Derfor er Labour-velgerne skuffet

Tony Blair lovet mye da «New Labour» vant valget i 1997, etter 20 års konservativt styre. Nå må statsminister Gordon Brown betale prisen for at løftene om et nytt Storbritannia ikke er blitt innfridd.

Gordon Brown

Etter 13 års styre, lover statsminister Gordon Brown oppfylling av Labours løfter - gitt i 1997.

Foto: Alastair Grant / Ap

Tony Blair lovet britene intet mindre en «new daw » - en ny «ny begynnelse» - for det britiske samfunnet etter valgseieren for 13 år siden.

New Labour, med Blair og Brown i spissen fremsto som unge og visjonære - med nytt mot og nye krefter - enn den konservative motparten - som var preget av slitasje og 20 års sammenhengende styre.

Gordon Brown

Bitterheten over Irak-krigen er fortsatt stor - spesielt over den enorme pengebruken.

Foto: BEN STANSALL / AFP

Nå er det Brown som er grå og dratt, mens Nick Clegg og David Cameron har det politiske pågangsmotet.

En måling i The Guardian viser at kun 65 prosent av Labour-velgerne fra 2005 har tenkt å stemme på partiet i år. Lojaliteten til det konservative partiet er 85 prosent.

19 prosent av 2005-velgere sier de vil gå til Liberaldemokratene. 12 prosent sier de vil stemme på den konservative representanten i valgkresten.

Under halvparten av de som stemte Labour i 2005, mener Brown er den beste til å være statsminister.

Hvor er resultatet?

- Jeg skjønner godt at Labour-velgerne er skuffet, og at mange vurderer å vende partiet i ryggen, sier professor Stein Ringen ved universitetet i Oxford.

- Labour lovet å gripe fatt i mange av problemene som red det britiske samfunnet. De hadde den politiske makten til å gjøre noe med det, med sitt overlegne flertall, og de hadde også pengene på grunn av gode økonomiske tider.

- Spørsmålet velgerne nå stiller seg, er hvor mye som er gjort, hvor mye har de egentlig lykkes med, og der er ikke svaret gitt, sier Ringen, som selv har gjort flere studier av Labours politikk.

I begynnelsen av sin styringstid, var Labour fantastisk aktive.

- Det var en enorm aktivitet i lovgigning, regulering og pengebruk. I perioden mellom 1997 og 2007 ble 382 nye lover vedtatt i det britiske parlamentet. 3000 nye straffbare forhold ble etablert, sier Ringen.

- Det manglet verken på ambisjon og aktivitet – men det er ikke vesentlig spor etter denne aktiviteten i form av endrede sosiale forhold i det britiske samfunnet i dag - 13 år etter, sier han.

Tony Blair og Gordon Brown

Ungt og optimistisk lederskap som hadde tatt over etter 20 års konservativt styre; Tony Blair, sir David Simon, Margaret Beckett og Gordon Brown.

Foto: POOL / REUTERS

Fortsatt store forskjeller

Professoren peker på at Storbritannia er landet i Europa med størst klasseskiller.

- Fra 1975 har de sosiale og inntektsmessige forskjellene i Storbritannia økt. Økningen var spesielt stor under det konservative styret til Margareth Thatcher - det var jo en ønsket politikk fra hennes side.

- Labour lovet å snu dette - de lovet sosial rettferdighet. Men selv om de fleste briter har opplevd økonomisk vekst og økt levestandard, er forskjellene mellom klassene uberørt.

- Dette gjør at Labour mister troverdighet - når partiet har styrt i 13 år, uten at det er blitt en endring.

- Der ligger også noe av vanskelighetene partiet har hatt i valgkampen - folk har mistet troen på at Labour utgjør forskjellen på sakene som er viktig for partiets velgere, sier Ringen, som er professor i sosiologi og sosialpolitikk.

Penger inn - resultater

Stein Ringen

Oxford-professor Stein Ringen.

Foto: Holm, Morten / SCANPIX

Blant løftene fra 1997, som ble gjentatt i 2001 og deretter i 2005, var bedre offentlige tjenester.

- Gjennom de 13 årene, har det blitt pøst utrolig mye penger inn i det offentlige. De første 10 årene de satt med makten, kunne de øke offentlige utgifter uten å øke skattene. Pengene gikk til helsestell, skolesystemet og mer politi.

- Spørsmålet er hva som har kommet ut av pengene. Jeg mener de har fått lite igjen for de enorme summene som er pøst inn. Mye av pengene er spist opp av et forholdsvis stort og ustyrlig system, sier Ringen.

Han mener resultatene på skolesektoren er noe bedre enn på helsesektoren.

- Det er et stort skille mellom offentlig og private skoler i Storbritannia. Offentlige skoler har vel halvparten å rutte med per elev som private skoler - hvor foreldre betaler skolepenger. Denne forskjellen gir seg naturlig nok utslag på kvaliteten, sier Ringen.

- Labour har økt summen fra 50 til 58 prosent av de private, og det gir selvsagt noe mer penger i systemet. Men gitt kvalitetshevingen og reformeringen de lovet, er dette smått, sier Ringen.

93 prosent av alle britiske elever går i offentlige skoler. De 7 siste prosentene går på privatskoler - mange av dem høyprofilerte eliteskoler.

Labour har åpnet for etablering av mange frittstående «academies», men disse ligger på et høyere utdanningsnivå.

- Når skolepolitikk diskuteres, er det alltid de offentlig skolene det snakkes om. Det New Labour aldri har berørt, er klasseskillene de private eliteskolene opprettholder. Det gjør for så vidt ikke de andre partiene heller, men i ideologi burde dette vært en klar laboursak.

Helsesluk

Når det gjelder milliardinvesteringene i helsevesenet, mener Ringen det er enda vanskeligere å få øye på klare forbedrede resultater gitt de store summene som er brukt.

Og det ikke summene velgerne legger merke til, men kvaliteten på tjenester og behandlinger.

Alle partier verner om det offentlige helsevesenet som en av bærebjelkene i det britiske velferdssamfunnet, selv om Brown i valgkampen har kjørt hardt på at kun de er garantisten for et fortsatt sterkt National Health Service (NHS) - til store protester fra de andre.

For gode finansvenner

Duoen Tony Blair og Gordon Brown skjønte tidlig at Labour, som hadde tapt fire valg på rad, måtte inn til det politiske sentrum skulle de ha sjans til å vinne.

- Det nye med «New Labour», var at de erkjente maktens begrensninger. Og at det ikke nyttet å styre på tvers av økonomiske maktinteresser. Dette var en stor omvending for det britiske arbeiderpartiet.

- Endringen hadde startet under Neil Kinnocks siste periode, ble fulgt opp av John Smith og satt i system av Tony Blair og Gordon Brown. Dette gjorde Labour til et troverdig og realistisk partivalg for mange - og gav seg utslag i valgseiere.

- Men så tippet det over. De ble rett og slett for glad i finansvesenets folk - og knyttet sin politikk for sterkt til deres interesser, sier Ringen.

- Under Gordon Brown avregulerte Storbritannia finansvesenet langt mer radikalt enn eksempelvis USA. Gjennom konsesjoner, gunstige skattevilkår og få reguleringer, klarte regjeringen å tiltrekke seg store finanskonsern til å slå seg ned i London.

Gordon Brown

Labour kjemper nå hardt for å holde på sine tradisjonelle velgere. Her er Gordon Brown på besøk på stålverket Sheffield Forgemasters i Sheffield.

Foto: Jeff J Mitchell / Ap

- Men denne perioden med overdreven avregulering, som finansnæringen i City og regjeringen var spydspissen for, var også en av årsakene til boblen som sprakk så brutalt med finanskrisen. Nå sitter Gordon Brown igjen med regningen for sitt eget verk.

- Dette ser den jevne velger. Det er et voldsomt sinne mot bankene - som har blitt reddet med offentlig penger. Lønningene og bonusene er fortsatt skyhøye i mange av dem, og det har skjedd lite både med nyregulering og strukturendring, sier Ringen.

Innad i Labour er det nå en uenighet mellom statsminister Gordon Brown og finansminister Alistair Darling, om de store bankkonsernene bør brytes opp slik som USAs president Barack Obama har lagt frem forslag om.

Darling og den britiske sentralbanksjefen, er for en oppdeling. Brown er imot, fordi han mener det ikke er størrelsen som er problemet.

- Uansett, nå sitter store spekuleringsbanker med statsgaranti, noe som er svært uheldig etter min mening, og kan drive «business as usual» med alt det innebærer, og det liker velgerne, som nå må vente seg kutt i offentlige tjenester og økte skatter, dårlig.

- Og det er klart, det er ingen god vinnersak å skulle rette opp i sine egne feil.

Ble aldri ny begynnelse

Professor Ringen mener at problemet med manglende innfrielse av løfter om samfunnsendring, stikker dypere enn Labour-regjeringen.

- Labour hadde virkelig muligheten til å endre nesten alt de ønsket. De hadde makten, de hadde pengene, de hadde forsettene og de hadde et kompetent lag, sier Ringen.

- Men de ble nok overveldet av styringssystemet - som er svakt, sier professoren og forklarer:

Gordon Brown og Tony Blair

Gordon Brown sitter igjen med regningen etter New Labour.

Foto: JEFF J MITCHELL / REUTERS

- Veldig mye makt er samlet i statsministerens hender og dette gir uheldige utslag. Regjeringen i Storbritannia er ikke lenger et kollektivt besluttende organ, hvor regjeringen sammen treffer formelle beslutninger.

- Hver minister styrer sitt departement utifra hvilke saker han får ja eller nei til hos statsministeren og finansministeren.

- Parlamentet har også fått mindre å si. Dette fører til manglende kvalitetskontroll. Det er heller nesten ikke lokalt selvstyre igjen, all beslutningsvirksomhet foregår i London, lokalnivåene driver kun forvaltning.

- Embetsverket er også svekket. Det ble bygget bevisst ned av Thatcher og utviklingen fortsatte under Blair noe mer tilfeldig.

- Til sammen gir dette veldig dårlig styringsvilkår.

- Hadde Labour tatt tak i disse problemene, kunne de ha lykkes på egne vilkår. Tony Blair lovet for 13 år siden en «new dawn» - en «ny begynnelse». I stedet ble det kontinuitet, og velgerne tror derfor ikke på Labours lovnader, sier professoren.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt