Den store matkrigen

– Det viktigste er maten, sa Patrizia Ridolfi. Kvinnen i begynnelsen av 60-årene var blant hundrevis av tilskuere i Firenze en solfylt vinterformiddag for et par måneder siden.

Hun var kommet for å se ytre høyre-ledere fra hele Europa, invitert av partiet Legas leder Matteo Salvini.

De var her for å skape et annet Europa. Et fritt Europa, sto det på store bannere utenfor konferansesenteret. Og da jeg spurte Patrizia Ridolfi om hvorfor det var viktig å forandre Europa, var hun altså ikke i tvil.

– For å si det som det er: Kakkerlakker vil jeg ikke spise. Altså, folk får si og mene og spise hva de vil, men jeg sier nei takk, sa hun.

Det hørtes umiddelbart litt snålt ut. Jeg skal innrømme at jeg hadde ventet en appell om innvandring, eller kanskje noe om at det må bli slutt på å sende våpen til Ukraina.

Men Rodolfi var altså opptatt av at hun ikke ville spise insekter.

Kakerlakk? Nei takk.

Nå er ikke det påkrevd i dagens Europa. Og kakerlakker er det ikke så mange som har på menyen. Tørkede eller frosne melormer av typen Alphitobius diaperinus derimot, det ble godkjent som næringsmiddel av EU-kommisjonen i fjor.

Man kan dessuten selge mat laget av larver, gresshopper og biller også, og dette er egentlig ikke noe nytt. Men helt på tampen av året, omtrent da jeg møtte Patrizia Ridolfi, ble en del av dette innlemmet i det italienske lovverket. Deriblant gresshoppe-mel.

Det var da mat-debatten i landet virkelig begynte å putre og koke igjen.

For det høyrepopulistiske partiet Lega har forsvaret av nasjonale matvaner lenge vært en kampsak. Partileder Matteo Salvini har i mange år lagt ut bilder av at han spiser forskjellige ting, og bildene ha vært blant de mest populære sosiale medier-bidragene hans:

Det har vært bilder av Salvini som spiser helstekt svin. Salvini som spiser ost. Salvini som spiser sjokoladepålegg.

Ikke noe gourmet-greier, gjerne et par speilegg eller spagetti med ferdig-kjøttsaus også.

Det må være folkelig og italiensk. Og ikke miljøvennlig, i alle fall ikke på noen globalistisk veganer-syklistmåte.

Dermed ble mel av gresshopper det perfekte målet for Legas matkrig.

Selv om insektmelet altså ble tillatt, betydde ikke det at kampen var over. I vinter var sosiale medier i Italia fulle om påstander om at et lite symbol med en frosk betydde at dette var mat som var full av insekter.

Det er riktignok symbolet for Regnskogalliansen, og handler om bærekraft, ikke insektinnhold. Men det stoppet ikke sinnet.

I begynnelsen av februar i år vedtok Lega en ny resolusjon, om å forby gresshoppemel i landets skolekantiner.

Nå forelå det ikke noe forslag fra noen om å bruke dette nye, nokså dyre melet i skolen, men det ødela ikke for kraften i retorikken.

«Vi skal ikke ha gresshopper eller andre ekle saker, barna må få sunne, italienske produkter, dyrket og avlet fram av våre jordbrukere.», skrev Salvini på sosiale medier.

«Italienske produkter» er nok et nøkkelord her.

For selv om det naturligvis kan produseres gresshoppemel i Italia også, henger denne matkrigen tett sammen med en slags altomfattende kulturkamp der hele den italienske regjeringen er i front.

I november vedtok det italienske parlamentet et lovforslag fra regjeringen om å forby kjøtt framstilt i laboratorier. Regjeringen ville være føre var, som første land i verden.

På samme måte som insektmel, kan kunstig framstilt kjøtt både virke som et varsel om en usikker og skummel framtid, og et angrep på lokal mat, slik man liker å tenke at den alltid har vært og alltid skal være.

Da hjelper det ikke at nye typer mat utvikles for å forberede en mer bærekraftig mat-virkelighet i framtiden.

For endringene kan bli smertefulle for dem som lager den tradisjonelle maten. Og Europas jordbrukere har for alvor vist hvilken politisk kraft som ligger i et godt, gammeldags bondeopprør.

Det søte liv

De har sperret veier over hele Europa med traktorer og bannere. Og de har allerede sørget for å bremse deler av EUs ambisiøse grønne skifte.

Jordbrukernes sinne er effektivt som pressmiddel, og de som har vært mest lydhøre – eller best til å utnytte sinnet – tilhører den samme politiske familien som Matteo Salvini.

I den fortellingen blir grønn politikk blir satt opp mot nasjonale tradisjoner og lokal identitet.

Da må man ta sinnet på alvor, blir det sagt. Samtidig som konsekvensene av sinnet ikke alltid er helt oversiktlige.

Ved bredden av Loire-elven møtte jeg birøkteren Gaetan Denis tidligere i vinter. Godt beskyttet av hatt med gittervindu, heldekkende drakt og lange hansker, sto vi omgitt av summende bier.

Da solen skar igjennom skylaget, fikk dagen et gyllent lys der ved bikubene. Jeg kunne skjønne hvorfor 34-åringen hadde hoppet av karrieren som forretningsadvokat og valgt et liv med honning i stedet.

Denis jobber tett med andre jordbrukere i området, og han har sett hvordan hverdagen blir vanskeligere for mange. Byråkratiske utfordringer, dyr diesel og billige utenlandske matvarer.

Også honningprodusentene har protestert. For misnøye med billige og tollfrie produkter fra Ukraina har vært en gjenganger i demonstrasjonene i vinter.

– Honningen som blir importert koster mellom to og tre euro per kilo, ofte enda mindre. Vi må ha minst 12 euro kiloen for å kunne leve av dette. Det er en konkurranse som er temmelig voldsom, forklarte Gaetan Denis.

– Men de er jo i krig, innvendte jeg.

– Ja, det er helt sant. Og vi støtter dem! Det er sikkert, sa han.

Det er noen dilemmaer her. Men protestene har ført fram. Denne uken ble det klart at det skal bli slutt på tollfri honning fra Ukraina.

Protestene mot et mer miljøvennlig jordbruk har også ført fram. EU-kommisjonen har trukket et forslag om å halvere bruk av sprøytemidler innen 2030. Her var dilemmaene enda tydeligere for Denis, da han holdt fram en neve døde bier.

– Vi vet at dette ikke er bra for biene og for miljøet. Jordbrukerne har sine utfordringer og sin logikk, fortsatte birøkteren.

– Men vi trodde ikke at jordbruksopprøret skulle føre til akkurat sånne endringer.

Falske nyheter på pensum

Kampen om maten handler om identitet, om tradisjon, om bærekraft, om ideologi og om politikk. Det er mye som er sauset sammen, og det gjør diskusjonen kinkig.

For den italienske naturfagslæreren til sønnen min på ti år, er det imidlertid ikke rom for tvil.

Samme dag som jeg begynte å skrive dette brevet, hadde hun advart klassen: «Dere må ikke spise kjeks hvis dere ser en liten grønn frosk på pakken! Da er de fulle av insekter!»

Det, mente hun, kunne være livsfarlig.

Jeg begynte på et snusfornuftig svar om kildekritikk da sønnen min spurte om dette stemte. Han synes mest det var gøy å tenke på at læreren kunne ta feil, men var uansett ganske klar i vurderingen:

– Jeg vil ikke spise insekter. Nei takk.

Jeg har fortsatt litt honning fra Loire jeg kan by på i stedet. Så får vi se hva jeg setter på bordet i framtiden.