- Vi sloss mot skyggene

- Vi sloss mot skyggene i Afghanistan, skrev den siste sovjetiske stabssjef under russernes 10 år lange felttog i Afghanistan mellom 1979 og 1989, Aleksandr Ljakhòvskijs i sine memoarer «Tragedie og heltemot i Afghanistan».

Først i dag begynner NATO å interessere seg mer for russernes felterfaringer i Afghanistan. For de begynner å oppleve noen av de samme problemene.

Da fortar NATO-trøsten seg om at ”vi kom der som demokrater”.

Trøsten som også utenriksminister Jonas Gahr Støre har brukt, bygger nok på en misforståelse av afghansk æreskodeks:

Fremmede menn på ens jord er en krenkelse uansett.

Visste hvor det bar

Russernes øverste sjef i Afghanistan var den fire stjerners generalen Valetin Varennikov, som ledet landstridskreftene i hele sovjetarmeen.

I sine memoarer «Det som ikke kan gjentas» beskriver han hvordan han tryglet Kreml-ledelsen om ikke å gå inn i Afghanistan sommeren 1979. Russerne var meget klar over vanskene og landets historiske betydning.

Allerede i 1915 beskrev Tsarens gamle regjeringssjef, Grev Witte, at han dro til London det året som sin siste embedshandling og dro opp demarkasjonslinjen mellom det britiske og det russiske imperium i Khyberpasset. Dèt ble rammeverket for den engelske og russiske allianse under første verdenskrig.

• Les: Landet som ikke lar seg styre

- Tenkte på atomvåpen

General Varennikov skrev i sine memoarer, at hans 120.000 soldater som hvert år ble sendt til Afghanistan, nok kunne ha kuet opposisjonen men ikke uten å bombe deres trenings- og hvilebaser inne i Pakistan.

Russerne hadde sin egen etterretningstjeneste på bakken med mange sovjetborgere som flytende snakket tadsjik som er farsi i likhet med usbekisk, turkmensk, khazarisk og kirgisisk, alle talte språk i Afghanistan og her nevnt etter fallende hyppighet i dagligtalen.

50 millioner borgere av Sovjetunionen hadde sine kulturelle røtter i de islamske land som utgjør Sentral-Asia.

De sovjetiske etterretningsoffiserene, som talte ett eller flere av de afghanske språkene, hadde som sin viktigste oppgave å kommunisere med lederne for både kriminelle bander og kjempende fraksjoner- for om mulig å unngå trefninger.

Det lyktes de ofte med, slår deres øverste sjef fast.

Russerne kontrollerte alle store byer, hovedveier og knutepunkter, men erfarte raskt, at med moderne stridsmidler som gunship-helikoptre og stormpanservogner (BTR på russisk) kom de til kort mot mujahedins i fjellene.

Til sist var desperasjonen så stor, at de russiske generalene i ettertid røpet at de tenkte på å bruke kortrekkende atomvåpen mot hulebaseområdene i de afghanske fjellene.

15.000 mann mot få hulebaser

Men fjellsluktene var for trange til at selv kjernefysiske våpen ville ha noen effekt, etter russisk vurdering.

Så da fikk hver soldat ta 40 kilo oppakning og gå i 3 døgn før de var fremme i områdene der de kunne konfrontere mujahedin, som dagens Taliban var en viktig del av.

General Varennikov viste til at han måtte sette inn 15.000 mann i februar 1978 bare for å ta ut noen hulebaser på grensen mot Afghanistan.

Slike russiske vansker i felten ligger også bak strategiendringen til den amerikanske generalen McChrystal - som nå har gitt opp å forfølge taliban-grupper oppe i de afghanske fjellene.

Æreskodeks, svik og uforutsigbarhet

Russerne pådro seg ofte fiendtlig ildgivning hvis de glemte å stanse en fremrykkende, væpnet kolonne underveis gjennom et dalføre hvor de krysset inn i et nytt klansområde.

Instruksen var å stanse, sende inn to parlamentarer og simpelthen be landsbyens eldste om lov til å kjøre gjennom. Gjorde de dèt, ble svaret ofte ja. I motsatt fall åpnet ofte stammene ild.

For ubudt, fremmed mann med våpen på hjemlig grunn er en meget grov krenkelse av afghansk æreskodeks.

Russerne hadde rundt 2000 falne etter slike trefninger gjennom 10 år.

Denne holdningen ligger bak når afghanere ofte sier i dag, at det var ille da russerne sto i Afghanistan. Men de var nå alene.

I dag står «hele verdenssamfunnet i vårt land med våpen»!

Sammensatt fiendebilde

Den utstrakte følelsen som rår stedvis av at dette prinsipp fra æreskodeksen krenkes også av ISAF-styrkene, gir et bakteppe for legitimitet også for rene kriminelle bander.

Afghanske hæroffiserer under norsk veiledning møter stadig folkegrupper som terroriseres av rene kriminelle motorsykkelbander, som i ørkenen nord for Mazaar-e-Sharif og sør for den turkmenske grensen.

