– Taliban er våre brødre

Det går ikke lenger rutefly til Maimana i Faryab-provinsen. Det er for farlig. Det er heller ikke mulig for utlendinger å kjøre bil dit.

Alle veier går gjennom Taliban-kontrollerte områder, og ingen veier er sikre for veibomber og snikskyttere.

Byen framstår i dag som en regjeringskontrollert øy i et hav av distrikter helt eller delvis kontrollert av Taliban.

NRKs team ble derfor fløyet inn av det afghanske forsvaret.

80 prosent av territoriet i Faryab er kontrollert av Taliban, sa guvernør Naqibullah Faiq i november.

Det vanlige mønsteret er at Taliban styrer på landsbygda, myndighetene i byene.

Lei krig og kaos

Sist jeg besøkte Faryab-provinsen i det nordlige Afghanistan var det ikke slik. Det var høsten 2012, like før de norske styrkene trakk seg ut.

Da hadde «stabiliseringsstyrken» holdt på i over sju år for å bidra til fred og utvikling i provinsen. Ti nordmenn ble drept i oppgjør med Taliban.

• Les: Arne Strand overlevde Kabul-terroren: – Angsten lå der hele tiden

Det var langt fra fred i 2012, men folk kunne i alle fall ferdes relativt trygt på hovedveiene i provinsen.

Afghanerne er lei av krig og kaos og av at utlendinger skal ha så mye å si. Først kom russerne og kriget. Det var i 1979, og de dro ikke før ti år seinere. I 2001, etter 11. september, kom så amerikanerne og deres allierte. Over 17 år senere er de fortsatt der.

• Les: Sovjetsoldatene som aldri dro hjem

Nå vil afghanerne være herrer i eget hus, om det så betyr at Taliban kommer inn i styre og stell igjen.

Taliban er brødre

– Taliban kommer ikke fra noe annet land, de er våre brødre, sier Abdul Rauf.

Den eldre mannen med det lange grå skjegget har kommet inn fra en landsby i nærheten for å handle på markedet i Maimana. Han ser inntrengende på meg, kanskje tror han at jeg er «amerikaner».

Alle vestlige kalles på folkemunne «amerikanere» i Afghanistan. I motsetning til Taliban-soldatene blir de utenlandske styrkene aldri «brødre» for folk flest.

Taliban styrte landet fra 1996 og fram til den USA-ledede invasjonen i 2001. Steining av kvinner for utroskap, kapping av hender for tyveri, forbud mot musikk og TV, det var beinhard justis.

Nå forhandler Taliban med USA om en fredsavtale. De vil inn i den afghanske regjeringen, ha politisk makt. Det bekymrer ikke Abdul.

– Hvorfor skulle jeg være redd, hvorfor, utfordrer han NRKs utsendte.

Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å ha diskusjonen om Taliban og menneskerettigheter midt på gata, der hvem som helst rundt oss kan ta et bilde og sende det til kontakter i Taliban et sted i nærheten.

Taliban holder orden

– Jeg bor i et Taliban-kontrollert område, forteller Mohammed.

– Det er ikke noe problem. De holder orden på ting.

– De aksepterer ikke folk som er arrogante, er alkoholikere eller har sex utenfor ekteskap og er løgnere. Du må leve i pakt med Gud, forteller han videre.

Mohammed har universitetsutdannelse og tilhører et mindretall som kan lese og skrive.

– Men det finnes ikke arbeid, alle her er fattige, det eneste jeg kan gjøre er å forsøke å få solgt disse varene på markedet, sier han og peker på gryteskrubben, tannkremen og de kunstige blomstene på salgsbordet plassert et stykke ut i handlegata.

Mohammed mener det er bra at Taliban forsøker å beskytte islam. Ingen i hans familie er med i opprørsbevegelsen. Likevel kaller han dem «brødre» og mener de leder folk på rett vei.

Taliban er dommere

35 prosent av Afghanistans kommuner har verken noen statlig domstol eller en statsadvokat som kan dømme i tvistesaker, forteller en sentralt plassert kilde i statsapparatet til NRK.

I mange landsbyer er det derfor Taliban som i praksis fungerer som domsmakt og sørger for et minimum av lov og orden.

• Les også: Taliban har mer kontroll enn noen gang i Afghanistan

Alle damer har nå burka

Forrige gang jeg besøkte Maimana var det mange kvinner i gatene som ikke bar burka, dette blå, fotside plagget der det eneste utsynet er gjennom hullene i stoffnettingen foran ansiktet.

Også denne gangen var markedet fullt av kvinner. Mange av dem hadde barn i den ene handa, handlekurv i den andre.

Alle, uten unntak, bar burka. Som flagrende telt beveger de seg i sikksakk mellom kyr, kjerrer og salgsboder.

Du ser hendene og underarmene bare når de skal gripe etter en pose egg, en kylling eller kjenne på et stoff som kan bli til en kjole for et barn.

I årene med sovjetvennlig styre gikk enkelte kvinner i byene med miniskjørt.

Det virker veldig lenge siden.

Ødela skolen

En burkakledd dame kommer bort og napper meg i armen. Hun vil bli intervjuet.

– Vi har kommet hit fordi Taliban trakasserer sivile der jeg bor, i Shirin Tagab, sier Humeira.

Hun er sammen med en gruppe andre burkakledde kvinner. Humeira forteller at de ble stoppet på veien og spurt om de hadde en mannlig slektning med seg.

– Vi fortalte ham at «han der er broren vår», men det er han ikke, sier Humeira.

Barn og kvinner går knapt ut der hun kommer fra. Taliban har ødelagt skolen, og også en del av hjemmene.

Det skjer trass i at representanter fra Taliban senest i februar forsikret om at kvinner vil fortsette å kunne utdanne seg selv om deres folk kommer inn i regjeringen. Slik var det nemlig ikke da de satt som eneherskere.

• Les: Det går feil vei for afghanske jenters skolegang

Trenger fred

Humeira er ikke redd for å slippe dem inn i styringen av landet igjen.

– Det vil glede oss. Vi er så fattige, vi har verken mat eller penger, vi trenger fred, sier hun.

Familien har betalt en høy pris for krigen. Stemmen bak burkaen forteller at «sønnen til søsteren min og sønnen til broren» ble drept.

Jeg skal til å spørre om de ble drept av Taliban, men akkurat da mener de andre kvinnene i følget at hun har sagt nok. De tar tak i den blå burkaen og trekker henne med seg bort fra oss.

– Vil kutte meg i småbiter

Det finnes én gruppe mennesker som nesten uten unntak frykter Taliban. De som jobbet for de norske styrkene, er livredde.

– Jeg er soldat. Tidligere jobbet jeg fire år for Norge og Latvia i stabiliseringsstyrken i Maimana.

– Hvis Taliban kommer til makten og arresterer meg, kommer jeg til å bli kuttet i småbiter, sier Ali.

Han hadde stått litt på avstand mens vi intervjuet de andre, men det er tydelig at han har noe han vil ha fortalt.

– De vil slakte oss som sauer, legger han til, slik at det ikke skal være noen tvil om Talibans bestialske natur.

• Les også: Tolk for norske styrker i Afghanistan skal være drept

Han tjenestegjør nå i den afghanske hæren. Men på markedet går han i sivil, og han er «hundre prosent redd».

Farligere å være soldat

I september 2012 fulgte jeg en gruppe afghanske og norske soldater til en landsby i nærheten av byen Almar, der Taliban forsøkte å ta over kontrollen.

Denne gangen kom vi ikke i nærheten av Almar, som ligger 24 kilometer utenfor Maimana. Risikoen var for stor, selv om vi ble fraktet rundt i en panservognen fra den afghanske hæren, ANA.

– Vi blir vanligvis angrepet langs denne veien, forteller sjåfør Guul Mohammed.

Militærkolonnen vi følger er ute på patrulje og har nettopp passert bygrensa. Veien vestover til Almar slynger seg idyllisk mellom fjellene inn i horisonten i lav kveldssol. Postkortet bedrar.

Et lite stykke unna veikanten skjuler det seg ofte Taliban-soldater på skuddhold, og langs mindre jordveier legges det stadig ut hjemmelagde, dødelige veibomber.

