Fra ytterste høyre til sentrum, fra nord til sør, har Italias høyreside på kort tid lykkes med å danne en allianse som kan gå seirende ut av valget 4. mars. Det eneste de mangler, er en statsministerkandidat.
Silvio Berlusconi, 81 år gammel og tre ganger statsminister, har forbløffet selv sine kritikerne med sin hurtighet, handlekraft, og sitt politiske håndverk.
Det er likevel tre spørsmål som gjør sentrum-høyre-alliansen sårbar:
- Er tyngdepunktet i alliansen for langt ute til høyre?
- Er spennet i alliansen for stort?
- Og hvem skal være statsminister?
Lega Nord
Alliansen ledes av høyrepartiet til Silvio Berlusconi, Forza Italia. Med på laget er Lega (tidligere Lega Nord), og Fratelli d'Italia (Brødre av Italia).
Lega Nord kjempet i årevis for å løsrive Nord-Italia fra resten av Italia. Å hevde at folk fra sør er late og udugelige, har vært et av partiets varemerker.
Partileder Matteo Salvinis politiske fremstøt i Sør-Italia har derfor vært noe nær en øvelse i syndsforlatelse og botsgang.
Salvini har bedt om unnskyldning for sine egne og partiets sårende uttalelser opp igjennom årene. Det overraskende kan nok være at ganske mange velgere i sør er villig til å tilgi.
Lega har vært nesten like store som Forza Italia på flere nasjonale målinger.
Brødre av Italia
Fratelli d'Italia har røtter i Italias fascistiske fortid.
Da partileder Giorgia Meloni innledet partiets valgkamp gjorde hun det i byen Latina, grunnlagt av Italias fascistregime i 1932.
Ved hennes side stod en annen av partiets kandidater, Rachele Mussolini, barnebarnet til Benito Mussolini.
Det siste, og muligens balanserende benet i denne nye høyrekonstruksjonen, er Noi con l'Italia.
Dette er et knøtteparti og arvtager til de gamle Kristendemokratene som gikk under på 1990-tallet. Det er ikke bare nødvendig i et forsøk på å balansere det politiske tyngdepunktet i alliansen.
De få prosentene partiet får, kan være de siste prosentene som skal til for å gi alliansen en valgseier.
Spenn i alliansen går ikke bare mellom ytterste høyre og sentrum-høyre. Det er enkelt å plassere både Lega og Fratelli d'Italia ytterst til høyre, men de har sine røtter i høyst forskjellige politiske tradisjoner.
Mens fascismens vesen er sentraliserende, er Lega et parti som i en årrekke har kjempet for mer makt til regionene, altså det motsatte.
For Lega har hovedstaden Roma vært en motstander, ikke et sted man ønsker å innta for å få politiske posisjon.
Samarbeid med Le Pen
Simen Ekern siterer i sin nyeste bok «Folket er meg» partiets grunnlegger Umberto Bossi på følgende:
«Det eneste stedet jeg har lyst å se en fascist, er gjennom siktet på min Winchester rifle».
Det nye lederen Matteo Salvini sikter mot andre mål. Inspirasjonen er hentet fra hans kampfelle i EU-parlamentet og leder for Nasjonal Front i Frankrike, Marine Le Pen.
Roma er byttet ut med Brussel. Det er EU og ikke Italia som er fienden, og Salvini ser seg selv som en kandidat til å innta statsministerens kontor i, ja nettopp, Roma.
Skuddene i Macerata
En tidligere kandidat fra Lega har faktisk både siktet og løsnet skudd allerede i denne valgkampen.
Skuddene i Macerata brakte parafin til den lett antennelig debatten om migrantene.
Over 600.000 av dem har krysset Middelhavet og tatt seg til Italia de siste fire årene.
Den 3. februar i år skjøt og såret Luca Traini seks mennesker av afrikansk opprinnelse på forskjellige steder i sentrum av Macerata. Alle stedene var knyttet til etterforskningen av dødsfallet til en ung italiensk kvinne. Kvinnen ble funnet partert i to kofferter.
Eieren av koffertene, en nigeriansk migrant og narkotikaselger, er pågrepet.
Mannen har forklart at han parterte kvinnen i panikk, etter at hun tok en overdose og døde. Han er tiltalt for likskjending, og er fremdeles under etterforskning for drap.
Lega-leder Salvini var raskt ute med å ta avstand fra både angrepene og Traini, som hadde vært kandidat for hans eget parti i lokalvalget i fjor.
Det samme gjorde leder Giorgia Meloni. Hun la også frem offisiell statistikk over hvor mye kriminaliteten har gått opp i områder med mange migranter.
Det hele for å underbygge budskapet som Salvini og Meloni's partier har fremmet i lang tid: Migrantene fører med seg lovbrudd, sosial uro, og sykdom.
Meloni og Salvini tok ikke like tydelig avstand fra de fascistiske og ytre-høyre bevegelsene, Forza Nuova and Casa Pound. Medlemmer i disse bevegelsene uttrykte støtte til Traini og forsøkte å organisere anti-migrant demonstrasjoner i Macerata etter angrepene.
Husker ikke lenger den mørkeste tiden
Og dette er noe av det nye.
I EU-parlamentet har Salvini vært lite brydd med at enkelte veteraner hos hans franske allierte i Nasjonal Front, er tidligere nazisympatisører.
Hjemme i Italia virker Salvini tilsvarende lite beskjemmet av å dele scene med bevegelser med historiske bånd til tiden mange kaller den svarteste tiden i Italias historie.
Salvini vet godt at dagens italienere ikke har en like god politisk hukommelse som i den første etterkrigstiden. Det er stadig færre italienere med egne minner fra Italias fascistiske år.
Lega-lederen ser liten grunn til å ta avstand fra Forza Nuova and Casa Pound hvis de kan hjelpe til med å mobilisere støtte til hans politikk, noe som igjen kan bidra til å gjøre Lega til en aktør med økt makt i Italia.
Løftene
Etter skuddene i Macerata sa Salvini at Lega i regjering ville starte med å sende ut 150.000 migranter. Berlusconi var raskt inne å overby han med å si at han ville sende ut 600.000 migranter.
Å stanse og å returnere migranter, er et av kjernepunktene i alliansens felles valgprogram. Programmet er kortfattet:
- Inngå direkte avtaler med afrikanske land om retur av migranter.
- Flat skatt på 23 prosent for alle husstander og bedrifter.
- Oppheve en pensjonsreform innført av den sittende regjeringen som hever pensjonsalderen.
- Lokalt og nasjonalt paramilitært politi til stede i småbyer og lokalsamfunn.
Dette er enkle og konkrete løfter som virker forlokkende for mange italienere. Og tilsvarende skremmende og overdrevet populistiske for andre. Velgere i den siste gruppen tilhører de som mener Italia nå oppsøker en fortid de burde ha lagt bak seg.
Det italienske magasinet Internazionale siterte britiske The Guardian over hele forsiden på utgaven som kom ut 9. februar. I hvit skrift på svart trykket de:
«Mer enn sytti år etter Benito Mussolinis død er tusenvis av italienere blitt med i grupper som kaller seg fascister. Blant årsakene er hvordan migrantkrisen blir fortalt, økningen i falske nyheter og en manglende evne til å håndtere fortiden»
Det er ikke sikkert at et flertall av Italias velgere deler bekymringen.
Mange tenker at det å sitte i regjering, vil gjøre både Lega og Fratelli d'Italia mer ansvarlige.
Samholdet vil bli testet
Videre tenker de at Berlusconi vil klare å holde sine alliansepartnere under kontroll, men det vil være som en slags gudfar og beskytter. Berlusconi er nemlig ikke statsministerkandidat.
Han er dømt for skatteunndragelse og er frem til 2019 forhindret fra å ha offentlige politiske verv.
I mangel på å kunne stille i egen person, har Berlusconi sagt at presidenten for EU-parlamentet, Antonio Tajani, vil være en utmerket statsminister.
Matteo Salvini ser litt annerledes på spørsmålet. Statsministerjobben kan bli en test på samholdet i alliansen.
Lega ligger ikke så langt bak Forza Italia på målinger, og Salvini sier at dersom partiet får bare én stemme mer en Forza Italia, så er det Lega og Matteo Salvini som skal ha statsministerjobben.
Det igjen får mange til å tenke at Berlusconi egentlig håper på et valgresultat hvor ingen partier eller allianser får rent flertall.
Da vil Berlusconi insistere på et nyvalg, som han tror vil forsterke oppslutningen om Forza Italia. Og innen dette valget kan gjennomføres, vil han igjen være sitt partis statsministerkandidat.
Det ultimate comeback og den perfekte avslutning på et omstridt politisk liv.