Folk skattlegges for tilgang til vann og brønner, og kriminelle elementer retter like gjerne angrep mot både afghanske hærstyrker som ISAF-troppene som opererer nært med dem.

Konglomeratet av ulike, væpnede grupper gjør fiendebildet sammensatt og fokus uklart for ISAF-styrkene.

Les: - ISAF-styrker trenger ikke være målet

Flytende lojalitet

I ørkenen nord for Mazaar prøver Norge å hjelpe afghanske partnere til å finne gass. Men både Mazaar-e-Sharif, Kunduz-provinsen og Farjab-provinsen domineres av folk som er lojale til den usbekiske krigsherren Rashid Dostùm.

Selv om han tidvis bor utenfor Afghanistan, henger hans bilde overalt i Meymaneh.

Og hans folk hegner om Dostums regime, tuftet på inntekter fra transitt av opium gjennom den provinsen de norske styrkene står.

Enhver norsk korrupsjonsdebatt blir anakronistisk her, ikke minst dersom gass blir funnet.

Den norske antropologen Frederic Barth ble verdensberømt på slutten av 1940-tallet med sitt banebrytende arbeid om sviket som sentral bestanddel i all afghansk politisk spillteori: Du dreper.

I henhold til Barths observasjoner drepte en mann gjerne sin bror, men allierte seg med sin fetter for å bli familieoverhode, landsbyleder, klansoverhode, ja selv statsleder.

Omtrent alle maktovertagelser i Afghanistan siden kong Zahirs tid skjedde ved elementer av svik i nære familierelasjoner, også da kommunistene styrte i Kabul og styrtet hverandre på typisk, afghansk maner.

Lojalitetene kan være så flytende at en ung mann skifter fra èn gruppering til en annen hvis han får bedre joggesko av sin nye herre, sier også norske militære i Meymaneh.

Verdisyn fjernt fra europeisk tenkning

Antropologisk innsikt i afghansk kultur var sentralt for sovjetisk etterretningstjeneste, og må være det for ISAF-styrkene, som sliter med betydelig større språkbarrierer enn sovjetarmeen gjorde.

For du spøker ikke med sofistene i Den Blå Moskè i Mazaar-e-Sharif.

Å evne å sette seg inn i tenkesettet til bærerne av de ulike verdier som rår i det afghanske samfunnet, er en nøkkel for å komme ut av det med armer og bein i behold.

Disse autoritetene styrer alt, og de står i verdisyn meget fjernt fra enhver europeisk tenkning i det praktiske livet.

De står mye nærmere mulla Omar og Taliban enn de står Vestens idealer for et demokrati.

Når general McChrystal snakker om å vinne «the hearts and minds of the Afghans», er det disse ansiktene han må stirre inn.

Pryl og kalktabletter

Her kommer du til kort med enhver retorikk som ikke er rotfestet i deres tro. Dette er bærerne av kulturen der kvinner ikke får gå utendørs uten ektemannens tillatelse.

I sin klaustrofobiske tilværelse har afghanske kvinner ofte brukt hjelpeorganisasjonenes helsestasjoner i fjellandsbyene som unnskyldning for å komme hjemmefra.

Da sier de til familiens mann, at ungene er dårlige og må ha legetilsyn. Men ungene er friske og bare et påskudd for mor til å treffe sine venninner. De ber da de afghanske legene om 2-3 fluortabletter eller kalktabletter til ungene.

For kommer de hjem uten medisiner, vanker det pryl. Og de ber om få piller, for da har de en unnskyldning til å be mannen om lov to-tre dager etter til å gå tilbake med barna til helsestasjonen. For der tilbringer de noen timer med sine venninner og simpelthen prater.

Ofte er dette den store utgiftsposten på regnskapene til helsestasjoner i mer fredelige strøk.

Lang vei frem

Å glemme dette bakteppet kan være katastrofalt når for eksempel kritikk rettes mot manglende kvinnerepresentasjon i sentralregjeringen i Kabul.

Den afghanske virkelighet forteller noe om hvor lang veien er frem til noe i nærheten av de demokratiske idealer, som NATO-landenes ledere så ofte har stolt på som fundament for afghansk toleranse når det gjelder vårt militære nærvær i landet.

Nok en gang viste en veibombe, at vårt nærvær ikke er ønsket velkommen av alle i Afghanistan.

• Les: Norsk soldat drept i Afghanistan

Taliban tok på seg ansvaret. Neste gang kan det være Dostums narkokurerer, eller en motorsykkelgjeng som monopoliserer brønner og har fått en smekk av norske ISAF-tropper.

Også de sloss mot skyggene i Afghanistan. Og når bare 7 prosent av alle afghanere har tilgang på elektrisk kraft, blir skyggene dype.

Derfor burde Norge bygge vannkraftverk i Afghanistan for det ville forandre folks liv og være et første men helt nødvendig skritt i en opplysningspolitikk – bokstavelig talt.