Hopp til innhold
Korrespondentbrev

De misfornøyde

Populistene er i tenkeboksen. Spørsmålet er om det er et sted de liker seg.

Geert Wilders og Marine Le Pen

Geert Wilders og Marine Le Pen befinner seg i en slags felles valgbakrus. Det holdt ikke helt inn, verken i Frankrike eller Nederland. Det samme ser ut til å gjenta seg i Italia.

Foto: United Photos / Reuters

De formes og defineres i konfrontasjon med det etablerte. De fryder seg når de – og ikke så sjelden med rette – kan raljere over et feilet og korrupt system.

De styrker seg når de kan dyrke avmakten i den store gruppen av misfornøyde, men avmakt er smittsomt. I politikken kan du ikke ta i avmakt med beskyttelseshansker. Du kan ikke bevege deg gjennom misnøyens forskjellige nabolag med munnbind.

I 1862 tok den franske forfatteren Victor Hugo pulsen på sin tids sosiale spørsmål med klassikeren «Les Misérables», De elendige.

I 2018 vil Hugo muligens heller ha skrevet «Les Mécontent», De misfornøyde.

FILES-FRANCE-HUGO

Victor Hugo satte ord på sin tids sosial urett. Dette er en statue av den kjente forfatteren utenfor Sorbonne-universitetet i Paris.

Foto: JOEL SAGET / AFP

Det er vesentlig forskjeller mellom de elendige og de misfornøyde. Mens de elendige kjempet mot urett og for demokratiske rettigheter, bruker de misfornøyde 150 år senere de vunne demokratiske rettighetene til å si ifra at de føler seg glemt.

Overlatt til å løse problemer de selv ikke har skyld i og at de lever i et samfunn som går i en retning de aldri har ønsket.

Kjenner ikke igjen sitt eget land

I en gyllen-oransje bygård står vinhandler Enricho Angelini bak disken i sin vinbutikk ved gaten Via Nazionale i sentrum av Roma.

Enricho Angelini

Vinhandler Enricho Angilini med en innpakket flaske vin. I generasjoner har familien drevet vinbutikken i sentrum av Roma. I valget

Foto: Filip Huygens / NRK

Italia har vært syk i årevis, forteller den gamle mannen.

Om vinhandleren egentlig skal holde stengt hele eller deler av valgdagen, er dette noe Enrico Angelini ikke vet eller ganske enkelt ignorerer.

Unge uten jobb, migranter som krysser Middelhavet og en svak nasjonal økonomi.

Vinhandleren bruker ord som gjør at du føler dette er en mann som har problemer med å kjenne igjen sitt eget land. Ennå er det livsgnist i bevegelsene når han skjenker Valpolicella eller Barolo av god årgang i enkeltglass over disken.

Om tingenes tilstand andre steder enn i de meterhøye vinhyllene uttrykker han apati, men stemme skal han denne dagen.

APTOPIX Italy Politics

Lega-leder Matteo Salvini retter på slipset etter en av flere resultatløse regjeringskonsultasjoner.

Foto: Alessandra Tarantino / AP

Vinhandlerens stemme går til ytre høyre, til partiet Lega og dets leder Matteo Salvini.

– Salvini er en rett frem person, som Le Pen er det i Frankrike forteller Enricho.

Nasjonal Front og dets leder Marine Le Pen er forbildet Salvini har brukt for å endre Lega.

Lega har gått fra å være et regionalt parti som vil løsrive Nord-Italia fra resten av Italia, til å bli et anti-innvandring, anti-islam, anti-elite og anti-EU-parti for hele Italia.

– De fleste av Italias problemer kommer fra Brussel, slår vinhandleren fast.

Hvis du ønsker og klarer å få de misfornøydes stemmer, må du på et tidspunkt levere. Hvis ikke så er du den neste som avmakten kan ta av dage, politisk.

Vinflasker tilegnet ulike historiske personer

Suvenirflasker dedikert høyt ulike historiske skikkelser er å finne i hyllene til Enricho Angelinis vinhandel.

Foto: Filip Huygens / NRK

Avmakten skåner ingen

Dette er trusselen Matteo Salvini og Marine Le Pen begge står overfor. Salvini og Lega ble største på høyresiden og en av vinnerne i valget 4. mars, men seieren var kun en halv seier.

Valget gav verken høyresiden eller valgets andre vinner, konkurrentene i den minst like populistiske Femstjernersbevegelsen, flertall til å styre.

I over en måned har Salvini gjort sitt ytterste for å fremstå mer statsmannsaktig mens han forsøker å legge kabal med høyst ulike partier. Regjeringsmakt virker likevel ikke innen rekkevidde.

Brexit og Trumps seier i USA gav håp til Le Pen, Salvini og deres likesinnede, men forhåpningene har ikke blitt innfridd.

Det siste året har avdekket at høyrepopulistene i flere av de største EU-landene har et todelt problem. De gjør historisk sterke valg, men ikke gode nok til å sikre dem makt.

Under valget i Nederland i fjor møtte vi flere som sa de ville stemme på ytre høyrepolitikeren Geert Wilders, men ikke fordi de ønsket Wilders i regjering.

Geert Wilders

Geert Wilders var det store stjerneskuddet, men sloknet etter valget.

Foto: MIKE STONE / Reuters
NETHERLANDS-REFERENDUM/

Ytre høyre har fått en ny «poster-gutt». 31 år gamle Thierry Baudet er populær, men kanskje mindre populistisk.

Foto: CRIS TOALA OLIVARES / Reuters

De ønsket å trekke de større partiene nærmere en politikk som tok hensyn til misnøyen Wilders evnet å sette ord på.

Wilders gjorde det godt, men ikke godt nok.

Etter valget tok det mer enn seks måneder før det kom på plass en ny regjering, men det som hele tiden var klart var at de andre partiene aldri kom til å slippe Wilders inn i noe regjeringslokale.

Wilders er presset ut i skyggen og faller på målingene. En ny, ytre høyrepolitiker vinner terreng.

Ny type ytterst til høyre

Den yngre, mer intellektuelle og veltalende Thierry Baudet og hans Demokratisk forum har siden valget i fjor økt fra 2 til 11 prosents oppslutning på enkelte målinger. En oppslutning som ville ha gjort partiet til Nederlands nest største parti i et valg.

Thierry Baudet har en mer ideologisk forankret politikk enn Wilders; dypt konservativ med nasjonalstaten i sentrum. Snarere enn å angripe islam fremhever han lojalitet overfor vestlige og kristne verdier som et krav til innvandrere.

Med Thierry Baudet er det mer struktur og mindre populisme.

Den 31 år gamle og svært EU-kritiske Thierry Baudet er kanskje litt nærmere å løse det som er populistenes andre problem. Det å utforme en konkret politikk som folk faktisk tror er gjennomførbar, skulle de en dag komme til makten.

EUROPE-FARRIGHT/

Geert Wilders og Marine Le Pen fremstod i en periode som Europas nye politiske radarpar som skulle snu opp ned på den politiske virkeligheten.

Foto: WOLFGANG RATTAY / Reuters

Vanskelig å være fornuftig

Da Marine Le Pen og Nasjonal Front før presidentvalget la frem sitt alternativ til euroen, var det få som helt skjønte hva hun mente. Ideen var å gjeninnføre francen, men i en periode la den være låst til euroens verdi. Var dette egentlig annerledes enn å bli værende i euroen?

Kjernen av egne tilhengere virket uinteressert og motstanderne kun hakke løs på alle selvmotsigelsene i forslaget.

Da forsøket på fornuft ikke lykkes, brukte Marine Le Pen i stedet innspurten og den siste avgjørende tv-debatten til å angripe motstanderen Emmanuel Macrons person; hans umodenhet og det at han er gift med sin gymnaslærer.

Marine Le Pen fremstod tidvis som vulgær og ikke som en statskvinne. Nederlaget i valgfinalen var knusende.

Relanseringen

I Italia har Matteo Salvini en måned etter valget begynt å snakke om nyvalg.

Høyresidens vinner virker nå mer opptatt av å komme seg ut av resultatløse regjeringsforhandlinger og i posisjon – før velgerne på nytt blir bedt om å gå til urnene.

Det viktigste i øyeblikket er å fremstå som den som var klar til å ta ansvar for landet, der andre ikke var klare til å samarbeide for Italias beste.

ITALY-POLITICS-PARLIAMENT

Forbipasserende tar bilder av et veggmaleri hvor Lega-leder Matteo Salvini og Luigi De Maio, leder av Femstjernersbevegelsen, gir hverandre et kyss. Nå klandrer de hverandre for at Italia står uten en ny regjering.

Foto: TIZIANA FABI / AFP

Valgene i Italia og Frankrike er to av flere erfaringer som gjør at Europas høyrepopulistiske partier ser at de er nødt til å omgruppere.

Marine Le Pen ledet i mars sitt parti gjennom et landsmøte i Lille nord i Frankrike. Landsmøtet skulle relansere partiet med et forslag til nytt partinavn, samt starte arbeidet med å lage ny politikk. Målet var å fremstå som et parti andre kan samarbeid med.

En gang for alle skulle partiet effektivt distansere seg fra partiets historiske bånd til jødehat og kollaboratører som samarbeidet med nazistene under 2. verdenskrig. Det som har blitt kalt «av-demoniseringen» av Nasjonal Front.

Det startet bra med skikkelig skup.

En overraskende gjesteopptreden fra tidligere Trump-strateg og ytrehøyre-ikon Steve Bannon.

Utover dette gikk det vel bare sånn passe for Marine Le Pen. Det var større entusiasme for Bannon enn for henne.

Det nye partinavnet som Marine Le Pen lanserte, «Rassemblement National», ble raskt gjort krav på av et mindre høyreparti. De hevdet at navnet, som direkte oversatt til norsk betyr «Nasjonal Samling», var deres navn.

I tillegg viste det seg at «Rassemblement National» også er svært nær navnet på et parti som nettopp en gruppe franske nazi-kollaboratører stiftet under krigen.

TOPSHOT-FRANCE-US-POLITICS-FN-PARTY-CONGRESS

Både Marine Le Pen og hennes tilhengere var begeistret da Steve Bannon besøkte landsmøtet til Nasjonal Front. Bannet lovet at fremtiden tilhører partier som Nasjonal Front i Frankrike og Lega i Italia.

Foto: PHILIPPE HUGUEN / AFP

Nytt øyeblikk som glapp

Når du er politisk interessert og har fulgt et valg som det franske presidentvalget tett, da har du litt forventninger til en lenge varslet gjenoppstandelse.

Det er spennende om det kommer hint om en konkret politikk som utfordrer og på sikt kan gi gjennomførbare alternativ til Emmanuel Macrons planer om å reformere og ytterligere liberalisere Frankrike.

I stedet ble det kun gjentatte angrep på Brussel og EU, og på president Macron som en forkjemper for en ødeleggende globalisering, og som finansnæringens mann.

Det var ikke noe signal om videreforedling av eget tankegods, om hvordan et Frankrike hvor nasjonalstaten trumfer EU og Verdens handelsorganisasjon, skal settes ut i praksis.

Dette kan selvsagt komme senere, men dette var Marine Le Pens øyeblikk på scenen i 2018.

I likhet med den siste tv-debatten under presidentvalget, var det igjen et øyeblikk som glapp.

I tenkeboksen p.t.

Det er i forsøkene på å ta de høyeste lederposisjonene høyrepopulistene ikke har nådd opp. Og de jevneste politiske slagene har stått i land som virkelige betyr mye for EU og Europa.

De er nødt til å finne en annen strategi.

Høyrepopulistene protesterer ofte når de plasseres langs en tradisjonell politisk akse. Venstre eller høyre er ikke relevant, sier de ofte. De passer ikke i bås eller boks, men nå er de i en boks.

Populistene er i tenkeboksen. Jeg er ikke sikker på at det er et sted de liker seg.

SISTE NYTT

Siste nytt