Du var ikke bare en katt. Du var et liv.

Det var en kald, mørk høstkveld og du var ute og lekte med en annen katt.

Kanskje du var på en vift, en kjærlighetstur, jeg vet ikke, men dere skulle krysse den våte asfalten på oversiden av huset vårt.

Den ene katten rakk å smette unna, den andre katten var deg.

Det er ironisk. Du, Pusen, som alltid var så forsiktig. Det var som om du kjente til de trafikale reglene, hadde det i ryggmargen så å si.

Da vi flyttet ut på landet, på en halvøy i Trondheimsfjorden, tok det et par år før jeg, pappa, omsider ga etter i diskusjonen om å få en katt.

Jeg brukte allergi for alt hva det var verdt, men så fant resten av familien et argument som jeg vanskelig kunne komme unna: Katten kunne bo hos mormor og morfar tvers over åkeren, så kunne vi besøke den der.

Det var slik det begynte, før Pusen tok over livene våre.

De fleste nekrologer, de om mennesker, er laget slik at det står skrevet ting som bare er av det gode.

Det er kjedelig å lese slike nekrologer, alle vet at det er ikke slik mennesker er. De er både gode og dårlige. Det er det som gjør mennesker gode, at vi har noe å veie det opp mot.

Når en katt dør, dør også noe i oss mennesker.

Jeg har lenge ikke skjønt det med å ha sorg etter at kjæledyr dør. En gang for lenge siden, kanskje en gang på 1990-tallet, skrev jeg om en familie som gravde ned hunden sin i hagen og plasserte en gravstein over.

Men uansett hvor mye jeg forsøkte å forstå eierne, satt jeg med at det var vel mye menneskeliggjøring. Det finnes lite forskning på kattesorg, enda det finnes ord som kattepine.

Men det er kanskje det vi mennesker føler, kattepine altså, fordi vi ikke visste at vi kunne bli så glade i det kjæledyret som akkurat var ditt?

En dobbel pine også fordi sorgen over tap av et kjæledyr tross alt vanskelig kan sammenlignes med å miste et annet menneske – selv om virkningen av sorgen kan være et like stort bunnfall for den som sørger.

For det er vel slik at det å ikke bli forstått, også er en sorg?

Da en kvinne mistet hunden sin, sørget hun så mye at hun fikk symptomer som kunne forveksles med et hjerteattakk. De kunne måle det. Hormonnivåene hennes steg tretti ganger mer enn normalt.

Ja, for du tok over livene våre. Jeg vil ikke gå så langt å si at jeg avskydde Pusen, men jeg har hatt mine stunder av oppgitthet:

Midt på natten kunne du klatre inn soverommet vårt og vekke ikke bare oss som lå der, men resten av huset. Så måtte vi stå opp, ta på oss hodelykta og gå over åkeren med deg for å låse deg inne i kjelleren, der du egentlig skulle holde til.

I all slags vær og årstider, og samtidig fylle vann i skål og gi deg mat. Du kom alltid slentrende til oss midt i de mest ubeleilige tidspunktene, gjerne midt i en middag eller når vi hadde besøk.

Alt annet stoppet opp når du kom innom. For du holdt deg ikke bare der oppe hos mormor og farfar, nei, du var mest hos oss.

Først satte vi ut skålen på verandaen, siden var det en selvfølge for deg å komme inn. Ja, selv når du bare skulle på den andre siden av huset vårt, anså du som den beste passasjen å være gjennom huset vårt.

Det tok ikke lang tid før jeg ble skjøvet ned fra den fjerde mest elskede personen i vår familie på fire. Til femteplass, og jeg tror Pusen havnet øverst på lista.

En tidlig sommerdag for tre år siden, du var knapt noen måneder, kjørte jeg gressklipperen over åkeren. Korn måtte vike for at du og ungene kunne få en fin passasje til og fra mormor og morfar. Det var der du gikk.

Vi kunne se deg komme, med halen stikkende til værs. Og ungene spratt opp, lysende i ansiktene sine.

Som motytelse fanget du mus og rotter. Du knasket som regel av hodet til de stakkarene, og la resten av kroppen på et sted som du visste vi ville oppdage.

På gårdsplassen eller like ved trappa. Selv om vi kastet det som var igjen av rotta eller musa langt uti skogen, sørget du for å bringe det tilbake til akkurat samme sted. Makabert for oss mennesker, men en gest fra deg, har jeg skjønt senere.

For jeg skrev en artikkel om katter i avisen, til og med. Om hvordan katter snakker. Det var for å forstå deg bedre, vil jeg tro. Jeg fikk vite at en katt stoler ekstra på deg hvis den lukker øynene foran deg.

Da er den trygg på deg, vet at du ikke vil den noe vondt. Det hendte at jeg lukket øynene lenge foran deg, slik at den visste at vi var på samme lag. Så gjorde du også det, lukket øynene lenge, og en stille bekk av glede rant igjennom meg.

Du var glad i å gå turer, også med oss på slep. For det var sånn du tenkte, antar jeg: At du gikk på tur med oss. Det hendte vi gikk en tur i skogen din, den skogen tvers over veien.

Skogen er liten, vi kjenner den som vår egen bukselomme, men du kjente den aller best.

Så gikk vi sammen, den samme ruten, i klokkeretningen. På et sted i skogen, like ved den duftende jasminbusken, stoppet du alltid opp og klødde deg mot et lite spirende tre.

Slik ble denne runden til kvistrunden.

Jeg vil gå så langt å påstå at du var en rar katt. På den gode måten.

Du hang med oss når vi hoppet på trampoline, luket gresset eller måtte i garasjen for å hente ved. Så var du der, alltid på pletten på dine premisser. Du var søt. Så fin. Godmodig. Irriterende, på grensen til arrogant.

Jeg kan fortsatt se deg, Pusen. I åkeren eller ute på plenen der du jager skjæra på tunet. I brå og flyktige øyeblikk er du der. Så er du ikke her likevel. Da faller jeg litt.

Dagen etter at du ble påkjørt, ble du begravet. Det var kveld og hele familien gikk i skogen.

Det var rart og veldig høytidelig. Ingen sa noe, likevel sa det alt. Vi la deg ned blant røttene og spadde jord over. Så la vi to skiferheller over, slik at ingen rev eller grevling skulle grave deg opp igjen.

Du ligger nå ved kvisten du likte å klø deg imot, midt i runden du likte særlig å gå sammen med oss. Men mest av alt likte du å gå dine egne veier.

Jeg, pappa, er ikke særlig religiøs av meg. Jeg tror du blir jord, og det er det. Men det hender jeg tar meg i å tenke at på samme tid som du reiste, åpenbarte det seg en ildkule på himmelen.

Jeg liker å tenke på at denne ildkulen var det siste du så, og at du tenkte at dit vil jeg også reise.