposisjonsparti og at regjeringen er en mindretallsregjering.

Regjeringen landet et bredt forlik i fiskeripolitikken med høyresiden i mai. Dette er politikk som vil stå seg over tid, men som budsjettpartner SV altså er uenig i.

Torgeir Knag Fylkesnes

SV-nestleder Torgeir Knag Fylkesnes vendte ryggen til regjeringspartiene og borgerlig side etter vårens fiskeripolitiske feide.

Foto: Lars Nehru Sand

Samme uke nektet SV også å stemme for regjeringens jordbrukspolitikk. Regjeringens forsøk på å landet noen løsninger med SV og andre med høyresiden og dermed få gjennomslag for alle sine primære ønsker mislyktes. Regjeringen fikk ikke flertall, men heller ikke flertall mot seg.

Les også Elendig håndverk om hjertesak

bondeaksjon i Sørlandsparken

SV hentet på sin side støtte hos de borgerlige for å utrede et forbud mot å utvinne kryptovaluta, da partiet fikk støtte fra Rødt, Pasientfokus, Frp, MDG, Høyre og KrF.

Dette halvåret har regjeringen også landet brede flertall om pensjon (alle partiene unntatt Rødt) og forsvarspolitikken (alle partiene). Den nasjonale samhandlinsplanen i helsevesent ble regjeringen og SV enige om.

Rett før jul dannet regjeringen flertall med Høyre og Frp for å åpne for utvinning av havbunnsmineraler.

Det ligger i sakens natur at en mindretallsregjering vil danne ulike flertall i Stortinget. De vil vinne og tape.

Men å tøye strikken i forholdet til sine nærmeste venner vil alltid kunne skape frustrasjon.

Transportenigheten legger rammer for tolv år med samferdselspolitikk.

Det er både kostbart og ødeleggende å la frustrasjonen spille seg ut nettopp her.