Arne Strand overlevde Kabul-terroren: – Angsten lå der hele tiden

Hotell Intercontinental i Kabul, 20. januar. Arne Strand løper nedover hotellgangen til sitt rom, 309.

Han låser døra, og prøver å barrikadere den så godt han kan med bord, stoler og kofferter. Strand venter. Så hører han skyting.

– Jeg var redd for at de skulle prøve å komme seg inn på rommet mitt. Og henrette meg fordi jeg er utlending. Den angsten lå der hele tiden, sier Strand til NRK.

Falt flere meter

Haukeland sykehus, ortopedisk poliklinikk, 5 april. Strand, en av Norges fremste Afghanistan-eksperter, skal til røntgenundersøkelse og kontroll hos legen. Krykkene er i veien når dører skal åpnes, og en sykepleier vil håndhilse. På høyre ben har han kun en tykk ullsokk.

– Men han har hatt flaks, sier lege Omar Thorsteinn Arnason, og ramser opp: Knust hæl, hoftebrudd, og brist i ribbein.

– Det kunne absolutt vært verre. Han falt ni til syv meter, så det er store krefter i sving, han kunne brukket ryggen.

På røntgenbilder ser de hælbenet.

– Det er omtrent i hundre biter, sier legen.

Strand prøver å se lyst på det.

– Det ser mer ut som et øysamfunn, hundrevis av øyer liggende rundt, sier han.

– Dette er ikke en hæl lenger, det er mer en «bag of bones», sier lege Omar Thorsteinn Arnason.

Strand smiler. Legen sier han nok ikke kommer til å bli noen maratonløper med en sånn fot. Forrige gang sa du ballettdanser, sier Strand, som vet han har hatt flaks.

Og at han trolig kan takke en venn for at han lever.

«Ikke kom her og kødd med oss»

Fahim Hakim var utenfor hotellet med sin sønn da angriperne kom stormende. Han skal ha prøvd å stoppe dem. Og blitt skutt med pistol i skulderen. Også sønnen ble skadet.

– Så han gikk ubevæpnet mot angriperne?

– Ja. Han er uredd som type. Og protesterte på at de gikk til angrep. Der har du Fahim. «Ikke kom her og kødd med oss». Sånn er han, sier Strand.

Fra kontorstolen på Christian Michelsen Institutt i Bergen ser han opp på et bilde på veggen fra 90-tallet. Fahim til venstre, Arne Strand litt bak, tatt i et krigsødelagt nabolag i Kabul.

– Det Fahim gjorde, er sivilt mot. Og det er et mot jeg opplever at mange afghanere har. Flere og flere våger å si fra, mot Taliban, og også mot myndigheter. Det styrker meg i troen på at det kan blir en forandring, sier Strand.

Stemmen blir litt grøtete. Følelsene er sterke. Både overfor Fahim, og overfor landet han har brukt 30 år på å forstå.

Vold og gjestfrihet

Arne Strands første møte med Afghanistan startet med en tragedie. Året var 1988. Hans kollega, journalisten og bistandsarbeideren Astrid Morken ble drept mens hun var på reise i Afghanistan, og lastebilen hun var passasjer i kjørte på en mine. Totalt tolv personer ble drept i ulykken.

Strand var nær enn av Morken.

– Jeg så den grelle siden av landet da dette skjedde, men jeg så også en ekstrem gjestfrihet og omsorg, som var inspirerende. Kontrasten mellom ekstrem krigføring, og denne ekstreme gjestfriheten er fascinerende.

– Det er nok denne menneskelige faktoren som jeg lar meg fascinere av, gang på gang, sier Strand når han skal forklare hvorfor han i 30 år, gjerne to tre ganger hvert år, har besøkt landet.

Terrorangrepet i USA i 2001, og den vestlige invasjonen av landet, førte på kort sikt til stabilitet og økonomisk framgang. Investeringer i helse og utdanning for jenter ga resultater.

– Men dette endret seg gradvis etter 2006, da Taliban reetablerte seg i sør-Afghanistan, sier Strand.

De fem Taliban-krigerne som stormet inn i hotellet, hadde en god plan. Alt tyder på at de samarbeidet med noen som jobbet på hotellet. De visste hvor de skulle. Og trolig hvor utlendingene bodde.

