Fra granater til Grønland

Han skylder penger.

Gutten heller tennvæske over alle gulvene i bofellesskapet, og står med en fyrstikk i hånden, 15 år gammel.

Men blir stoppet før det begynner å brenne.

Mens de ansatte forsøker å tørke gulvene, ligger han på sengen og gråter. Kuttene på armen er heldigvis ikke så dype at han trenger legehjelp.

Ingen vil låne ham penger. Og han vet godt hva som skjer hvis han drar inn til Oslo uten det han skylder.

Da kommer de til å banke ham opp.

11 år senere sitter han og vipper med føttene. Den høyre armen er dekket av bandasje, en trist banditt skjuler arrene på den andre. Håret er slikket bakover, barbert fra ørene og ned. Utenfor vinduet står høye gjerder med piggtråd.

Han er tatt i løgn.

Det er første gang han er i fengsel, men ute på gaten har han brutt loven flere ganger enn han kan telle på to hender. Han har vært en del av miljøet i mange år.

Men om noen måneder skal han ut igjen, og nå skal ting snu. Han vil aldri tilbake til gaten.

– Da mister jeg meg selv. Og mamma.

Fanget på gaten

«Rashid» er en av skyggene som drifter frem og tilbake langs Akerselva.

Sent og tidlig. I storm og stille.

De er konstant i bevegelse, likevel kommer de ikke av flekken.

Stort sett verken ser eller hører vi dem.

I ett år har vi vært ute på gaten for å lete etter forsvunne asylbarn. 400 er fortsatt savnet.

Mange har dratt videre til utlandet, men vi vet at noen har havnet her på gaten. Vi fant dem ikke.

Men i løpet av året har vi blitt kjent med mange som kom alene til landet som barn.

De lever i et samfunn i skyggen av vårt eget. I en hverdag med dop, sexsalg, vold og løgner.

Flere av guttene er unge menn nå. Men en gang var de barn som Norge hadde ansvar for.

Gaten

Skudd avfyres.

Det er sensommer. Vi svipper innom gaten på vei fra fengselet. Tre biler med blinkende sirener bråstopper foran oss.

Politiet bærer våpen.

Det henger folk ut av døren til ungdomsklubben like ved. Flere av dem så skuddene rett utenfor.

En ung gutt dyttes inn i en av bilene.

Han er ikke gammel nok til å ha lappen, men han har en pistol i hånden.

– Send dem tilbake til dit de kommer fra, roper en av dem som henger ut fra ungdomsklubben.

Så kjører politibilen, med gutten i baksetet. Og som et raskt, lydløst knips er det over.

Det har begynt å regne.

«Wallah, hva skjer?»

På andre siden av gaten stopper en ung mann på elsparkesykkel.

Han er knapt til å kjenne igjen, det er flere måneder siden sist vi snakket med ham. Da var håret stelt. Nå er øynene rødsprengte, og håret uflidd.

Han har vært i utlandet, sier han. Det er umulig å vite om han lyver eller snakker sant, for livet hans er ofte midt imellom.

Men vi vet at han kom hit som barn, at han pleide å ha en skikkelig jobb, og nå skal han kanskje kastes ut av Norge. Vi har lest papirene hans.

Kroppen er rastløs, sparkesykkelen holder på å velte. Han drar frem en hasjklump og stikker den opp under nesen min. Blikket hans flakker, men møter aldri vårt. Det lukter juletre.

En mann med UBR-jakke og hodetelefoner har stoppet, trolig på vei hjem fra jobb. Mannen vil ha ett gram.

Med «ryden» balanserende mellom beina, stikker han fingrene i hasjklumpen og river av en bit. Han tar det på cirkaen.

I dag var det bare en softgun. Men tidligere i sommer var det en ekte pistol. Det var en snitch de skulle ta, fortalte flere etter skuddene.

100 meter unna ligger Elgparken. En eldre mann med to plastposer fulle av klær har stilt seg opp midt på gresset.

Han drar opp en Nike-jakke og sier vi kan kjøpe den for en hundrings. Merkelappen henger fortsatt på.

Den grønne lungen midt i sentrum var i utgangspunktet ment å være en aktivitetspark med volleyball og grilling, men i stedet er det helt andre aktiviteter elgen er vitne til.

