Historien om SSB

Det endelige svaret vil vi kanskje heller aldri få, fordi Meyers siste forslag til løsning for Statistisk Sentralbyrå ikke ble satt ut i livet. Siv Jensen mente Meyers design av forskningsavdelingen ville undergrave muligheten for SSB å levere på sitt samfunnsoppdrag og sparket henne som sjef. Christine Meyer mente meget sterkt det motsatte.

Her er min foreløpige oppsummering.

Ferdig i SSB

I dagene før den store konfrontasjonen fredag 10. november kunne vi ane at konflikten med SSB-sjef Christine Meyer ville ende med at hun måtte gå. Da finansministeren møtte pressen i Stortingets vandrehall etter spørretimen der SSB-konflikten var tema, nektet Siv Jensen å svare på om hun fortsatt hadde tillit til Meyer. Hun viste til at det skulle være nye møter fredag. Det møtet ble aldri noe av – og blir heller husket for den arrogante Bergens-advokaten Dag Steinfelds mobbing av journaliststanden.

Men finansdepartementet hadde allerede trukket konklusjonen onsdag da Siv Jensen avfeide journalistenes spørsmål om tillit.

Torsdag morgen ble Meyer innkalt til møte i Finansdepartementet og fikk beskjeden av finansråd Hans Henrik Scheel, Meyers forgjenger som SSB-sjef, og leder av økonomiavdelingen, Amund Holmsen. «Du har ikke finansministerens tillit som sjef for SSB».

Nyheten ble kjent

Det neste døgnet eksploderte det hele i en konflikt mellom en etatssjef og statsråd som ingen har opplevd maken til.

Dagen før den åpne konfrontasjonen, torsdag 9. november, forsøkte vi i NRK, i likhet med de andre større mediene, å skaffe oss oversikt over det som kom til å skje. Jeg fikk en opplysning jeg skjønte var oppsiktsvekkende, nemlig at Meyer hadde fått beskjed om at hun ikke lenger hadde statsrådens tillit. Det annonserte møtet dagen etter ville høyst sannsynlig handle om betingelsene og formalitetene rundt Meyers avgang.

Kildene for disse opplysningene var etter min vurdering helt sikre – og NRK gikk ut med nyheten.

Ingen avtale, men åpen strid

Nyheten om manglende tillit var riktig, men tidspunktet for sluttavtalen og Meyers avgang ble først søndag 12. november etter at partene hadde forhandlet om en sluttavtale fra fredag kveld.

I ettertid er det pussig å registrere at Meyers advokat Steinfeld i sin utskjelling av pressefolkene forklarte sin tilstedeværelse med at han «hadde lest i mediene» og «hørt i NRK» at møtet ville dreie seg om en oppsigelse. På det tidspunktet hadde han selv i flere timer fram til midnatt forhandlet om en sluttavtale med departementet og trengte slett ikke informasjon via mediene om at en fratreden var nær forestående.

Årsaken til at avtaleforsøket skar seg var knyttet både til pengekrav og betingelsene for omtale av konflikten. Departementet mente en sluttavtale på to årslønner, altså rundt 3 millioner kroner, med den spesielle forhistorien saken hadde, ikke ville bli akseptert i samfunnet. På det punktet hadde departementet åpenbart rett. Sluttavtalen ble da også redusert til et halvt års lønn og pendlertillegg, og ytterligere et halvt år med avkorting mot annen lønn. Og annen lønn vil jo Meyer få. En del av hennes egen forklaring på det faktum at hun turte å gå til åpen konfrontasjon med overmakten var nettopp tryggheten hun hadde i sin professorstilling ved Norges handelshøyskole i Bergen, som hun skulle tilbake til.

Hva handlet striden om?

Resten av det faktiske forløpet kjenner vi. De to oppsiktsvekkende pressekonferansene fredag 10. november der først Meyer ga finansdepartementet ansvaret for det kaoset SSB befant seg i, og så noe senere på dagen der Siv Jensen slo tilbake med en fortelling om en SSB-sjef som gjennom måneder hadde blitt advart mot å gjennomføre sine planer for SSBs forskningsavdeling.

I den fasen saken nå står, er det eneste som lar seg verifisere fullt ut at SSB-sjef Meyer er sparket fra jobben og at en ny midlertidig sjef, Birger Vikøren, skal styre organisasjonen et halvt års tid til en ny permanent leder er på plass.

De endelige beslutningene om forskningsavdelingen er stilt i bero til statistikklovutvalget har levert sine forslag om noen måneder. Dette utvalget skal ta stilling til om det skal stå i loven at SSB skal ha en forskningsavdeling i det hele tatt. Står ikke det der, kan departementet når som helst legge den ned og plassere den et annet sted.

Logikken i å vente på dette utvalget først, virker fornuftig for en utenforstående. Hvordan SSBs forskning skal innrettes er av så stor betydning for faktagrunnlaget for store beslutninger og for samfunnsdebatten at det ikke kan betraktes som et internt anliggende i SSB, men at alle berørte parter og samfunnsinteresser får si sin mening før ting blir bestemt.

Men så enkelt er det selvsagt ikke. Christine Meyer mener åpenbart at hennes forslag er klart innenfor det mandatet hun som SSB-sjef kan ta ansvaret for. Dessuten var hun jo selv som SSB-sjef medlem i lovutvalget og hadde hånda på rattet i begge prosessene.

Svikter Meyer samfunnsoppdraget?

Tre punkter:

A) Det viktige og vanskelige punktet for å dømme endelig i denne saken er om Meyers forslag ville bety så store endringer at byrået ikke lenger ville være i stand til å levere på sitt samfunnsoppdrag. Siv Jensen mener ja. Meyer mener nei. Da snakker vi om forskere, modellverktøy forskerne skal benytte seg av, og hvor mye ressurser i form av tid og midler den enkelte forsker får disponere over for å gjøre jobben sin.

Vurdering: SSB og Meyer mener den modellen de gikk inn for kunne ta vare på samfunnsoppdraget fullt ut. De forskerne som ble igjen i avdelingen kunne altså både håndtere arbeidet med samfunnsoppdraget, de behersket de viktige modellverktøyene, og de ville også rekke å publisere internasjonalt, noe som var et krav. De 25 forskerne som ble avskiltet og overført til statistikkavdelingen, blant dem Holmøy, blir flyttet blant annet fordi de ikke har publisert nok i internasjonale topptidsskrifter og ikke blir betraktet som toppforskere. Meyer har blant annet bekreftet til NRK at den forsinkede rapporten om innvandring Holmøy leverte til Brochmann-utvalget etter hennes mening var faglig sett for svak. Hun påla sin forskningssjef å publisere den likevel, for å unngå beskyldninger om at hun sensurerte innvandringskritikk.

Siv Jensen og finansdepartementet mener det ikke ville være mulig i praksis for de gjenværende forskerne å kunne levere på samfunnsoppdraget, både fordi det ikke var et selvstendig krav til de som ble igjen at de hadde jobbet med det modellverktøyet som brukes, og fordi kravet til internasjonal publisering ville gjøre det umulig å få til begge deler. Departementet har i denne sammenheng fått innspill fra de som jobbet i den såkalte makrogruppen i SSB underveis i prosessen. I et dokument gruppen har sendt til finansdepartementet som NRK har fått tilgang til, skriver forskeren på vegne av gruppen blant annet: "Etter min oppfatning vil vi IKKE kunne oppfylle KVARTS-kontrakten for 2018 dersom planen til SSBs ledelse slik den forelå i slutten av oktober blir gjennomført."

Med andre ord skriver en av de viktigste forskergruppene i SSB i et brev til departementet at avdelingen ikke kan levere på viktige deler av samfunnsoppdraget hvis den modellen Meyer foreslo ble gjennomført. Ingen kan vite om disse innvendingene er del av en interessekamp for å bevare forskergruppen som i dag, men det faktum at departementet fikk et så tungt faglig innspill rett før de siste møtene med Meyer, kan åpenbart ha påvirket Siv Jensens konklusjon. En av forskergruppens innvendinger var blant annet at det ikke var forskere igjen i avdelingen som behersket det viktige modellverktøyet slik også Siv Jensen har gjentatt flere ganger offentlig.

B) Det andre viktige temaet er om Finansdepartementet «advarte» Christine Meyer og SSB underveis i prosessen mot å gjennomføre en radikal omlegging av forskningsavdelingen, og at Meyer i praksis overså advarslene. Siv Jensen mener ja, slik var det. Eller var prosessen en vanlig dialog om temaet, med innspill fram og tilbake helt fram til det ble kjent at den mye omtalte forskeren Erling Holmøy skulle ut av avdelingen. Først da slo Siv Jensen alarm. Ja, slik var det, mener Christine Meyer.

Vurdering: Dialogen om at det kom stadige "advarsler" til Meyer underveis er ikke fullt ut dokumentert, og det vil komme flere dokumenter i svarbrevet til Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite i neste uke. Det er liten tvil om at departementet underveis har problematisert de endringene Meyer foreslo for forskergruppen. Meyer har på sin side sagt at hun og SSB tok hensyn til innvendingene og leverte et forslag de mente var i stand til å levere på samfunnsoppdraget på alle måter. Bedre oversikt om hvordan denne prosessen har vært får vi i neste uke.

C) En siste viktig problemstilling er om denne prosessen har vært et eksempel på uakseptabel styring og angrep på den uavhengigheten aller er enige om at Statistisk Sentralbyrå skal ha. Siv Jensen mener nei. Meyer mener ja.

Vurdering: Om departementet har utfordret byråets uavhengighet er det også vanskelig å konkludere om med den informasjonen vi har nå. Dersom det er riktig at Meyers forslag ville bety en undergraving av forskergruppen og SSBs evne til å levere på sine kontrakter og gjennomføre sitt samfunnsoppdrag, er uavhengighet irrelevant i sammenhengen. Da har SSB brutt med de styringssignaler byrået skal rette seg etter i tildelingsbrev, budsjettdokumenter og kontrakter.

Konklusjon

Den endelige dommen over Christine Meyers lederskap får vi først når vi med sikkerhet kan slå fast om hennes forslag ville bety at SSB ikke ville klart å levere etter sine forpliktelser.

Det svaret får vi kanskje aldri.