Forsvaret: – De har hatt noen på innsiden av hotellet

Flere vitner har fortalt at det satt to angripere i restauranten, som plutselig reiste seg og begynte å skyte på de rundt 25 personene i rommet.

Det betyr i så fall at de har fått med seg våpen inn på hotellet, før angrepet. Til tross for at all bagasje og alle gjester skulle gjennom en metalldetektor. Dette går fram av FNs egen gransking av angrepet, som NRK har lest.

Arne Strand sier han tilbake i Norge kom til å tenke på hva han opplevde noen timer før angrepet. Han kom tilbake fra et intervju i nabolaget.

– Jeg la merke til at de ikke sjekket meg gjennom metalldetektoren, de bare vinket meg gjennom. Hvorfor det? tenkte jeg etterpå.

Strand sier at det som også er kommet fram er at veldig mange som skulle ha beskyttet hotellet, skal ha stukket av i forkant. Det tyder på et utstrakt samarbeid mellom angriperne og de som skulle beskytte hotellet, sier Strand.

Også sjefen for de norske spesialstyrkene i Kabul, generalmajor Torgeir Gråtrud, sier til NRK at angriperne trolig har drevet rekognosering, og vært på plass på hotellet en periode før angrepet.

– Dette er også normal framgangsmåte for denne type angrep i Afghanistan, sier Gråtrud til NRK.

De norske spesialsoldatene i Kabul har gjennom elleve år bistått Afghanistan med å brygge opp en kontra-terrorstyrke med afghanske soldater, kalt CRU-222.

Denne styrken, der de norske er med, regnes for å være Afghanistans beste antiterrorenhet.

– Marinejegernes rolle er ikke å være fremst, men å være mentorer til støtte for en operasjon, sier spesialstyrkesjefen.

–Vi går sammen med dem, skulder ved skulder. Stopper det opp eller er de tar gale beslutninger, så må vi være der og gi råd, sier Gråtrud.

En bil fylt med eksplosiver og våpen, som senere ble brukt i angrepet, skal også ha blitt sluppet forbi sperringene en time før angrepet.

Angrepet granskes nå av afghanske myndigheter.

– Hvis sikkerhetsfirmaet har latt seg bestikke av Taliban, så sier det mye om hvor dyp krisen er og hvor langt korrupsjonen har kommet i landet, mener Strand.

NRK har forsøkt å få en kommentar fra selskapet som har ansvar for sikkerheten på hotellet, uten å lykkes.

– Korrupsjon har blitt landets styreform

Fattigdommen øker igjen i Afghanistan, til tross for enorme bistandsbeløp gitt til landet etter invasjonen i 2001. Bare USA har gitt 57 milliarder dollar i bistand fra 2001 til 2015.

Ingen vet hvor mye av denne bistanden som har gått bort i korrupsjon. Men at landet er gjennomkorrupt, er de fleste enige om.

– Jeg hadde møte med viseministeren i et departement nå i høst. Hans sjef, ministeren, hadde fått inn halve sin slekt i topposisjoner i departementet. Slekta fikk i tillegg høyere lønn enn de andre i departementet. Og hadde også sikret familiens firma noen lukrative kontrakter, sier Strand.

Dette er nokså typisk for hvordan det hele blir organisert, sier Strand. Som understreker at den jevne afghaner ikke støtter dette.

– Men de som tjener på det er så mektige at den jevne afghaner ikke tør å opponere mot det. Deler av bistanden har utvilsomt gjort landet mer korrupt, sier forskeren.

Barrikadert på rommet

Fra rom 309 ringer Strand den norske ambassaden i Kabul. Han informerer dem om angrepet, og er på tråden med dem mye av tiden.

– Jeg tenkte sikkerhetsfirmaet ville klare å slå angrepet tilbake, fordi det bare var pistolskudd i starten. Men så hørte jeg tyngre våpenskudd etter hvert, og at lyden beveget seg oppover i etasjene, mot min etasje.

Ambassaden råder ham til å bli værende på rommet. De varsler de norske spesialstyrkene, som har vært stasjonert i Kabul siden 2006.

– Jeg fikk høre at de var på vei.

Nyheten om angrepet er ute, og afghanske venner som vet at Strand bor på hotellet, begynner å ringe.

