NRK Meny
Normal

Labour, Tory eller LibDem?

Valgutfallet i Storbritannia er svært åpent. Her er de mest sannsynlige regjeringsalternativene.

Britain Election
Foto: Alastair Grant / Ap

Det britiske parlamentet har nå 650 mandater, etter en justering av valgkretsene. Det trengs 326 seter for å få klart flertall.

På grunn av at det nord-irske nasjonalistpartiet Sinn Fein svært sjelden, av prinsippelle grunner, benytter sine plasser i Underhuset, varierer det hvor stort flertall en regjering trenger mot en samlet opposisjon.

De konservative får klart flertall

David Cameron og partiet trenger altså 326 mandater for å få rent flertall i Underhuset - det vil si at at partiet ikke trenger støtte fra noen andre partier for å få gjennom sin politikk.

Ved et slikt resultat vil statsminister Gordon Brown trekke seg fredag, og dronning Elizabeth gi regjeringsoppdraget til David Cameron.

For å oppnå dette, trenger partiet en oppslutning i overkant av 40 prosent av stemmene på landsbasis.

På meningsmålingene i dag, får Cameron & Co en oppslutning på mellom 35 og 38 prosent.

Men fordi resultatene i enmannskretser kan slå annerledes ut enn en samlet prosentvis oppslutning, er det vanskelig å spå når resultatet er jevnt.

De konservative får ikke flertall

Sikrer det konservative partiet seg mellom 300-310 mandater i Underhuset, slik meningsmålingene indikerer, og Labour gjør det såpass dårlig at Brown frivillig trekker seg, vil Cameron kunne danne mindretallsregjering.

Det konservative partiet vil da være avhengig av andre partier for å styre. Hvor mange partier og mandater, vil avhenge av resultatet for de konservative.

Det foregår nå sonderinger om uformell støtte fra de nord-irske unionistpartiene; Ulster Unionist Party (UUP) og Democratic Unionist Party (DUP). I forrige periode hadde disse to partiene 10 representanter.

Cameron kan klare seg med støtte fra DUP og UPP, hvis alle tre får et godt valgresultat. Prisen nord-irerne har forlangt, er at Nord-Irland skjermes for de store budsjettkuttene Tory har varslet.

De konservative har derimot lite til felles med det skotske nasjonalistpartiet SNP og det walisiske Plaid Cymru, samt de nord-irske sosialdemokratene - og må klare seg uten disse.

Konservative + Liberaldemokrater

Blir Camerons flertall lite, vil hans støtte være avhengig av Liberaldemokratene, som er og blir det tredje største partiet.

Dette kan enten være i form av en parlamentarisk støtteavtale eller en regjeringskoalisjon.

Lederen Nick Clegg har uttalt at han vil forholde seg til det største partiet i parlamentet.

Motravet fra Liberaldemokratene er uansett en valgreform med forholdstallvalg i stedet for flertallsvalg i enmannskretser. En slik endring vil gi Liberaldemokratene dobbelt så mange manadater som dagens system, som diskriminerer det tredje største partiet. Problemet er at de konservative er i mot en slik reform, og går kun inn for justering av valgkretsene.

En parlamentarisk støtteavtale er mer uforpliktende for begge parter enn en koalisjonsregjering. Koalisjonsregjeringer er uvant i Storbritannia, man er usikker på hva det vil bringe og frykter politisk rot.

Derfor vil Cameron i det lengste vente med å ta Liberaldemokratene inn i regjeringsvarmen, for å kunne styre mest mulig selv. Men blir LibDem stort, og de konservative gjerne vil ha makten, øker presset på en slik løsning.

Labour får knapt flertall

Det som er sikkert, er at Labour kommer ikke til å få samme uttelling i år som ved de tre foregående valgene. I den siste parlamentsperioden hadde de et klart flertall med 66 mandater i overvekt.

Labour kan, med både flest eller nest flest stemmer, ende opp med det største antallet mandater på grunn av den britiske valgordningen.

Labour står sterkt i Nord-England og Skottland, hvor det er mange små valgkretser hvor det trengs færre stemmer for å kapre mandaten. I Sør-England, hvor de konservative har sine velgerbastioner, trengs det flere stemmer for å få vinne valgkretsen.

Men det skal en liten revolusjon til for at Labour igjen sikrer seg klart flertall.

Og blir det ikke noe klart flertall i Underhuset for noe part, tilsier britisk sedvane at den sittende statsministeren får oppdraget med å danne regjering.

Cameron har utfordret dette, men den øverste embetslederen i Storbritania har gjort det klart at han har anbefalt at vanlig prosedyre skal følges. Det er dronning Elizabeth som formelt gir oppdraget om å danne regjering.

Statsminister Brown kan da søke støtte hos de mindre partiene - avhengig av hvor stor eller liten representasjon partier ender opp med.

Det skotske nasjonalistpartiet pleier normalt å støtte Labour, det samme med walisiske Plaid Cymru og nord-irske SDLP.

