NRK Meny
Normal

Faryab - hundre år med konflikter

Faryab-provinsen er en etnisk mosaikk med en rekke lokale konflikter som har vart i over 100 år.

Norske soldater møter lokalbefolkning i Afghanistan

Norske ISAF soldater fra PRT Meymaneh (Provinsial Reconstruction Team) i pansrede Iveco kjøretøyer på oppdrag i landsbyen Juma Bazar i Faryab-provinsen for to år siden.

Foto: Junge, Heiko, Heiko Junge / SCANPIX

De norske soldatene, som i går kveld ble drept av en veibombe, var på vei til Almar, sør i Faryab-provinsen, da konvoien kjørte på en veibombe.

Soldatene skulle til et møte med lokale afghanske ledere, opplyste forsvarssjef Harald Sunde i dag.

Selv om Taliban har sagt at de står bak veibomben, er det usikkert hvor mange Taliban-grupper som opererer i nord. Hittil har grupper i Taliban-systemet, styrt direkte av mulla Omar, vært sterkere i andre deler av Afghanistan enn i nordområdene.

– Angrepene i nord virker større og bedre koordinert enn tidligere. Så man kan ikke se bort fra at Taliban har fått et bedre fotfeste her, sier forsker Ståle Ulriksen ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

– Samtidig er det mange som har interesse av å sette Taliban-stempel på det meste. ISAF har kalt det Taliban-angrep, selv om de har visst at det ligger lokale konflikter bak angrep på NATO-soldater. Lokale myndigheter kaller opprørerne for Taliban, for der Taliban er, er det også mer hjelp, penger og ressurser.

– Lokale opprørsgrupper blir større og mer betydningsfulle av å klistre seg til Taliban-navnet, selv om de står langt unna Talibans ideologiske kamp. Mens det sentrale Taliban oppnår prestisje når de knyttes til «vellykkede» angrep mot fienden, sier Ulriksen.

Maktkamp på ramme alvor

Det er en komplisert konfliktstruktur og maktstruktur i Nord-Afghanistan, der de norske styrkene er stasjonert.

Faryab-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Provinsen er delt opp i 15 distrikter. Det tradisjonelle administrasjonssenteret Maymane har vært base for ISAF-styrkene fra 2004.

Provinsen er til forskjell fra de fleste andre provinser i Afghanistan, ikke dominert av stammefolket pashtunere, som ellers utgjør rundt 45 prosent av Afghanistans befolkning. Pashtunerne har tradisjonelt hatt tilhold øst og sør i Afghanistan samt nordvest i Pakistan.

Faryab og Maymane var frem til 1870-årene styrt av usbekere. I tillegg bodde andre sentral-asiatiske folkegrupper som tadsjikere og turkmenere der.

Da det afghanske kongedømmet ble etablert på slutten 1700-tallet, fikk den nye afghanske staten kontroll over Faryab. Pashtunere ble da bevisst flyttet nordover for å fortrenge usbekerne, og land som tradisjonelt hadde tilhørt disse ble overtatt av pashtunere.

– Denne gamle konflikten dominerer fortsatt området. Det er fremdeles uenigheter om land, beiteområder og vann, og krangel mellom folkegruppene om hvem som skal ha makt, forteller Ståle Ulriksen.

Konflikten påvirker også ISAF-styrkene, som skal manøvrere i det etniske minefeltet hvor alliansene skifter.

Krigsherrenes spill

Usbekere er fortsatt i flertall i provinsen (over 50 prosent), deretter kommer ttadsjikere, turkmenere (som er alliert med usbekerne) og arabere. Pashtunere utgjør nå i overkant av 10 prosent av de 800.000-1.000.000 som sogner til Faryab-provinsen.

Til tross for forsøkene på pashtunisering av området, fikk usbekiske klanledere erobret kontrollen igjen, som allierte under Sovjetunionens okkupasjon av landet.

- En viktig maktfaktor har vært usbekiske Junbesh-i-Milli Islami Afghanistan som er en blanding av et politisk parti og en geriljaorganisasjon, sier Ulriksen.

På engelsk oversettes Junbesh-i-Milli Islami Afghanistan til National Islamic Movement of Afghanistan.

– Junbesh og det vestlige støttede afghanske maktapparatet, som ble opprettet etter Talibans fall, har de ti siste årene sloss om makten i Nord-Afghanistan, sier Ulriksen.