– De spurte hvordan det gikk med meg, og om de kunne hjelpe. Oppringningene ble mer en trussel etter hvert, jeg måtte prøve å skru ned lyden på mobilen, for at angriperne ikke skulle høre at det var noen på rommet, sier Strand.

Skytingen kommer stadig nærmere Strand, i hans etasje. Han holder hodet kaldt. Men så skjer det noe som får Strand til å tenke at livet kan ende på et hotellrom i Kabul.

– Et stolt folk

Det britiske imperiet la under seg halve verden, men klarte aldri å kolonisere Afghanistan. Siste vers i det berømte diktet «The Young British Soldier» av Rudyard Kipling starter slik;

When you're wounded and left on Afghanistans plains,

And the women come out to cut up what remains,

Jest roll to your rifle and blowout your brains

Heller ikke Aleksander den store eller tsarens Russland klarte å kue afghanerne.

– Og det er de utrolig stolte av. De nekter å la noen utenfra bestemme hvordan de skal leve, og hvilke verdier de skal styre etter, sier Strand.

– På et plan er det modernitet mot tradisjonalisme som er hovedkonflikten. Eller kampen for å beskytte og bevare dine egne verdier, din egen kultur. din egen religion. Dette blir tatt til det ekstreme av enkelte grupper, som Taliban. Samtidig er det et enormt generasjonsskifte: Det har aldri vært så mange som ønsker en forandring, de unge står for det, sier Strand.

– De unge utfordrer nå stammesamfunnene på landsbygda, som kjemper mot endring, for eksempel rettigheter for kvinner, fortsetter han.

– Henrettet på kloss hold

På rom 309 merker Arne Strand at det kommer røyk inn i rommet, og det blir ekstremt varmt. Forsvarets spesialstyrker sier i ettertid til NRK at Taliban bevisst antenner branner i hotellet, mens de beveger seg oppover i etasjene.

Arne Strand må ta noen viktige valg.

– Det var ikke lurt å gå ut, der kunne angriperne være, og det var trolig mer røyk der. Jeg gikk ut på badet. Der var det mindre røyk, på grunn av luftekanalen til toalettet, forteller Strand.

Når han prøver å se på telefonen for å lese meldinger, må han holde den tett inntil brillene på grunn av all røyken.

– Jeg prøvde å beskytte meg, tok vann på håndkle, og la det foran munnen. Jeg tenkte jeg måtte få i meg mest mulig vann. Så jeg drakk mye vann fra toalettet, forteller Strand.

Så besvimer han, av røyk og sterk varme.

I samme etasje og etasjen over går Taliban systematisk til verks.

Observatører fra FN i Afghanistan som inspiserer hotellet etterpå skriver at de har funnet store blodflekker inne på hotellrommene. I badekar. I senger. På toaletter. Det tyder på at ofrene blir henrettet på kloss hold, inne på sine rom, konkluderer FN om angrepet. Dørene til rommene blir skutt opp med maskingevær, AK47.

Alt tyder også på at Taliban bevisst har gått etter utlendinger, mener FN. 24 blir drept på hotellet. Av dem er 16 utlendinger.

Taliban har selv sagt at utlendinger var målet, og beklaget at også afghanere mistet livet. De unnskylder seg også med at de prøvde å skåne afghanske liv, blant annet ved å flytte angrepet til en annen dag enn et planlagt bryllup på hotellet. Noe som også kan peke i retning av at de hadde noen på innsiden.

– Det var helt klart at de rundt seks opprørerne hadde planlagt dette lenge. De var bra utstyrt med våpen og eksplosiver. De hadde en god plan for hva de ønsket å oppnå. De ønsket å ta livet av flest mulig, sier Gråtrud, sjefen for de norske spesialstyrkene.

På hotellrommet våkner Arne Strand. Han har vært borte i en time. Telefonen har et ubesvart anrop. Det er fra de norske spesialsoldatene som kjemper for livet, inne og på utsiden av hotellet.

Taliban styrker seg

Taliban øker nå kontroll og innflytelse i Afghanistan. Strand mener angrepet på Hotell Intercontinental var en styrkedemonstrasjon fra opprørsgruppen.