Her henger unge menn med dyre jakker og små designervesker på skrått over brystkassen. Noen ruser seg, andre «slenger» narkotika til folk som går forbi. En god «slenger» kan tjene flere titusener i måneden.

De er løpegutter. Men vi kjenner også folk som er over dem. Vi har spurt hvordan en hverdag ser ut, dette er svaret vi fikk:

En ung mann med stikkende øyne viser oss en tildekket grop. Hvis noen er keen, henter han hasj fra «depotet», sier han. Han er konstant på alerten, nikker til folk som går forbi.

De fleste blir brydd og haster videre.

Benkene har vært Rashids faste plass i over ti år. Han kjenner de fleste her.

Vi har truffet ham jevnlig det siste året, i minusgrader og sommerkjoler. Noen dager har vært gode. Vi har delt måltider, pratet og vasket klær. Andre ganger har han vært så «skækk» at det har vært vanskelig å snakke.

Før han skulle inn bak murene, brukte han så mye dop at han trodde han skulle dø. Miksen av piller og alkohol fikk hjertet hans til å galoppere.

Noen av dem vi møter bor i landet ulovlig, de sover litt her og der. Andre bor i leiligheter og betaler husleie med penger fra Nav.

De fleste er afghanere som kom under flyktningbølgen i 2015, åtte år senere lever de fortsatt med midlertidige opphold – det er vanskelig å få noe mer med et rulleblad.

Det kan ta flere år å få vite om man må dra, eller får bli.

Livet står på vent.

De unge mennene flokker seg rundt han med tyvegodset. Knuffer. Hiver seg over posene.

En politibil kjører forbi.

Så er parken tom.

Jentene

Men de unge mennene bare flytter på seg. Vi finner dem igjen på vei ned mot Munchmuseet, der Akerselva munner ut i Oslofjorden.

Dresskledde menn haster på vei til viktige møter. I restauranten mellom de nye leilighetsbyggene skåler stive skjorter og boblevester i champagne. På undersiden sitter de unge mennene.

Sammen med unge jenter.

Når vi kommer, stikker jentene, de vil ikke snakke. Men de unge mennene forteller at de yngste er 14–15 år, og at flere av dem har rømt fra barnevernsinstitusjoner, de er helt «crazy».

For oss er det vanskelig å vite hvor gamle de er, for kroppene er spinkle og formløse, men de er tungt sminket.

De unge mennene gir dem dop. Vi har sett jentene snorte og røyke andre ting enn sigaretter. Hvordan de betaler vet vi ikke, men vi blir fortalt at jentene sjelden har penger.

Noen av mennene har en indre justis.

– Vi selger ikke dop til barn, der går en grense.

Andre er grenseløse.

Løgnen

Neste gang vi kommer tilbake til Rashid er bandasjen tatt av.

De første nettene på cellen lå han og tviholdt på et håndkle. Svettet, gråt og slo i veggen. Kroppen var ikke vant til å leve uten rus, og i hodet var det konstant kaos.

Ting er bedre nå.

Men hver gang han lukker øynene, er han tilbake.

Landet han kommer fra har vært i krig i flere tiår. Han forteller om en barndom der raketter, granater og kuler lyser opp nattemørket. Barna var mye inne, foreldrene var redde for at Taliban skulle ta dem.

Men noen ganger snek han seg ut og plukket patronhylser som han solgte til brukthandlere. Andre ganger dro han helt til byen for å se Bollywood-filmer gjennom vinduet til den lille restauranten.

Hjemme måtte de klare seg med en batteriradio, familien pleide å samle seg rundt den. De hadde ikke elektrisitet i jordhytten.

Han elsket mor.

Hun var god til å lage mat, og snill med barna. Han smiler når han snakker om henne.

Da han fylte 14, solgte familien kyrne for å betale smuglerne.

Mor gråt da han dro.

I flere måneder vekslet han mellom å gå til fots og sitte sammenklemt bak i forskjellige lastebiler. Innimellom stoppet de for å kvitte seg med døde barnekropper og plukke opp nye barn.

I Oslo ble han møtt med minusgrader.

Første natten sov han i en park, står det i bunken av papirer han har vist oss.

Fire måneder senere stod han alene på en togstasjon.

14-åringen hadde rukket å være innom fire asylmottak på den korte tiden han hadde vært i landet. Nå hadde han fått midlertidig opphold og skulle flytte enda en gang.

Men han hadde løyet.

Han hadde fortalt myndighetene at han ikke hadde familie.

Ti år senere ble han avslørt. Myndighetene vil kaste ham ut av Norge. Og nå sitter han og ser på gjerdet med piggtråd, og vipper med føttene.

På perrongen smilte 14-åringen til personalet fra barnevernet som var kommet for å hente ham. På veien til den nye boligen fikk han en sykkel, en ski-pakke og en kebab. I bilen hørte de på musikk, og han sang med.

Tennene var råtne og hygienen dårlig. Men gutten var glad.

To år med koranskole var alt han hadde før han startet i åttende klasse. Han hadde egne bøker som var tilpasset hans nivå, men på skolen brukte han de samme som alle andre. Han ville passe inn.

Noen ganger sovnet han i friminuttene. For om kvelden kom spøkelsene og tok nattesøvnen. Han måtte sove med lyset på, og helst sammen med noen.

Flere prøvde å hjelpe, men det ble for slitsomt å skulle fortelle historien sin – igjen og igjen.

Etter hvert reiste han stadig oftere inn til Oslo. En gang hadde han vært vekke i to dager før han ringte og ba om å bli hentet, midt på natten. Ingen kom.

I skapet hans dukket det opp nye klær, og en dag kom han hjem med en ny telefon. Han skulket mye. Innimellom syklet han til skolen, men stakk igjen når det passet ham. Hjemme truet han personalet med brenning, dreping og knulling. På rommet hans luktet det weed.

Etter personalet hadde tørket opp tennvæsken fra gulvene, ble han plassert på en barnevernsinstitusjon, med tvang. Men heller ikke de var i stand til å ta vare på gutten, så han ble sendt videre. Og videre igjen. Flere prøvde å hjelpe, men det gikk ikke.

Han ble beskrevet som en tikkende bombe.

Pengemaskinene

«Ria» står det på døren. Det er ikke langt mellom pengesjappene på Grønland. En fyr med svart hettegenser slenger en bunke med sedler på disken. 500-lapper, 200-lapper. Mannen i kassen teller pengene og stapper dem i en konvolutt.

Bare i november i år ble det sendt cirka 83 millioner kroner i kontanter fra Oslo til andre steder i verden. Det meste kommer fra kriminalitet, prostitusjon og svart arbeid, mistenker politiet.

Han med hettegenseren er innom en gang i måneden, forteller han. Familien har ikke mat. De lånte penger for å sende ham hit. Et bedre liv for ham – og dem. En annen forteller at familien solgte søsteren for å betale smuglerne.

De fleste vi treffer sender penger hjem. Noen av dem begynte å selge narkotika mens de fortsatt bodde på mottak. Andre jobbet svart. De gjorde det for å kunne bidra.

Og hjemme venter ofte en brud.

– Jeg elsker Julie, men vi kan ikke være sammen, forteller en av de unge mennene som selger i parken. Foreldrene hadde andre planer.

Flere av dem løy for myndighetene og sa de var foreldreløse da de kom til landet. De var barn, og hadde blitt fortalt hva de skulle si.

Nå lyger de for alle.

Mor

I fengselet ligger det små rom på rekke nedover en korridor, hvert av dem er utstyrt med en telefon. På torsdager selger de ringekort i kiosken.

Det er for dyrt å ringe til Afghanistan. Og Rashid får heller ikke sendt penger til mor så lenge han sitter inne.

Ute snakker de ofte. Han sender 5–6000 kroner med noen måneders mellomrom. Det holder til mat og medisiner.

Bare én gang har han sett henne sint. Han hadde forlatt huset uten lov, men nektet for det. Grønsken på knærne hadde avslørt ham.

Nå lyger han for henne igjen.

Å selge narkotika er haram. Mor vet ingenting om livet hans i Oslo. Om gaten, om rusen, om tankekjøret og at han nå står i fare for å bli kastet ut av landet. Det ville blitt for mye for henne. Det er hun som trenger trøst.

Noen ganger orker han ikke å ta telefonen når hun ringer.

Gatefeierne

Det hadde blitt høst i Oslo da vi plutselig merket at flere av dem vi pleide å treffe var borte fra gaten.

Vi fant dem på veggen til politiet.

Med røde kryss over dem som var satt i fengsel, og gule over dem som var sendt ut av landet. Samtidig som vi hadde jobbet med vårt prosjekt, hadde politiet drevet med sitt.

Et opprydningsprosjekt på gaten.

De hadde identifisert 200 unge menn i gatemiljøet, og jobbet nå med å få sendt dem ut av landet.

33 av dem hadde kommet til Norge som barn. De var registrert i 1200 saker hos politiet.

Utover høsten tilspisset stemningen seg på gaten. De som var igjen mistenkte at vi var politi, og folk høyere oppe i systemet hadde fortalt dem at de ikke skulle snakke med oss.

Flere ville ikke lenger prate, én anklaget oss for å «stalke».

I buskene

Om kveldene, særlig i helgene, kommer det eldre kvinner og menn ut på gaten. Det forteller flere av dem vi snakker med.

– De er kåte damer, du kan se det på øynene deres. De er ikke ute etter hasj, sier en. De kommer for å ha sex i buskene langs elva.

Kompisen bor hos en av dem, helt gratis. En lubben 60-åring, sier han og flirer. Han leverte hasj hjem til henne og ble værende.

Et steinkast unna parken ligger legevakten. En ung gutt med smerter bak ble fulgt hit av en sosialarbeider. Mannen han sov hos til vanlig, hadde hatt en kompis på besøk.

Vi vet at det er flere eldre menn. Men ingen vil snakke med oss om det.

Det er for skamfullt.

Drømmen

Han setter nan-brødene i ovnen, det er mor sin oppskrift. Da han vokste opp pleide han å hjelpe henne på kjøkkenet.

Nå drømmer han om sin egen falafel-sjappe. En ny start, et nytt sted.

I fengselet har Rashid lest fagene han mangler fra videregående. Han droppet ut fra restaurant- og matfag. Nå skal han fullføre.

Han vil ikke være en gategutt.

– Folk ser på oss som dyr.

Tiden er i ferd med å tikke ut, noen andre skal overta sengen hans. Bønneteppet, Koranen og Stordalen skal pakkes ned.

Han vipper med føttene.

På kanten

Det er midt på natten når telefonen vår ringer.

– Jeg orker ikke mer av dette livet!

På taket av et høyt bygg står en ung mann og ser over kanten. Vi har møtt ham på gaten flere ganger.

Alle i miljøet har en kompis som har tatt livet sitt, sa Rashid da vi traff ham første gang.

– Alle løgnene, presset og det midlertidige livet tar deg til slutt.

En kompis hadde stilt seg på togskinnene etter en fest, en annen er fortsatt innlagt på psykiatrisk.

Han som ringte, hoppet ikke denne natten.

Endelig!

Det er fremdeles mørkt når vi kommer tilbake til fengselet, men det lysner når de åpner jernporten for å slippe oss inn – en siste gang.

Rashid er allerede klar. Gjennom luken på vaktrommet får han den svarte skinnlommeboken, noen mynter og en femtilapp.

Han tar seg en røyk mens han venter.

Damen som skal hente ham er forsinket, så bordet på venterommet blir dekket av litteratur og papirer fra et fengslet liv.» Kandidaten trakterte tidenes suppekø i fengselet med bravur» og en truckfører-prøve er «bestått med glans».

Han plukker opp «Endelig mandag» fra papirhaugen og leser høyt fra Stordalens ti bud for å elske hverdagen: Vær naiv. Les færre aviser. Puss tennene hver dag. Ikke følg drømmen til moren og faren din.

Så pakker han tingene i en svart treningssekk, kaster den over skulderen og går ut døren. En enslig skikkelse står og venter på ham ved porten.

Endelig! Utbryter hun. Endelig, gjentar Rashid lavmælt.

Nå skal alt snu.

Julelysene henger oppe i Elgparken og gaten er dekket av snø – tilbake til der det hele startet for ett år siden da vi lette etter barna som ble borte.

Rashid har meldt seg opp til privatisteksamen, og går til psykolog. Han vet fortsatt ikke om han må dra, eller om han får bli. Svaret kan komme når som helst.

Vi har besøkt hybelen, på størrelse med cellen. På veggen henger et bilde, «all good things are wild and free».

Han sier ting er bedre nå.

Men vi så ham tilfeldigvis, for noen uker siden. Vi var ikke på jobb, men på jakt etter en god curry. Han stod sammen med flere andre vi kjenner.

På gaten.