I ein ny prognose frå Offshore Noreg blir investeringane i olje og gass for neste år rekna til 240 milliardar kroner.
Det svarer til ein vekst på 9 prosent frå 2023, og er høgare enn det Statistisk sentralbyrå kom fram til i august.
Auken kjem av auka leiteaktivitet og fleire utbyggingsprosjekt.
I juni 2020 vedtok eit breitt fleirtal på Stortinget nye reglar i petroleumsskatten («oljeskattepakken») for å sikra at aktiviteten gjennom tider med pandemi og oljepriskrig.
Fristen for å komma under desse reglane førte til at rekordmange utbyggingsplanar vart melde inn til departementet innan utgangen av 2022.
Fleire av dei ansvarlege har sidan erkjent at pakken vart «for raus».
Rystad Energy har på oppdrag frå Offshore Noreg anslått meirinntektene til staten frå pakken til 170 milliardar kroner.
– Dei neste åra kan vi forventa eit høgt investeringsnivå. Det gir arbeidsplassar i store og små leverandørbedrifter i heile landet, og er viktig for å sikra Europa påliteleg energi, seier sjeføkonom i Offshore Noreg, Marius Menth Andersen.
Etter 2024 er det venta at investeringane vil falla (sjå under).
Store investeringar og høg leiteaktivitet, i tillegg til aukande driftskostnader, medførte at totalkostnadene på norsk sokkel var rekordhøge i 2014.
– Noreg har fått ei rolle som er viktigare enn mange forstår
Utfasinga av fossil energi har vore det store stridstemaet under klimatoppmøtet i Dubai.
FNs generalsekretær António Guterres agiterte for ei fullstendig utfasing av fossile brensel, men slutterklæringa var meir forsiktig i ordlyden.
Under spørjetimen i Stortinget på onsdag gjorde Lars Haltbrekken (SV) eit poeng av motsetninga mellom Dubai-uttalen og Offshore-Noreg-tala.
Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) svarte at det er «viktig å dempa fallet i norsk oljeproduksjon, at det ikkje skjer for raskt.»
– Eg får ikkje svar på om det utanriksministeren kallar ein historisk avtale bort frå fossil energi får noko å seia for norsk olje og gass-produksjon framover, kvitterte ein oppgitt Haltbrekken.
– Eg er frykteleg skuffa når eg høyrer på statsråden, sa Ola Elvestuen (V).
På eigne breiddegrader har Ukraina-krigen skapt «eit sug» etter norsk gass, og debatt om Noreg bør byggje fleire gassrøyr til kontinentet.
Under Desemberkonferansen i Kristiansund talte direktør i Oljedirektoratet, Torgeir Stordal, om at «Noreg har fått ei rolle som er viktigare enn mange forstår».
– I eit land som vårt, som for alle praktiske formål er sjølvforsynt med elektrisk energi, har mange vanskeleg for å ta inn over seg kor viktig gassen vår er for britar og europearar, sa han.
– Klar forventning om at sentrale selskap snur alle steinar
Tidlegare i desember la Oljedirektoratet fram ei oversikt over norske gassressursar som av ulike grunnar ikkje er utvikla, men «ligg brakk».
Halvparten av dei uoppdaga ressursane er i Barentshavet (sjå kart).
– Eg har ei klar forventning om at sentrale selskap snur alle steinar for å finna meir gass i Barentshavet og at arbeidet med å realisera auka gasseksportkapasitet frå havområdet held fram, uttalte olje- og energiminister Terje Aasland då studien vart presentert.
Klimautvalet 2050 har på si side foreslått permanent leitestans i område utan eksisterande infrastruktur.
– Ryddig å leggje vekk «nittitalsdraumen»
Ansvarleg redaktør i Energi og Klima, Anders Bjartnes, skriv i ein kommentar at «nittitalsdraumen om at Barentshavet skal bli ein stor og viktig petroleumsprovins» framleis er styringsprinsippet i oljepolitikken til Arbeidarpartiet.
– Det kjem til syne når Jonas Gahr Støre ikkje vil bevega Noregs oljepolitikk i tråd med tilrådingane frå Klimautvalet, skriv han.
Bjartnes skriv at draumen om at «rikdommen skulle spruta ut av borehola oppunder iskanten» hadde sitt historiske høgdepunkt då Noreg underteikna gråsoneavtalen og russarane verka samarbeidsvillige.
Men det var før Ukraina-invasjonen.
I dag hevdar Bjartnes det vil vere meir «ryddig og framtidsretta» å leggja vekk planane.
– Det ville også vore eit signal frå norsk side om at ressurskappløp i Arktis er noko vi ønskjer at alle statar avstår frå.
Innen 2030 skal Norge kutte minst 55 prosent av klimagassutslippene i forhold til 1990-nivå. Målet skal nås i samarbeid med EU. Innen 2050 skal 90-95 prosent av norske utslipp kuttes.
Dette betyr at vi må kutte utslipp i rekordfart. De siste ti årene har vi klart å kutte rundt 5 millioner tonn, de neste ti skal vi kutte rundt 25 millioner tonn.
Norge skal kutte utslipp på to måter, fordi utslippskildene kan deles i to:
Kvotepliktige utslipp: Dette er særlig utslipp fra industri og olje/gassplattformene. Utslippene er omfattet av EUs kvotesystem: For å slippe ut klimagasser må industrien kjøpe tillatelser (kvoter) i EU til den prisen kvotemarkedet bestemmer. Stadig høyere pris og færre kvoter skal tvinge frem utslippskutt der det er enklest å gjennomføre.
Ikke-kvotepliktige utslipp: Dette er klimagassutslipp fra blant annet transport, landbruk, avfall og oppvarming i bygg. Dette kalles ikke-kvotepliktig sektor fordi man ikke trenger kvoter for å slippe ut klimagasser. Hvordan Norge kan kutte utslippene i denne sektoren er beskrevet i fagrapporten «Klimakur 2030». Politikerne bestemmer hvilke av tiltakene fra rapporten som skal iverksettes.
Norge kan også kutte ikke-kvotepliktige utslipp ved å betale for utslippskutt i andre europeiske land. Regjeringen sier at de planlegger å klare målene uten å bruke denne muligheten, men den kan brukes hvis det blir «strengt nødvendig».
For Norge er utslippene i de to sektorene omtrent like store: I 2019 slapp de ut rundt 25 mill. tonn klimagasser hver.
Det kan bli politisk pinlig. En sannsynlig løsning er at Norge velger å betale for utslippskutt i andre land. Norge kan også bli ilagt sanksjoner dersom vi ikke når målene vi har avtalt med EU.
Norge skal jevnlig rapportere kutt til FN, i tråd med målene satt i Parisavtalen. Her er det ikke fastsatt noen sanksjoner for dem som ikke oppfyller forpliktelsene sine.