Fremst i den kampen står den beryktede krigsherren Abdul Rashid Dostum, som er av usbekisk herkomst.

Hamid Karzai & Abdul Rashid Dostum

Motvillig allierte: krigsherren Abdul Rashid Dostum og president Hamid Karzai.

Foto: ALEXANDER ZEMLIANICHENKO / AP

Selv om han nå er sjef for den afghanske forsvarsstaben og dermed alliert med president Hamid Karzai og de vestlige ISAF-styrkene, holder han på sin maktbase i Faryab.

Dostum hersket på et tidspunkt over store deler av det nordvestlige Afghanistan gjennom sin milits. Han var respektert av sovjetiske styrker for sin brutalitet og fryktløshet, fryktet av sine landsmenn for det samme og beryktet for sin illojalitet og sin evne til å snu seg etter hvor maktvinden blåser.

– At Dostum er tatt inn i varmen i Kabul, skyldes mer at Karzai skal bevare kontroll og innflytelse over Nord-Afghanistan, enn av lyst og hengivenhet overfor Dostum, sier NUPI-forskeren.

Dostum er bitter fiende med en annen krigsherre, Malik Pahlawan, som er halvt usbeker/halvt pashtuner. Malik Pahlawan arvet posisjonen etter sin bror Rasool, som hadde tilnavnet "slakteren fra nord". Dostum er beskyldt for å stå bak drapet på Rasool.

Dostum og Pahlawan slåss om kontrollen over Junbesh-i-Milli Islami Afghanistan, og dermed om makten i Nord-Afghanistan. Pahlawan-brødrene fikk på 1990-tallet fraristet kontrollen over Junbesh fra Dostum, før Dostum kom tilbake.

I 1996 inngikk Malik Pahlawan en avtale med Taliban, som førte til at rivalen Dostum måtte rømme landet. Pahlawan regnes for å være den som åpnet døren for Taliban i nord, og medvirket til at de fikk makten over det meste av Afghanistan.

Dostum kom imidlertid tilbake og gjorde felles ærend med Operation Enduring Freedom mot Taliban og gjenvant sin tidligere maktposisjon etter Talibans fall, forteller Ulriksen.

Nå er det Malik Pahlawan som sitter uten betydning i Kabul, etter ha blitt drevet ut av Dostum, mens altså Dostum er tatt inn i varmen, om enn høyst motvillig.

Enda en krigsherre

For bak dette trekket, ligger en tredje maktfaktor. Det er Mohammad Atta som er provinsguvernør i Balkh-provinsen.

Balkh-provinsen ligger lenger nordøst i Afghanistan enn Faryab, og har Mazar-e-Sharif som provinssenter, hvor den tyske basen og den regionale ISAF-kommandoen ligger. Mazar-e-Sharif regnes som en strategisk nøkkelby som det er viktig å kontrollere.

Mohammad Atta

Ikke venner: Balkh-guvernør Mohammad Atta og president Hamid Karzai.

Foto: SHAH MARAI / Afp

Atta, som er av tadjikisk hærkomst, har i likhet med Dostum bakgrunn som lokal krigsherre fra sovjettiden - på mujahideen siden. Han er en svoren fiende av både president Hamid Karzai og Dostum og regnes som ett av de sterkeste kortene mot Taliban.

Atta har knivet med Dostum og Junbesh om kontrollen over Nord-Afghanistan som helhet.

- Feiden mellom Dostum og Atta truer med å destabilisere hele Afghanistan. Atta var den eneste som gikk imot Karzai i valget, og støttet utfordreren Abdullah Abdullah.

- Volden man har sett utspille seg i Balkh det siste året, synes å være mer et ledd i Karzais ønske om å kvitte seg med Atta, enn faktisk opprør mot de utenlandske styrkene, sier Ulriksen - og peker dermed på at opprørsbildet i Afghanistan er svært sammensatt.

Får mindre enn andre

Når det gjelder Taliban oppi dette bildet, er det trolig knyttet til behandlingen av pashtunere som folkegruppe.

Under sovjettiden i Afghanistan gikk usbekerne til regelrett angrep på pashtunere i Faryab. Mens da Taliban kom til makten og styrte landet, var det pashtunere som gikk til angrep på usbekere.

– Denne konflikten mellom folkegruppene griper direkte inn i den utenlandske tilstedeværelsen.