De nord-irske partiene, det skotske og walisiske nasjonalistpartiet, de grønne og uavhengige representanter, har de siste fire-fem valgene fått inn mellom 20 og 30 mandater til sammen. Rundt halvparten er gjerne konservativt orientert, halvparten sogner til Labour.

Labour + Liberaldemokratene

Men skal det virkelige monne for Labour i mindretall, er Brown nødt til å forholde seg til Liberaldemokratene, som kan komme inn med opptil 80 representanter.

Brown & Co. er mer positive til en viss reformering av valgsystemet enn de konservative - som Liberaldemokratene krever i bytte.

Det mest sannsynlige er at en mindretallsregjering fra Labour vil regjere på grunnlag av en støtteavtale med Liberaldemokratene. Det er mindre forpliktende enn en koalisjonsregjering for begge parter.

Men Brown kan også overraske og ta inn Clegg og andre i regjeringen, for å unngå inntrykket at Labour klynger seg til makten og samtidig gi et nytt og friskt ansikt til en sliten administrasjon.

Liberaldemokratene nest størst

Skulle Liberaldemokratene klare kunststykket og bli nummer to i antall stemmer, åpner det for gode forhandlingskort som vippeparti.

For med det eksisterende valgsystemet, vil Liberaldemokratene fortsatt bli tredje størst i Underhuset. Det har ingen mulighet til å nå igjen Tory og Labour i antall mandater. Men det gir en jokerposisjon, med makt til å bestemme hvem av de to andre som skal danne regjering.

For Labour betyr en tredjeplass at Brown trolig vil kaste kortene og gå av.

Dette åpner for en regjering utgått fra toriene med påholden penn fra Liberaldemokratene - med eller uten ministerposter.

Uansett må det trolig bli en avtale i bånn, hvor partileder Clegg har fått gjennomslag for sine viktigste kjernesaker, inkludert justering av valgsystemet.

Skulle toriene ikke gi nok, kan Clegg peke på Labour.

Det er også en mulighet for at den som ender opp som statsminister nå, etter noen månder vil utlyse nyvalg.

Edward Heath, Jeremy Thorp og Harold Wilson

I 1974 var det partilederne Edward Heat (t.v.), Jeremy Thorpe og Harold Wilson som var kaoskameratene.

Foto: Jon Blau / CAMERA PRESS

Skrekken fra 1974

For valget i 1974 trekkes frem som et skrekkvalg i Storbritannia. Heller ikke da fikk noen av partiene klart flertall i parlamentet.

Etter valget i februar det året, skilte det kun fire seter mellom det konservative partiet med sittende statsminister Edward Heath og Labour med partileder Harold Wilson.

De konservative fikk 297 seter, mens Labour endte opp med 301. I antall stemmer fikk de konservative flest; 11,9 millioner mot 11,6 millioner

Det liberale parti (forløperen til dagens Liberaldemokratene) gjorde et stort innhugg i velgermassen, og fikk to og en halv gang sin vanlige oppslutning. Men selv med over seks millioner stemmer, fikk de inn kun 14 representanter.

23 seter ble i tillegg fordelt på mindre partier.

Man fikk i denne situasjonen uttrykket «et vippende parlament», hvor ingen side hadde klart flertall.

Heath forsøkte først å bli sittende som statsminister, ved å tilby Det liberale partiet å gå inn i en koalisjonsregjering. Lederen Jeremy Thorpe forlangte en omfattende valgreform i bytte for noe slikt. Så langt kunne ikke Heath strekke seg, og i stedet ble det Harold Wilson som dannet mindretallsregjering.

Video Valg i Storbritannia - tilbakeblikk til 1974

VIDEO: Se et tilbakeblikk på valget i 1974. Den gang var det partilederne Harold Wilson (Labour) (t.v.), Jeremy Thorpe (the Liberals) og Edward Heat (De konservative). – Det er klart vi må ha en regjering i en eller annen form, sa Thorpe etter et møte en av de kaotiske dagene rett etter valget. (Arkiv: AP)

Mindretallsregjeringen varte ikke lenger enn i seks måneder og Wilson utlyste nyvalg.

Etter det nye valget i oktober samme år, sikret Labour seg et noe større flertall, 319 mot 277 seter. Det liberale partiet fikk 13 seter, selv om det fortsatt hadde rundt halvparten av stemmene til Labour og Tory, i overkant av 5 millioner.

Labour inngikk tre år senere, i 1977, et samarbeid med Det liberale partiet, for å sikre et beslutningsdyktig parlament. De liberale representantene skulle unngå å stemme mot mistillitsforlag mot regjeringen i bytte mot politisk gjennomslag.

Avtalen holdt i godt og vel ett år, før samarbeidet brøt sammen. Wilson-regjeringen holdt seg flytende frem til valget i 1979 ved hjelp av støtte i sak til sak fra ulike småpartier.

Også i 1951 oppstod det en situasjon hvor det partiet som fikk flest stemmer, fikk færrest mandater.

Men da var det Labour som fikk flest stemmer (13,9 millioner mot 13,7) mens Tory endte opp med flertallet av mandater (321 mot 295), slik at Winston Churchill kunne danne sin tredje regjering.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt