Clegg kommer til å tape uansett

Etter tre svært gode TV-opptredener og en god valgkamp, har Liberaldemokratenes leder Nick Clegg klart å posisjonere partiet til å gjøre det beste valget på mange år.

På de siste meningsmålingene nå på valgdagen, ligger partiet an til å få mellom 26 og 28 prosent av stemmene.

• Les: Den tredje mann på vei opp
• Les: Brown-glipp for åpen mikrofon
• Les: - Et katastrofalt møte

Taper uansett

Men når stemmene er talt opp fredag, vil ikke Liberaldemokratene sitte igjen med like stor makt i parlamentet som de andre to på grunn av det britiske valgsystemet.

London School of Economics har gjort en beregning som viser at dersom Liberaldemokratenes oppslutning på rundt 30 prosent holder seg fram mot valget, vil partiet likevel ikke få mer enn rundt 90 av de 650 representantene i Underhuset.

En måling for The Guardian viser at partiet kan få opp mot 80 mandater. Det er en økning på mellom 15-20 mandater fra 2005-valget, og det høyeste siden 1923.

- Labour kan komme til å gjøre et katastrofevalg og likevel få langt flere mandater enn Liberaldemokratene, sier Storbritannia-kjenner Per Edgar Kokkvold.

Må komme endring

Det britiske valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser, fungerer etter førstemann til mølla-prinsippet.

Den kandidaten som får flest stemmer i sin valgkrets, blir parlamentsmedlem. Selv om det er med en stemmes overvekt.

Det betyr at stemmene til de andre kandidatene og partiene i valgkretsen ikke teller.

• Les: Ingen klar vinner etter debatten

Vil endre systemet

Liberaldemokratene har lenge kjempet for en endring av valgsystemet, til et proposjonalt representasjonssystem hvor alle stemmer teller.

I flere valg de hatt jevnt god oppslutning, men har fått svært liten uttelling i antall parlamentsseter.

Med forholdstallsvalg ville partiet fått en uttelling på rundt 160 seter med en opppslutning på 160 seter - mot altså mellom 70 og 80 mandater med årets ordning, ifølge The Guardian

Årets valg kan bli det som endrer valgsystemet, mener analytikere.

- Dersom Liberaldemokratene skulle havne på andre- eller førsteplass, med hensyn til antall stemmer, men likevel bli nummer tre når det gjelder mandater, kan ikke systemet med «vinneren tar alt» fortsette lenger, sier politisk kommentator Craig Woodhouse som skriver for flere britiske aviser.

Et slikt utfall må nå få konsekvenser, mener han.

Kaoset i 1974

Situasjonen i år vekker minner om forrige gang det var svært jevnt.

Etter valget i februar 1974, skilte det kun fire seter mellom det konservative partiet med sittende statsminister Edward Heath og Labour med partileder Harold Wilson.

De konservative fikk 297 seter, mens Labour endte opp med 301.

I antall stemmer fikk de konservative flest; 11,9 millioner mot 11,6 millioner.

Labour sikret seg - som vanlig er - mandatet i mange valgkretser i Nord-England og Skottland, hvor det er færre stemmer bak hvert mandat.

Også da var det økonomiske urolige tider, og mange velgere vendte seg mot de to store partiene.

Det liberale parti (forløperen til dagens Liberaldemokratene) gjorde et stort innhugg i velgermassen, og fikk to og en halv gang sin vanlige oppslutning. Men selv med over seks millioner stemmer, fikk de inn kun 14 representanter.

23 seter ble i tillegg fordelt på mindre partier.

Man fikk i denne situasjonen uttrykket «et vippende parlament», hvor ingen side hadde klart flertall.

Heath forsøkte først å bli sittende som statsminister, ved å tilby Det liberale partiet å gå inn i en koalisjonsregjering. Lederen Jeremy Thorpe forlangte en omfattende valgreform i bytte for noe slikt.

Så langt kunne ikke Heath strekke seg, og i stedet ble det Harold Wilson som dannet den hittil siste mindretallsregjeringen i Storbritannia.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Mindretallsregjeringen varte ikke lenger enn i seks måneder. I oktober samme år ble det avholdt et nytt valg, hvor Labour og Wilson sikret seg et noe større flertall, 319 mot 277 seter.

Det liberale partiet fikk 13 seter, selv om det fortsatt hadde rundt halvparten av stemmene til Labour og Tory, i overkant av 5 millioner.

Labour inngikk tre år senere, i 1977, et samarbeid med Det liberale partiet, for å sikre et beslutningsdyktig parlament. De liberale representantene skulle unngå å stemme mot mistillitsforlag mot regjeringen i bytte mot politisk gjennomslag.

Avtalen holdt i godt og vel ett år, før samarbeidet brøt sammen. Wilson-regjeringen holdt seg flytende frem til valget i 1979 ved hjelp av støtte i sak til sak fra ulike småpartier.

Skremselspropaganda

Nå bruker de to store trusselen om en rotete situasjon anno 1974 for alt den er verdt.

Blir valgresultatet i nærheten av meningsmålingene, vil ingen av partiene få mange nok representanter til å danne en flertallsregjering. Det trengs 326 seter av 650 for å ha klart flertall.

De konservatives leder David Cameron - som i to år har forbredt seg på kampen mot Gordon Brown og Labour - retter nå store deler av skytset mot Clegg.

Cameron sier at Nick Clegg ønsker med forslaget om et proposjonalt valgsystem «å holde Storbritannia som gissel i bytte mot politiske løsepenger». Og at Clegg kun er interessert i en situasjon med et vippende parlament.

- Cameron er livredd for at en ny valgordning vil utstenge Tory permanent fra makten i mange år fremover, fordi Liberaldemokratene og Labour til sammen vil bli klart større enn det konservative partiet, sier Kokkvold.

- Og hvis man skulle få en sentrum-venstrekoalisjon, slik man har sett med selvstyreregjeringene i Skottland og Wales, er løpet kjørt.

Likevel utelukker ikke Cameron at det går an å diskutere en viss reform.

• Les: Cameron åpner døren for valgreform

De konservative ønsker å beholde ordningen med flertallsvalg i enmannskretser, men med justeringer, blant annet av valgkretsene og slik at det blir likt antall stemmer bak hvert mandat.

- Det vil tjene det konservative partiet, som har sine velgerbastioner i befolkningstette valgkretser i Sør-England, mens Labour er sterke i Nord-England og Skottland, hvor det bor færre folk og valgkretsene er mindre, sier Kokkvold og forklarer videre:

- Det som hemmer Liberaldemokratene i dagens valgordning, er at de har sine velgere jevnt fordelt over hele riket og ikke i konsentrerte områder.

Labour mer villig

Labour lovet allerede i 1997 Liberaldemokratene å gå i diskusjon om en valgordning. Men da Tony Blair og Labour vant valget, og fikk 418 mandater mot de konservatives 165, var alle løfter glemt.

- Det angrer de nok muligens på nå. De ligger an til å tape stort både til høyre, venstre og til nasjonalistpartiet i Skottland, sier Kokkvold.

Labour har startet snuse på endringer igjen. De ønsker ikke ren proposjonal representasjon, men et system med blant annet utjevningsmandater.

- Det britiske valgsystemet er underlig, sier Nick Clegg.

- Men det mest underlige er Labour. Hvis Labour mener det er en god ide å endre det politiske systemet, hvorfor har de ikke gjort det de siste 13 årene?

- Det er derfor noe desperat nå ved Labour og Gordon Brown, som sier de er for reformer, mens det de har gjort i sine 13 regjeringsår er å forhindre nettopp dette, mener Liberaldemokratenes leder.

Men endringene Liberaldemokratene ønsker, gjør at den som sitter med makten, trolig kommer dårligere ut ved det etterfølgende valget. Derfor har ingen sittende regjeringer gjort et slikt vedtak.

Det gjenstår å se om Nick Clegg klarer å dra inn nok stemmer og mandater til få få endret systemet.