– I Almar, der den norske konvoien var på vei, har det vært store etniske spenninger i mange år. Et større norsk utviklingsprosjekt som var rettet mot pashtunere i området måtte skrinlegges på grunn av motstand fra provinsmakten, som i hovedsak er usbekisk dominert, forteller Ulriksen.

Almar

En norsk militær ambulanse kjører på den splitter nye ringveien i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan. Siden 2007 har nesten hele provinsen fått ny hovedvei med asfaltdekke.

Foto: Lars Magne Hovtun / Forsvaret / Scanpix

Det er på det rene at pashtunere har fått mindre hjelp enn andre folkegrupper i dette området, og dette skaper konflikter.

- Enkelte steder er pashtunske ledere med i de lokale rådene, jura'ene, andre steder ikke. Men gitt at pashtunere i denne delen av landet ser at de får så lite, skaper det et klima som gjør at Taliban kan komme inn i områder hvor de ikke tidligere har hatt fotfeste, sier Ulriksen.

Taliban rekrutterer stort sett fra folkegruppen pashtunere, selv om Taliban ikke har en identitet som pashtunsk. Inntil nå har bevegelsen hatt en marginal rolle i Nordvest-Afghanistan hvor Faryab ligger.

– Men dette kan altså endre seg, selv om man ikke må se bort fra at lokale konflikter kan ligge under en del av angrepene som får Taliban-stempel, sier Ulriksen.

Maktens bekostning

Den afghanske staten, politiet, militære og provinsguvernørene har de siste årene fått mer makt.

– Det er ikke populært. Mange lokale ledere har gitt uttrykk for at de helst vil være i fred - slik de har vært i århundrer. Ingen er spesielt glade i det statlige nærværet, sier NUPI-forskeren.

– Jeg pleier å si at nasjonsbygging og demokratiutvikling er blodig alvor. Overflytting av makt går alltid utover noens interesser, interesser som mange gjerne vil forsvare, sier Ulriksen.

Blant disse interessene er den organiserte kriminaliteten. Afghanistan står for produksjon av 90 prosent av opiumsråstoffet i verden, og det betyr makt og store penger.

– Det nye statsapparatet er ikke særlig bedre enn de gamle krigsherrene. Har du penger nok, kan du kjøpe deg en offentlig stilling. Den nye sikkerhetssjefen i Faryab har eksempelvis tatt kontroll over narkotikatrafikken i området, opplyser NUPI-forskeren.

– Det samme skjer med grensepolitiet, som har et forferdelig rykte. De er også beskyldt for å være involvert i narkotikatrafikken.

- ISAF har nå flyttet grensepolitiet lengre sør i Afghanistan, i et strøk som krysser opp mot Almar. Det er ikke gitt at alle ønsker dem like velkommen, både på grunn av de tvilsomme virksomhetene som bedrives der, men også fordi vanlige folk ikke ønsker korrupte tjenestemenn inn i sine lokalsamfunn. Det betyr gjerne mer problemer. Da kan veien til protest mot disses allierte, altså ISAF, være kort.

– I tillegg er det alltid noen enkeltelementer som ønsker å erobre kontrollen over den lukrative narko- og smuglergeskjeften, og forsøker å destabilisere det nåværende lokale styret for å få en bit av markedet, sier Ulriksen.

Islamske krigere

Og for å gjøre bildet ytterligere komplisert, trekker forskeren inn Islamic Movement of Uzbekistan. Som er en gjeng med veltrente islamske krigere, som hadde som mål å styrte Usbekistans president Islam Karimov og etablere en islamsk stat.

De opererte mot mål i Usbekistan fra baser i Tadsjikistan og nordlige områder i Afghanistan, og stod også for angrep i Kirgisistan.

Islamic Movement of Uzbekistan kjempet side om side med Taliban mot de vestlige innovasjonsstyrkene i 2001, og led store tap da.

– Siden har de oppholdt seg i de stammestyrte grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan og deltatt i angrep på pakistansk side. Men de kjemper der de kan kjempe, og noen har muligens trukket tilbake til Afghanistan, sier Ulriksen.

– Bildet er svært sammensatt, når angrep og bakgrunnen for angrep skal analyseres. Det kan være mange gjerningsmenn og mange interesser som spiller inn, sier NUPI-forsker Ulriksen.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt