Silje Meisal med prestekrage

– Prester er forskjellige. Jeg bruker de ressursene jeg har; at jeg er en ganske ung kvinne som elsker å trene og gå på bærtur. Men jeg kan ikke snakke om 1990-talls rock, sier Silje Meisal.

Foto: Øystein Lie

Når døden banker på

Det hender sogneprest Silje Meisal kommer på uanmeldt besøk. Hun får alltid to spørsmål når hun dukker opp.

På natten ble Silje Meisal vekket av telefonen.

Hun hadde nettopp sovnet og falt i en sånn dyp søvn der hjernebølgene er langsomme og kroppen ikke til å rikke, men hun måtte ta den, få en stopper for all den kimingen om ikke annet.

For få uker siden hadde 26 år gamle Meisal utdannet seg til prest, blitt ordinert som de sier, og nå bodde hun og mannen i et trekkfullt nordlandshus med en sønn på ett år på Hamarøy.

Det var som å plassere en sekk over hodet, så mørk var vinteren.

– Du ser ingen lys bortsett fra skinnet fra lakseoppdrettsanleggene i fjorden, sier Meisal.

Men det skal bli mørkere.

Telefonen som ringer og ringer er fra politiet. Det har vært en ulykke ute på havet, noen har forulykket, og hun er den som må fortelle noen at noen de er glad i, ikke lenger er.

Kanskje verdens verste jobb, men det er ingen vei utenom. Hun har beredskapsvakt, politiet er milevis unna, i Bodø faktisk, og hun har jo valgt å bli prest, har hun ikke?

Faksen med et navn på

Når hun setter seg i familiens nye bruktbil, en grå Subaru Legacy, har hun rukket å drikke en kopp kaffe og tømt resten i en termos. Slik blir hun litt mer til stede i seg selv.

Det bor ikke mange på Hamarøy, under to tusen, men avstandene er store. Det kan hende hun må kjøre lenge i mørket. På hålkeføre i tillegg, med viskerne på for å ta unna det som kommer ned.

Noen ganger faller det som snø, andre ganger som regn eller noe midt imellom. Mest det midt imellom, egentlig.

Selv om Meisal nettopp hadde bosatt seg på øya, er hun godt kjent der. Da hun var tolv, skilte foreldrene seg.

Hun som var vant til å bo i et rekkehus i Groruddalen, bli undervist i en klasse blant mange på trinnet og ikke fikk lov til å gå på det lokale kjøpesenteret av frykt for b-gjengen, måtte nå ta bussen i fem kilometer for å gå på skolen med fem gutter og to jenter i, der hun var den ene. På ungdomsskolen økte avstanden til heimen til tre mil.

Da hun ble 18, dro hun fra Hamarøy. Og nå var hun altså tilbake. I nordlandshuset som moren hadde restaurert, fordi det ikke var plass i prestegården.

Huset på Hamarøy i vinterlig landskap
Foto: Privat

Men nå, sittende i bilen, visste hun ikke hvor hun skulle ta veien.

Jeg måtte innom prestekontoret for å hente en faks, der det var beskrevet hvor jeg skulle.

Men det var ikke kjøreturen hun gruet seg til, ikke egentlig. Det var navnet på den avdøde.

Kanskje det var noen hun hadde lekt med i barndommen eller kunne det
være en nabo.

Beskjed var kort, i telegramstil. Merkelig nok ble hun litt lettet. Hun skulle dra til den andre siden av øya.

Det var heldigvis ikke noen jeg kjente godt.

– Som et fallskjermhopp

Meisal satte kursen mot den andre siden av øya. En tur på halvannen time, på dette føret muligens to.

Hun får tid til å tenke, kanskje litt mye også, hun er i alle fall innom litt og hvert. Mest at hun synes det er både skummelt og litt spennende å overlevere dødsbudskap for første gang.

Hun tror hun vet hva det første hun skal si; at hun må presentere seg, selv om de fleste på øya trolig vet hvem hun er.

Der ute er hun blitt kjent som «litj-presten», det var lokalavisen som skrev det. Det føltes urettferdig og litt stigmatiserende, den tittelen i avisa.

Greit nok at hun var vikarprest, at hun attpåtil var blond, spinkel og strakte seg 1,66 meter over bakken, men hun hadde jo noe på hjertet, noe å komme med.

Til og med VG hadde nylig skrevet om henne. Ikke det at hun var «litj-presten», men at det var blitt litt av et baluba da hun ble ordinert som prest. Hun var samboer og de hadde barn, men var altså ikke gift. De kreftene der.

Men hun tenkte også på veien, i mørket og med verden lukket ute, en hel del ting om at hun hadde en fin oppvekst.

At pappa som satt foran radioapparatet og tok opp musikken i «Topp 20», og sendte kassetten nordover til henne, sammen med ullsokker og utgaver av magasinet Starlet.

Hun tenkte også på triste ting, det var ikke til å unngå. Hun hadde jo ballast og redskaper til å møte andre med. Opplevd vonde ting.

Ungdomskjæresten hennes som hadde havnet i bilulykke, og alt det etterpå. Stefaren som døde brått da hun var student. Fødselsdepresjonen.

Likevel og kanskje også derfor hadde hun et helt normalt liv, men samtidig nok tyngde til å gjøre jobben hun nå var satt til.

Men så var det den skjelvingen hennes. Hun følte på en kulde som var verre enn ti minus, en kulde som aldri slipper taket selv med varmeapparatet på fullt i bilen.

Kanskje hun frøs fordi hun drakk for mye kaffe? To ganger måtte hun ut for å tisse i veikanten.

Illustrasjonsbilde av trær med snø i veikanten
Illustrasjon: Øystein Lie

Hun førte ikke bare samtaler med seg selv. Politiet var jevnlig på tråden.

– Politimannen må ha hørt på stemmen min at jeg var ung og at dette var første gang. Han spurte om jeg var sikker på om det kom til å gå bra, forteller hun.

Politimannen ringte også for å geleide henne til riktig hus.

– Det var neppe helt forsvarlig kjøring. Jeg hadde mobiltelefonen i hånden.

Da Meisal kom til grenda, et par timer senere, var det fortsatt bekmørkt. Hun kunne se utelysene fra omtrent ti hus, men i husene var lysene av. Folk sov.

Ved en bod og en garasje, skulle hun ringe på. Der inne ville hun ved sitt nærvær skape et kaos, et kaos hun også må ordne opp i på et vis. I det minste bære situasjonen de neste minuttene eller timene.

– Jeg skalv fortsatt, særlig i knærne. Den følelsen er der ennå. Det var som å hoppe i fallskjerm.

Et fortettet øyeblikk

Så kom det Meisal beskriver som det fortettede øyeblikket. Det er idet hun ringer på dørklokken, og hun venter på at noen skal åpne. Og denne gangen, den første gangen, er det en kvinne i 60-årene som står der.

– Hvem er død?, spør hun med det samme.

Meisal blir overrasket. Det var ikke slik samtalen skulle forløpe, samtalen som hadde gått i hodet hennes i et par timer allerede.

Hun skulle jo først presentere seg som presten Silje, for så å forsikre seg om det er riktig person hun har kommet til. Og til sist; fortelle at hun har en trist beskjed og om hun kan komme inn?

Men; dette er det første spørsmålet nesten alle stiller, og Meisal har ikke kommet lenger enn til trappa.

Hun tar sats, og svarer at det er broren hennes.

Så kommer spørsmål to like hurtig.

– Hva har skjedd?

Meisal forteller det lille hun vet ut fra faksen hun fikk tilsendt, før hun endelig spør om å få komme inn.

Kvinnen åpner døren helt opp, og begir seg inn på soverommet for å skifte. På stua hilser hun på mannen hennes, og de setter seg.

Kort tid etter er de tre i sofaen med det tragiske imellom seg.

Det går ti minutter, og Meisal spør om det er greit om hun setter på kaffe.

En kaffekopp i skygger står på bordet
Foto: Øystein Lie

Så drikker de selv om hun er full av koffein allerede. De sitter i sofaen helt til morgengry, helt til de kan ringe politiet og få flere opplysninger, få høre en ny stemme om sier akkurat det samme men kanskje på en annen måte.

Døden kan ofte virke sann og usann på samme tid. Likevel er den en sluttstrek. De sier ikke så mye i sofaen, og det sier sitt. Innimellom, i små drypp, forteller de om hvem han var. En fin samtale midt i det fæle.

– På veien hjem er jeg fortsatt skjelven, men samtidig lettet over at det ble ok på et vis og at jeg ikke etterlot de i krampegråt.

Da hun kom hjem, la hun seg i sengen og sov til kvelden.

Det med skuldrene

Da det skjedde neste gang, et uventet dødsfall som Meisal måtte fortelle om til nær familie, opplevde hun en annen ro.

Hun hadde jo gjort dette en gang tidligere, en erfaring som hadde modnet henne kanskje mer enn et helt prestestudie.

Hun tok båten over til en annen øy. Var et annet sted og var det kanskje selv også. Hun senket skuldrene noe. Det ble litt feil, opplevde hun i ettertid.

For dette dødsfallet var annerledes. Det virker kanskje merkelig, alle plutselige dødsfall er jo tragiske, men det er en skala her også. En ungdom hadde omkommet. Det var sorg, blandet med sinne og fortvilelse. En hel bygd i sammenbrudd.

– Jeg burde ha fulgt opp dette dødsfallet bedre. Dratt hjem til vennene, men jeg gjorde det ikke. Jeg tror de syntes jeg var ung, sier hun.

Sogneprest Silje Meisal sitter med barn og bøtter på trappa
Foto: Privat

Nå, tolv-tretten år senere, er Meisal sogneprest i Sverresborg menighet i Trondheim. Hun har fått en del erfaring om det å fortelle om det vanskelige.

Bare synet av den hvite snippen

En skulle kanskje tro at en prest lærer å formidle et dødsbudskap, men utdanningen er ikke laget slik.

Muligens det uansett ikke finnes en fasit på sånt, men likevel; hun har skrevet en master om det å gå med dødsbudskap sammen med tidligere prost Nils Åge Aune.

For døden kommer i de merkeligste former. Budskapene også, fordi prester er forskjellige.

– Når det står en prest på døren med hvit snitt snipp i halsen, skjønner folk ofte hva det gjelder før jeg får sagt noe som helst, sier hun.

Selv om hvert dødsfall aldri er like, er prestens rolle stort sett den samme.

– Jeg har en offentlig rolle, et samfunnsoppdrag på vegne av politiet. Jeg tror ikke folk forventer forkynnelse, men de fleste synes det er ok at vi er der fordi vi har kompetanse på sorg og mennesker i ulike livssituasjoner, sier Meisal.

– Dette er et oppdrag prester tar ytterst seriøst. Det er noe helt annet enn for eksempel en begravelse. Da står det et bevisst valg bak. Familien til den avdøde vil at det skal skje sånn og slik. Jeg har bedt kun én bønn i løpet av alle dødsbudene mine. Fordi jeg ble bedt om å gjøre det, sier hun.

Meisal forteller om da hun jobbet i en stor by, en annen enn den hun bor i nå. Idet hun gikk opp fem-seks trinn opp en trapp som ledet inn til døren, ble hun oppmerksom på en bevegelse i øyekroken.

Det var en kvinne som dro fra gardinene på soverommet. Hun hadde hørt skrittene hennes, og oppdaget hvem som var på vei.

– Jeg hørte et hyl som gikk igjennom marg og bein. Et hyl som sa jeg-orker-ikke-mer, og mer enn nok å bære i livet allerede.

Statue på Vår frelsers gravlund
Foto: Øystein Lie

Noe ganger bare faller folk ned på knærne når de åpner døren, fordi barnet deres har vært savnet i måneder, kanskje i årevis. Det kommer ingen lyd. Det blir bare stille.

Dødsbudskapet kommer uventet på besøk

En familie sitter og spiser middag, et eldre ektepar drikker kaffe i hagen, fornøyd etter å ha raket løv. Eller det kan lamme en fest med Håkan Hellstöm på full guffe.

– Det står 30 mennesker med drinker, og så kommer jeg inn. Alle tenker er det meg hun vil snakke med? Da gjelder det å ta kontroll over situasjonen på en vennlig måte. Spør om vi kan gå et sted der vi kan være alene. Så går kona di og varsler gjestene, og avslutter festen. Det er et teamarbeid, sier hun.

Å fortelle barn om det som har skjedd, er ikke lett. Men det må fortelles, selvsagt også om barnet bor i fosterhjem. Da må hun prate med de voksne først, som så snakker med barnet.

Men hva gjør hun etterpå?

– Jeg spurte om hva han drev med i hagen før jeg kom. Det var Pokémon Go. Jeg lurte på om jeg kunne bli med å spille, forteller Meisal.

Så gikk de to rundt huset med hver sin mobil.

Gravstøtter står i dyp snø på gravplass i mørk vinternatt
Foto: Øystein Lie

Dødsbudskap i callingen

Den hvite snippen kan gi forskjellige assosiasjoner. Det er ikke alltid hun får komme inn.

Årsakene til å ikke åpne døra kan være mange. Det kan skyldes at de ikke liker religion og prester, eller at de alt har skjønt hva det dreier seg om og vil være alene. Det må respekteres. Alle har sin måte å håndtere et sjokk på.

Det kan også være slik at de rett og slett ikke har et nært forhold til den avdøde, ikke engang liker ham eller henne.

Ikke ofte, men av og til, blir hun sendt videre til andre som sto avdøde nærmere som også må få dødsbudskapet. Noen blir ikke engang lei seg, i alle fall tilsynelatende.

– En har sagt at han var mer lei seg da hunden hans døde.

Meisal har gitt dødsbudskap gjennom callingen til en boligblokk. Og hun har stått midt på natten, og ropt opp til en veranda i 2. etasje.

– Hva gjør jeg da når min ryggmargsrefleks tilsier at vedkommende ikke skal være alene hjemme? Jeg dro med en klump i halsen, og ringte på dagen etter. Jeg fikk ikke komme inn da heller.

Illustrasjonsbilde av boligblokk
Illustrasjon: Øystein Lie

I rusmiljø kan reaksjonene være uforutsigbare.

– En kollega opplevde å bli slått ned på oppdrag, og måtte selv tilkalle politiet. Da kom de rykkende inn med fire personer med batonger og hjelmer med visir. Så står man der alene med prestesnipp som eneste beskyttelse, sier hun og tilføyer:

– Samtidig er det gjerne en av de mer trivelige opplevelsene. Jeg er blitt tilbudt både hvitvin og hasj.

Å varsle familien om en avdød narkoman, leder gjerne til de store samtalene.

– De sier ofte at de har vært redde for dette i mange år, men at de nå endelig kan slappe av litt. At de har fått en slags ro etter å ha hatt hjertet i halsen i årevis. Så, midt i dette fæle, kan vi ha en fin samtale om hvorfor våre liv er blitt slik.

Men noen ganger kan det bli for mye, også for Meisal.

En beredskapsuke i mars 2020 fikk hun sju utkallinger på tre dager. Alle dødsbudskap av den sorten som tar ekstra på.

– På vei til min siste, ringte jeg og sa ifra at dette greier jeg ikke mer. Da var jeg tom, forteller hun, før hun legger til:

– Denne utenfor-deg-selv-opplevelsen er ikke en del av utdannelsen. Det er riktignok satt ned en ressursgruppe som jobber med dødsbudskap, men det er for eksempel ingen ordning der prestene kan snakke om det de har opplevd etterpå. Politiet er sjokkerte over at prestene ikke har noen form for debrifing, sier Meisal.

– Det er forskjell på hvor umiddelbar sorgen er, men det er uansett vanskelig å snakke om dødsfallet i åtte timer. Da samtaler vi om det mennesket som er død, og relasjonen de har med den avdøde. Det er situasjoner som kan romme mye, sier hun og tilføyer:

– En gang fikk jeg et tips om hvor det er bra med molter.

– Hvor da?

– Det kan jeg ikke si. Jeg har taushetsplikt.

Rester av gravlys kastet i søppelet ved gravsted
Foto: Øystein Lie

Anbefalt videre lesning:

Les også: Du var ikke bare en katt. Du var et liv.

Pusen portrett desktop
Pusen portrett desktop

Les også: Frode (59) valgte å dø hjemme med flokken sin

Hjemmedød: Frode Flægstad (59) fikk kreft i hjernen og valgte å dø hjemme.
Hjemmedød: Frode Flægstad (59) fikk kreft i hjernen og valgte å dø hjemme.