Stedet der generalene faller

Generaler kommer, generaler går men Afghanistan består.

General Stanley McChrystal

Afghanistan og en skarp tunge ble general Stanley McChrystals bane.

Foto: MANAN VATSYAYANA / Afp

Kommentar: Hans-Wilhelm Steinfeld
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

«Aleksander den store erobret ikke Orienten alene» minnet Bertolt Brecht oss om i sitt dikt om «Den lesende arbeider».

Det er i det perspektivet generalrokkeringen til president Obama må sees. Så får den avsatte general McChrystal være glad han ikke er japaner, for da hadde harakirisverdet ventet.

Mange generaler har fått brynet seg på Afghanistan, og mange skal få brynet seg så lenge stridslysten ikke mattes.

Eksempelvis tryglet sjefen for de sovjetiske landstridskreftene i 1978 Kreml om ikke å invadere Afghanistan, en militær hengemyr som russerne hadde kjent i 150 år. Minst.

Neste år har USA og NATO holdt på med sitt afghanske felttog like lenge som russerne gjorde i sin siste afghanske krig. Både russerne og amerikanerne ville stabilisere landet for det regimet som de selv hadde sympati for i Kabul.

Samme leksa

Stikkordene da som nå var opplæring av en afghansk hær, politi, kamp mot korrupsjon gjennom institusjonsbygging, og alt dette som en drøm i forlengelsen av håpet om pasifisering av opposisjonen, enten den het dusjmane, mujahedin eller Taliban.

«Militær seier» var stikkordet som dekket det håpet - det siste som dør i en krig.

Da russerne trakk seg ut vinteren 1989 var det ingen slagen, men en desillusjonert armé som retirerte gjennom Salangpasset og Hindu Kush-fjellene mot nord, gjennom Salangpasset og over «Livets bro» som går over grenseelven til byen Termez i Usbekistan.

Ingen toppleder var der og takket dem etter 10 års felttog, 16.000 falne og 50.000 sårede.

Felttoget diskreditterte det kommunistiske lederskap i Kreml i den grad at Afghanistan-krigen fra 1979-1989 betraktes som en av de viktigste grunnene til at supermakten USSR gikk i oppløsning.

I det perspektivet blir skjøre «Chrystal»-generaler små faktorer.

Britiske soldater i Helmand

Soldater fra britiske 1st Battalion Royal Gurkha Rifles og den afghanske hæren på patruljeoppdrag i landsbyen Nahr e Saraj i Helmand-provinsen.

Foto: BAY ISMOYO / Afp

Ingen EXIT-skilt

«Ryggdekningen må være solid» lyder et russisk militærordtak, og hvordan er ryggdekningen for de militære fra USA og bidragslandene til ISAF-styrkene på hjemmebane nå?

«Lær dere relevant militærhistorie», sa den norske sjefen fra Maymane på luftmaktseminaret til sjefen for flyvåpenet i Trondheim i vinter.

Forsvarsminister Grethe Faremo satt og lyttet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre snakker om «nedtrekking» fra neste år av troppenivået, mens han før snakket om exit-strategi.

Men det grønne EXIT-skiltet fins like lite synlig for Vesten som det gjorde for Sovjetunionen.

Begge parter snakket og snakker om afghanisering av den militære virksomhet, akkurat som amerikanske presidenter snakket om vietnamisering av krigen i Sørøst-Asia.

«Mislykkes vi i Afghanistan, ødelegger vi NATO», var noe av det siste Storbritannias statsminister Tony Blair sa rett før sin avgang våren 2007.

Muligheten fins, muligheten fins.

Og skulle det skje, er ett av militærhistoriens store paradokser fullbrakt.

Den kalde krigen dreide seg om garantert og gjensidig ødeleggelse mellom Sovjetunionen og NATO. Så kan det ifølge Blair bli Afghanistan som blir begge maktfaktorers bane.

NATOs verste fiende i Afghanistan er ikke Taliban, men våre egne forventninger.

I vill forrakt for at politikk er det muliges kunst, har diskursen i vest dreid seg om at vi skulle skape en moderne stat i dette landet som savner mange av kriteriene for en stat, men alltid har vært et territorium der armeer møttes til dyst med de lokale krigsherrene.

Både russere og amerikanere og tilhørende NGO'er skulle reise kjerringa og gi kvinner bedre kår, se nærmere på den narkotikabaserte økonomien og løfte Afghanistan ut av det føydale mørket.

Men fortsatt har bare 7 prosent av afghanerne tilgang på strøm!

Britiske soldater i Helmand-provinsen, Afghanistan

Britiske soldater i snakk med lokalbefolkningen i Nahr e Saraj.

Foto: BAY ISMOYO / Afp

Ibsens ord

Hvis politikerne realitetsorienterer opinionen i USA og ISAF-statene, finnes det en sjanse for at «nedtrekket» av særlig amerikanske tropper fra neste år ikke blir oppfattet som et sviende nederlag.

Men da må det innrømmes at selv ikke verdens mektigste land klarer å skape et land i sitt bilde i Afghanistan.

Der, som ellers i den tredje verden, er sivil bistand et nøkkelord. Mens U-hjelp eller bistand skal fjerne fattigdom, skor alltid korrupte eliter seg på pengegavene.

Så det er bare å velge og vrake i de ibsen'ske, ideale fordringer.

Men man må aldri glemme at ubedte, fremmede menn med våpen på afghanske menns jord er ett av de verste brudd på landets æreskodeks og har alltid skapt motstand og aggresjon.

Heri ligger den bitre sannhets mørke i vår utenriksministers ord, om at vi må godta at afghanerne tar vare på se selv - med eller uten konfliktråd og velferdsstat - men kanskje med flere kraftverk og vanningsanlegg som kan overrisle Afghanistans tørre jord.

Da gror det kanskje annet enn opiumsvalmuer der..

SISTE NYTT

Siste nytt