Færre tar seg tid til å besøke graven: – Minnes kanskje sine døde på andre måter

Det rasler i løvet Grethe Andersen legger i søppelsekken. Hun besøker og steller familiegravstedet på Møllendal i Bergen flere ganger i uka.

– Nå er jo jeg heldig som bor i huset der borte, sier hun og peker over veien.

Sørger ved graven

Familiegraven ble opprettet i 1897, og står fremdeles pyntet, 127 år senere.

– Vi er veldig opptatt av at det skal se litt pent ut. Min mormor sa alltid at «du må love å ta vare på graven min», forteller Andersen.

Å gå på graven er en stor del av sorgprosessen for mor og datter.

– Jeg har sittet mange ganger her og felt noen tårer, sier Benedikte Andersen.

Mange graver blir ikke eldre enn 30 år

Men gravsteder er i ferd med å bli mindre viktige for folk.

– Dagens generasjon minnes kanskje sine døde på andre måter enn det å gå på graven, sier Anne Bjordal Jønsson, leder i gravplassmyndigheten i Bergen.

Trenden er nemlig av graver nå slettes tidligere enn før.

– Jeg tror vi kan si at gravene ikke beholdes like lenge i vår tid som de gjorde for bare en generasjon siden, sier Anne Bjordal Jønsson, leder i gravplassmyndigheten i Bergen.

En urnegrav bevares i 20 år, mens en kistegrav får stå i 25 år. Deretter må de pårørende betale for å beholde gravene, noe færre nå velger å gjøre.

I 2010 ble hver tredje grav i Bergen og omegn slettet før den var 30 år gammel.

Nå blir halvparten slettet før den tid.

Det viser ferske tall fra gravplassmyndigheten i Bergen.

Jønsson mener en vesentlig årsak er at man nå sørger på andre måter enn tidligere.

Andre årsaker kan være at faktureringsperiodene er kortere enn før, noe som gjør at man oftere blir minnet på graven, samt at folk flytter til andre steder.

Hvordan sørger man i 2024?

– Sorgen får en litt annen karakter i 2024 enn den hadde i for eksempel år 2000, sier psykolog Kyrre Dyregrov.

Å gå på graven er blitt noe man gjør på spesielle dager, mener han.

– Det er blitt mer ritualbasert: At man går på graven på bursdager, på julaften og andre større dager, sier Dyregrov.

Psykologen peker på at det har blitt mer vanlig å minnes den døde i hverdagen, og trekker frem disse eksemplene:

• Se på bilder av den man har mistet
• Gjøre aktiviteter som man ofte gjorde med den døde
• Snakke om den man har mistet

– Det er mange måter å minnes de kjære på, sier Dyregrov.

Tidsklemma får skylden

– Det snakkes jo mye om tidsklemme også. Vi har det så travelt. Det å gå og plante på en grav er ikke så høyt på prioriteringslisten, sier Jønsson i Gravplassmyndigheten.

Hun opplever at kunder som ønsker å slette en grav ofte beklager og har et behov for å unnskylde seg.

De fleste forteller at de ikke har tid til å ta vare på graven.

– Veldig mange sier til oss at det ikke finnes verre enn en ustelt grav, og at de heller vil ha den vekk.

Nye løsninger krever mindre stell

Minnelunder og askespredning krever ikke stell og opprettholdelse slik som en grav gjør. Det tar gravplassmyndigheten seg av. Det kan være en årsak til at flere velger minnelunder og askespredning.

Psykolog Dyregrov er også enig i at stellet på graven ikke prioriteres i dag.

– Det er mange som har et høyt tempo, og mange som er i sitt. Kanskje man ikke bruker like mye tid på fortiden og de ritualene man gjorde før, tipper Dyregrov.

Familiegraven får leve

Både Grethe og Benedikte Andersen håper deres etterlatte fortsetter å ta vare på familiegraven.

I 2017 forlenget de avtalen med familiegraven med ytterlige tjue år.

– Tror dere den kommer til å være her lenge?

– Ja. Jeg kommer i hvert fall til å fortsette å ta vare på den, ja, smiler datteren.