Ti europeiske regioner hvor det kjempes for uavhengighet

Separatistvindene i Vest-Europa har fått nytt liv i kjølvannet av finanskrisa, Brexit og folkeavstemninger om løsrivelse i Catalonia og Skottland i 2014.

– Det vitner om at de etablerte nasjonalstatene ikke har full oppslutning, og at det har eksistert helt andre grenselinjer tidligere, sier Øyvind Østerud, statsviter og professor ved Universitetet i Oslo.

Det er stor variasjon blant separatistbevegelsene i Vest-Europa. Noen er ganske aktive og ser ut til å stå sterkt, mens andre har få støttespillere, eller er mer opptatt av å vise fram sin særegenhet eller få større kontroll over skatteinntekter, enn å bli en egen nasjonalstat.

– Akkurat nå tror jeg uavhengighetsbevegelsene står sterkest i Catalonia, Flandern, Skottland og kanskje Nord-Italia, men her går det noe opp og ned, sier Østerud.

Han sier fellestrekk for disse fire regionene er at alle er relativt store områder med mange mennesker, og mulighet for å bære en egen stat.

– Regionene er relativt rike i forhold til resten av landene de befinner seg innenfor, og synes det er irriterende å betale for regjeringen langt borte, som de mener misbruker pengene deres.

Kan ikke bryte ut uten godkjennelse

Ifølge Folkeretten kan ingen grupper eller folk, med unntak for kolonier, løsrive seg uten forhandlinger med, og godkjennelse, fra staten de er en del av.

– Dette er skremmende perspektiver for veldig mange land. Hvis de begynner å gi etter ett sted, så kan dominobrikkene falle over alt. Å kreve full statsdannelse har også liten internasjonal støtte, sier Østerud.

Professoren i statsvitenskap tror uavhengighetsbevegelsene isteden kan oppnå større indre selvstyre, ikke minst innen økonomi.

– Det er også viktig for sentralregjeringa å holde på skattlegging av disse rike regionene, men det er noe man kan forhandle om.

– Er det fare for at de voldelige delene av separatistbevegelsene kan blusse opp igjen?

– Dette har gått i bølger i nesten alle regioner som Baskerprovinsene, Catalonia, Korsika. Hvis de opplever tilbakeslag, større økonomisk krise, arbeidsløsheten stiger, og de får en følelse av at sentralmyndighetene har ansvaret, kan det åpenbart blusse opp, sier Østerud.

• Padania (Italia)

Nasjonalistpartiet Lega Nord har siden 1991 ønsket å løsrive den nordlige, rike industridrevne delen fra Italia. Regionen omtales som «Padania» etter elva Po.

Tidligere, uformelle avstemninger har vist at det er stort flertall blant innbyggerne i Nord-Italia for uavhengighet for området. Lega Nord har fått rundt 12 prosent oppslutning på meningsmålingene, noe som gjør det til Italias tredje eller fjerde største parti, ifølge Reuters.

22. oktober skal innbyggerne i de to regionene Veneto og Lombardia gå til urnene for å stemme over om de skal få større selvstyre fra italienske myndigheter.

Resultatet av folkeavstemninga er ikke bindende, og de regionale myndighetene har respektert domstolens vedtak og sentrale myndigheters ønske om å ikke stemme over full løsrivelse fra Italia.

– Jeg tror det sitter utrolig langt inne for myndighetene i Roma å godta full løsrivelse av Nord-Italia. Hva da med andre områder som Sardinia, Sicilia? Er vi tilbake til situasjonen før Italias samling, da det ikke var noe Italia i det hele tatt, spør statsviter Øyvind Østerud retorisk.

• Baskerland (Spania)

Baskerne følger nøye med på hva som skjer med katalanernes uavhengighetstkamp.

Den selvstyrte regionen har større kontroll over sine skatteinntekter enn de andre spanske regionene.

Likevel ønsker det baskiske nasjonalistpartiet å ha en egen folkeavstemning om uavhengighet.

Baskerland ligger hovedsakelig nord i Spania, men strekker seg over til Frankrike. Baskisk er et av Europas eldste språk og snakkes av rundt en tredel av befolkningen. Kulturen og språket ble i mange år undertrykket at både spanske og franske myndigheter.

Baskernes selvstendighetskamp har blitt kjent gjennom den militante gruppa ETAs voldelige og dødelige angrep i nesten 50 år.

I 2011 erklærte ETAs væpnede fløy en permanent våpenhvile, og gikk inn for å gi fra seg våpnene noen år senere.

– Spanske myndigheter vil ikke godta løsrivelse. De har ulike særavtaler om selvstyre med de ulike spanske regionene. Man kan tenke seg at uavhengighetskravet kan føre til en mer standardisert, føderal ordning for alle de spanske regionene, sier Østerud.

• Flandern og Vallonia (Belgia)

Innbyggerne i Vallonia snakker fransk, men har også en tysk minoritet. I den flamske delstaten Flandern snakker innbyggerne flamsk.

De kulturelle, språklige og økonomiske forskjellene mellom Flandern og Vallonia har ført Belgia ut i langvarige politiske kriser. I 2011 klarte belgiske politikere omsider enige om å danne en regjering etter å ha vært uten i halv annet år.

Etter valget i 2014 tok det nesten fem måneder. Det flamske separatispartiet N-VA, som ønsker å oppløse Belgia, ble kåret til valgets vinner.

Både Vallonia og Flandern er utstrakt selvstyrte regioner i Belgia, men radikale grupper har likevel en uavhengig flamsk stat som mål, eventuelt gjenforening med Nederland, ifølge Store norske leksikon. De politiske partiene i Vallonia ønsker å bli en del av Frankrike.

– Belgia har store politiske problemer, men det sitter langt inne å løse opp landet, mener statsviter Øyvind Østerud.

• Skottland, Nord-Irland og Wales (Storbritannia)

Skottland er det eneste eksempelet i Vest-Europa som har fått løfte fra sentrale myndigheter om forhandlinger om full avhengighet, hvis det ble flertall for løsrivelse i en folkeavstemning, ifølge statsviter Øyvind Østerud.

For tre år siden stemte 55 prosent av skottene nei til å bryte ut av Storbritannia.

Folkeavstemninga gikk fredelig for seg, men det skotske nasjonalpartiet SNP ville derimot ikke ta et nei for et nei. De ønsker en ny folkeavstemning, først og fremst fordi de er misfornøyde med at Storbritannia har valgt å trekke seg ut av EU (Brexit).

– Nå sitter det ganske langt inne, i en lang tid fremover, for den britiske regjeringa å åpne for ny uavhengighetsavstemning, sier Østerud.

Skottland er formelt sett et eget kongerike i Storbritannia, og regnes som eget land i mange sammenhenger, selv om de ikke er en selvstendig stat internasjonalt sett.

Både Skottland, Nord-Irland og Wales har fått overført makt fra Storbritannia til regionale parlamenter. Det har lagt en demper på kravene om løsrivelse.

I Nord-Irland har de irske nasjonalistene i Sinn Féin kommet med nye krav om forening med republikken Irland.

Kampen for walisisk uavhengighet drives først og fremst av det politiske, nasjonalistiske partiet Plaid Cymru. Ulike spørreundersøkelser har vist at bare mellom ti og 25 prosent av waliserne ønsker å bryte ut fra Storbritannia.

• Bayern (Tyskland)

Bayern er en velstående delstat i Tyskland, og 15 prosent av landets befolkning bor her.

I en spørreundersøkelse YouGov utførte på vegne av den tyske avisa Bild i sommer, svarte 32 prosent av innbyggerne at Bayern burde bryte ut av Tyskland. Ingen annen tysk delstat kan vise så høy oppslutning om løsrivelse.

Det anses likevel som lite trolig at Bayern faktisk forlater Tyskland.

Det patriotiske, politiske partiet Bayernpartei som ønsker et uavhengig Bayern innenfor EU, har mistet kraftig oppslutning siden 50-tallet. De fikk i overkant av to prosent ved forrige delstatsvalg.

• Grønland og Færøyene (Danmark)

Både Grønland og Færøyene har stor grad av indre selvstyre, og står utenfor EU. Svak økonomi og lavt folketall er hovedgrunnen til at regionene ikke har presset på for full uavhengighet.

– Grønland er en økonomisk belastning for Danmark. De overfører mye penger til grønlandsk infrastruktur og annet, så det kan tenkes at danskene aksepterer en forhandlingsløsning om løsrivelse, sier statsviter Øyvind Østerud.

Ifølge professoren er grønlenderne selv delt i spørsmålet. Ikke bare mister de økonomisk støtte ved en løsrivelse, men det er også en frykt for at USA, som ligger rett ved Grønland, kan komme til å få en mer dominerende rolle.

Færøyene skal imidlertid holde folkeavstemning om øygruppa skal få sin egen forfatning 25. april neste år, noe som kan åpne for full uavhengighet på sikt.

Hensikten med forfatningen skal være å sikre at det er færingene selv som skal bestemme om de fortsatt skal være en del av Riksfellesskapet med Danmark og Grønland.

Øygruppa har rundt 50.000 innbyggere.

• Korsika (Frankrike)

Den korsikanske kampen for uavhengighet er drevet av en bekymring for, og ønske om å bevare den korsikanske kulturen og språket. Opp gjennom historien har sentrale myndigheter i Frankrike undertrykket øyabeboernes kultur.

En militant gren av nasjonalistbevegelsen, FLNC, stod i flere tiår bak flere voldelige angrep mot franske representanter og symboler. Gruppa la imidlertid ned våpnene i 2014, og er nå innvalgt i Nasjonalforsamlingen.

Partiet krever selvstyre, og konflikten har potensial for å blusse opp igjen.

En utbrytergruppe av det politiske partiet, tar til orde for å holde en folkeavstemning om selvstendighet.

Lederen for den lokale politiske forsamlingen på Korsika, Jean-Guy Talamoni, sier imidlertid til nyhetsbyrået AP at han tror det vil ta minst et tiår til før det reelt sett blir snakk om kutte båndene til Frankrike.

• Sør-Tyrol (Italia)

Før første verdenskrig tilhørte Sør-Tyrol keiserriket Østerrike-Ungarn. Mange av innbyggerne føler fortsatt en sterk tilknytning til tysk språk og kultur, selv om de i dag er en del av Italia.

På tross av at den tysktalende befolkningen har følt seg diskriminert, og har ønsket en gjenforening med Østerrike, har ikke de politiske partiene klart å bygge noen sterk bevegelse som gir gjennomslagskraft.

Den velstående regionen fikk etter hvert mer kontroll over sine egne skatteinntekter, noe som roet oppbruddstaktene.

Eurokrisa som tynget Italia, ga imidlertid ny vind i seilene for separatistene.

• Bretagne (Frankrike)

Bretonsk er et keltisk språk og minner om walisisk. Det snakkes av mellom 250.000 og 500.000 i Frankrike. De fleste i Bretagne snakker også fransk.

Separatistbevegelsene i Bretagne fikk vind i seilene på grunn av undertrykkelsen av bretonsk språk og kultur i etterkrigstida, ifølge Store Norske Leksikon. De hadde også en militant gren, Talbenn Dieubiñ Breizh.

Ifølge meningsmålinger er det i dag få innbyggere som ønsker reell løsrivelse fra Frankrike, men målet om å overføre mer makt fra sentrale myndigheter lever fortsatt. Først og fremst handler ønsket om bruk av eget språk og kultur.

• Ny-Caledonia (Frankrike)

For franske myndigheter er det trolig en større risiko for at de kommer til å skille lag fra Ny-Caledonia, som er et fransk oversjøisk territorium i det sørvestlige Stillehavet, ca. 1800 km øst for Australia, ifølge Store norske leksikon.

Etter kolonifrigjøringen på 1950- og 60-tallet ble det etablert et prinsipp om at dersom det var et område med egen befolkning og salt hav imellom, så kom det på FNs koloniliste.

Dermed er det mye lettere å få internasjonal støtte for løsrivelse, og for moderlandet å gi slipp, fordi det ikke fører til at resten av landet går i oppløsning.

Stillehavsøya har i mange år hatt selvstyre, med både en lovforsamling og lokal regjering.

Innbyggerne skal likevel etter planen holde en folkeavstemning i løpet av 2018 om løsrivelse fra Frankrike.

Den franske presidenten Emmanuel Macron uttalte før han ble valgt at han hadde foretrukket om Ny-Caledonia forble «innenfor det nasjonale samfunnet», men at Frankrike kommer til å respektere velgernes beslutning, ifølge nyhetsbyrået AP.

– Det som taler imot løsrivelse, er at det finnes en stor og dominerende fransk befolkning der som har bodd på øya i mange generasjoner. De er en kraftig politisk faktor, sier statsviter Øyvind Østerud.