Taliban sterkere en regjeringsstyrkene

– Da utlendingene dro, ble sikkerheten dårligere. Taliban er sterkere enn oss nå, og de har bedre utstyr og taktikk, sier Guul, der vi humper rundt på jordveier i utkanten av Maimana.

Han mener at de ikke ville vært like engstelige, hvis de bare hadde hatt flystøtte og riktig utstyr til å slåss om natta. Den afghanske hæren er fortsatt avhengig av amerikansk flystøtte i oppgjør med Taliban.

– Vi er svake fordi den mangler utstyr, sier Guul.

I ni år har han slåss mot Taliban. Langs veien blir militærkolonnen møtt med oppmuntrende tilrop fra barn og menn.

Kaptein Hekmatullah Khogyani forteller oss at Taliban for øyeblikket har 264 grupper og 5158 soldater i Faryab. Det er neppe så nøyaktig som det høres ut som, men sier likevel noe om nivået.

Qutbuddin Kohi er journalist for nettstedet Pajhwok og dekker borgerkrigen og forsvarsspørsmål i Faryab.

Han sier at soldater, politi, etterretning og grensepoliti til sammen utgjør rundt 5800 personer i provinsen. Blant dem er det mange som har helt andre oppgaver enn å slåss mot Taliban.

Hvis disse tallene stemmer, innebærer det at Taliban er overlegne når det gjelder antall soldater som sloss i Faryab.

Mangler soldater

Vi møter øverstkommanderende for den afghanske nasjonale hæren (ANA) i Faryab, oberst Rozi Mohammad Gharnai, inne på basen som ble bygget opp av nordmennene. Den ble overtatt av det afghanske forsvaret da de norske styrkene dro.

Obersten er ikke i tvil om at de trenger flere soldater for å kunne slå Taliban militært.

– Hvis vi hadde hatt alle de soldatene vi egentlig skulle ha, kunne vi ha tatt tilbake de distriktene Taliban kontrollerer nå, sier Rozi.

Han blir med militærkolonnen på patrulje. Den stanser opp ved en militær utkikkspost på en høyde ovenfor sentrum av Maimana.

– Der har vi kontroll, der har vi ikke, sier obersten og peker på en fjelltopp like i utkanten av byen.

Han forklarer hvorfor de ikke har så mange soldater som hæren på papiret skulle ha.

– Det finnes unge mennesker som har lyst til å bli med i hæren, i etterretningen eller i politistyrkene. Men der Taliban har kontroll, truer de med å drepe foreldrene og brenne husene til familien hvis de verver seg, forteller oberst Rozi.

Mange som har latt seg verve slutter etter kort tid, og tjenestegjøring er frivillig. Rozi understreker at ingen blir tvunget til å slåss mot Taliban.

Store tap

45.000 afghanske soldater og politifolk er drept siden september 2014, sa president Ashraf Ghani i januar. Det betyr i snitt over 28 drepte hver eneste dag.

Afghanske politiposter og militærbaser er svært ofte mål for Taliban-angrep.

– Vi mistet fem og fire ble såret i et angrep på en konvoi nylig, forteller oberst Rozi.

For øvrig vil han helst ikke snakke om egne tap. Han ønsker heller ikke å bekrefte at det samlede antallet soldater og politifolk er rundt 5800.

Men ANAs øverstkommanderende i Faryab understreker at det er avgjørende å hindre Taliban å ta seg inn i provinshovedstaden Maimana. Derfor drar panservognene ut på patrulje hver eneste dag, og ofte også om natta.

Lege, ikke soldat

Tre av fire soldater i hæren kan ikke lese og skrive. Vår panservognsjåfør, Guul, er en av dem som kan. Han tjener rundt 1700 kroner i måneden og forsørger kone og tre barn. Men han vil ikke ha flere soldater i familien.

– Nei, det vil jeg ikke. Jeg vil at sønnen min skal få seg utdannelse og bli lege eller ingeniør og tjene landet vårt på den måten, sier Guul.

Han smiler med hjelmen på snei ved tanken.

Om han er redd for å dø?

– Nei, dette er vårt fedreland, og vi bærer denne uniformen for å bringe sikkerhet og fred til vårt land. Hvis vi dør, gjør ikke det noe.