Ifølge flere kilder kontrollerer regjeringen og de internasjonale styrkene under 60 prosent av Afghanistan. Resten er under Taliban-kontroll.

– De sentrale myndigheter har ikke klart å tilby tjenester og sikkerhet til folk. Men langt viktigere, folk stoler ikke på rettssystemet som de opplever som korrupt. Da er det lett å ty til Taliban, de kommer og gjennomfører en rettssak i full åpenhet og etter Sharia-prinsipp. Det skaper en form for trygghet, i alle fall på landsbygda i Sør-Afghanistan, sier Strand.

Og jo mer korrupt den lokale guvernøren og politiet er, jo lettere er det for Taliban å rykke inn, sier Strand, som mener at Taliban også klarer å mobilisere på grunn av det internasjonalt nærværet.

– Nasjonalistisk retorikk virker. Og Taliban kan tilby stabilitet, som gjør at folk aksepterer det.

Redningen

– Vi stod på balkongen under og fikk rakt ham et tau, som han skulle knyte i rekkverket på balkongen og klatre ned. Mye tyder på at knuten gikk opp, og han falt ned, sier Gråtrud.

Den siste kampen

I hotellets toppetasje ligger Khyber-suiten, oppkalt etter fjellovergangen øst i Afghanistan der så mange invaderende hærer har måttet se seg slått av afghanske krigere gjennom århundrene.

Mye tyder på at angripernes plan var at det hele skulle ende der, sier generalmajor Gråtrud.

– De hadde nok planlagt at de skulle ende opp på toppen, i denne suiten. At de siste krampetrekningene skulle de gjøre her, kjempe til siste mann, eller gi seg, sier han.

Han bekrefter at de afghanske sikkerhetsstyrkene, sammen med de norske rådgiverne, brukte sprengstoff for å komme seg inn til et rom i nærheten av suiten, der angriperne hadde forskanset seg.

– I Khyber-suiten var det kamper, og de fleste av angriperne ble drept der, sier Torgeir Gråtrud.

17 timer etter at angrepet startet, var det over.

Arne Strand ble hasteoperert på forsvarets base i Kabul, lagt i koma, og senere fløyet til Haukeland sykehus i Bergen, der han våknet opp.

– Familien avgjør

Arne Strand er igjen å se i gangene på Christian Michelsens Institutt i Bergen, et samfunnsvitenskaplig forskningsinstitutt som jobber med utviklingsspørsmål. Blid hilser han på vaskehjelpen, som er innom for å tømme papirkurven hans.

Han ser opp på bildet av sin venn, Fahim Kahim, han som prøvde å stoppe angriperne og på den måten varslet Strand, som rakk å komme seg unna. Kahim og sønnen overlevde, og er nå utskrevet fra sykehus i Kabul.

Betydningen av vennskap, familie og gode kollegaer er ting han har tenkt mye på, siden angrepet som nær kostet han livet.

– Usikkerheten mine nærmeste har opplevd, spørsmålene om jeg ville overleve og hvor alvorlige skadene var, har vært et sjokk for dem. Og for venner og kolleger. Den omsorgen jeg opplever, venner som stiller opp for familien, naboer som kommer og lager middag, venner og kolleger i Afghanistan som ringer og forteller at de har organisert bønnestund ...

Strand tar av seg brillene, og ber om en liten pause. Det er mye følelser, i det å ha overlevd. Og i å kjenne på hvor mange som bryr seg, sier han.

– Hvis jeg har lært noe, så er det å ta vare på dine nære, sier han.

For Arne Strand er det en kone, og to døtre.

– Når skal du tilbake til Afghanistan?

– Jeg har spøkt med at hvis det blir en fredsavtale med Taliban, så kommer jeg. Men jeg drar ikke før mine nærmeste føler seg trygge på at jeg drar. Og der er vi ikke i dag.

Og hva med Fahim Kahim, han som prøvde å stoppe angriperne?

– Jeg vet han og sønnen er skrevet ut av sykehuset, han og sønnen. Og at det går bra, sier Strand.

Han er ikke i tvil om hvem han først skal prøve å få tak i, den dagen han og familien mener det er trygt nok å dra tilbake til landet han har prøvd å forstå i 30 år. Og som nesten tok livet av ham.