Den usynlige historien

David har vunnet mot Goliat!

Han kan nesten ikke tro det han har fått høre denne oktoberdagen. En enstemmig Høyesterett har slått fast at reineiere på Fosen har rett til å bruke beiteområdene de har hatt i uminnelige tider.

Staten tok feil når de lot vindkraftindustrien forsyne seg av matfatet til reinen.

Mattis Danielsen kjenner at kampen som har foregått i retten er den samme som han selv fører. Den som handler om å dokumentere at folket hans har vært her mye lenger enn historieskrivinga har villet ha det til.

Han vil finne svar som viser at storsamfunnet har gjort samene urett når de har tatt fra dem beiteområder.

45-åringen sitter på kne i bjørkeskogen med snus under leppa og et fargerikt samebelte rundt livet. Det er en merkedag i fjellandskapet øst for Saanten-javrie, Essandsjøen, som er arbeidsplassen hans for tida.

– Se her!

Det er en rektangulær tettvokst liten flekk han har funnet. Formen og den frodige tilveksten forteller at dette kan høre til en samisk boplass.

Dette er et tydelig spor etter det som kan ha vært et gammelt ildsted, en aernie som det heter på sørsamisk.

Han stikker ei lang metallstang ned i jorda. For Mattis vet at i jordsmonnet ligger det sannheter.

Sannheter han har grublet på siden han var barn.

Lærte mer om amerikanske urfolk enn om samer

Mattis Danielsen ble født inn i en reindriftsfamilie på Røros for 45 år siden.

Far Jon Elias styrte med reinflokken på fjellet, og Mattis var med til fjells så ofte han kunne.

Han fikk med seg den kulturelle arven og identiteten som sørsame.

Men det var noe Mattis stusset på, hvorfor lærte de mer om indianere på skolen enn om samer?

Det ble bror Simon som tok over reinflokken. Mattis gikk en annen vei, men fortsatte å gruble.

Han hadde en følelse av at hans kultur var lite verdt i storsamfunnet han vokste opp i.

Mens han selv følte seg som en del av en stolt og unik kultur som i uminnelige tider hadde brukt vidda og følt seg hjemme der, fortalte lokalsamfunnet en annen historie.

Han hadde hørt de voksne fortelle om de rasende bøndene fra nabobygda Dalsbygda som gikk løs på samene på begynnelsen av 1800-tallet. Bøndene som dro til fjells med gevær, stokker og ljåer fordi de mente samene tok fra dem beiteområdene, og som ikke ga seg før blodet fløt. Hundrevis av rein ble slaktet brutalt ned den gangen, og samene ble ribbet for alt de eide.

Folket hans var et fremmedelement som kom til hjemtraktene i nyere tid, fikk Mattis noen ganger høre. De var nærmest innvandrere som egentlig ikke hadde noe der å gjøre. De som drev jordbruk ville ikke ha rein på innmarka si. Reindrifta skapte konflikter og problemer.

Grublingen i hodet på den unge gutten skapte en indre drivkraft. Han ville finne den mest sannferdige historien. Kanskje kunne den være med på å gi folket hans et annet selvbilde?

Mattis tok fatt på arkeologistudier ved universitetet i Tromsø og satte i gang med det som har blitt en livsoppgave: å lete etter og dokumentere sørsamisk kultur og historie.

Det er ingen lett oppgave. Samisk skikk går ut på å leve nøkternt og ferdes i pakt med naturen slik at en nettopp ikke etterlater seg spor. Et bærekraftig levesett som urbefolkninger verden over har som ideal, men som er desto mer vrient for dem som kommer etter og skal dokumentere historien.

– Dessuten har sørsamisk arkeologi vært et stebarn, mener Mattis. Det har rett og slett ikke vært ansett som nyttig eller interessant i et norsk selvbilde å gjøre arkeologiske undersøkelser i de samiske områdene fra Nordland i nord til Innlandet i sør.

Det var upløyd mark helt til på 80-tallet da historikeren Sverre Fjellheim, som selv har sørsamisk bakgrunn, sto i spissen for et storstilt arbeid med å dokumentere kulturminner.

Sammen med seg hadde han en mengde samiske kulturbærere. Det er dette arbeidet Mattis går videre med.

Han vil finne ut mer om forfedrenes liv med reinen på vidda, finne flere svar som kan fortelle noe om hvor lenge de har vært her.

Hvordan kunne det ha seg at det historiesynet som rådde var at samene i Midt-Norge var nylig ankomne innvandrere?

Historieskriving på bøndenes premisser

Vi må tilbake til 1889 for å finne det som har blitt stående som en sannhet helt til nyere tid.

Yngvar Nielsen var en markant historiker og samfunnsaktør den gangen, og det han sa, ble lagt merke til.

Han skulle undersøke hvordan det var med det samiske fra Femunden og nordover mot Namdalen. Han holdt på i tre uker, og ut fra det han fant og fikk greie på, mente han å kunne fastslå at samene i Rørosområdet måtte ha kommet vandrende nordfra rundt 1750.

På samme tid vedtok staten en rekke lover som skulle regulere reindrifta, lover som forbød reindrift utenfor fastsatte grenser, og som styrket bøndenes posisjon overfor samene.

Teorien hans, «Framrykningsteorien» fikk leve lenge. For samene i det sørsamiske området skulle den bli en svøpe. Ikke minst i rettssalene der konflikter om beiterett stadig verserte.

Ut fra denne teorien kunne ikke samene hevde det som kalles «alders tids bruk», altså retten til å bruke et område en selv og forfedrene har brukt gjennom lang tid.

Tap etter tap i rettssalen

For mange sørsamiske reineiere ble de mange rettssakene en tragedie. De tapte rettssak etter rettssak fordi de ikke kunne bevise at områdene hadde vært brukt som samiske beiteområder i generasjoner. Resultatet var at de måtte betale store summer i erstatning til bøndene.

• I 1892 behandlet Høyesterett en sak mellom reineier Paul Johnsen og noen gårdbrukere i Ålen. Høyesterett viste til Yngvar Nielsens påstand om at bøndene hadde brukt området mye lenger enn samene. Paul Johnsen tapte saken.
• I 1897 var det ny sak i Høyesterett mellom Paul Johnsen og grunneiere ved Aursunden. Nå viste Høyesterett til dommen i 1892, og Paul Johnsen tapte igjen.
• Hundre år seinere – i 1997 – behandlet Høyesterett en sak mellom grunneiere nord for Aursunden og Riast/Hylling reinbeitedistrikt. Høyesterett viste til dommen i 1897, og reineierne tapte.
• Først i den såkalte Selbusaken i 2001 vant samene fram. To hundre grunneiere i Selbu påsto at samene i området ikke hadde beiterett på deres utmarkseiendommer. Høyesterett fastslo at samene hadde beiterett for reinen sin basert på «alders tids bruk». Det ble blant annet lagt vekt på den nye kunnskapen som hadde kommet fram om sørsamenes forhistorie i Trøndelag.

Anne Severinsen, som har studert rettshistorien til sørsamene og var sakkyndig vitne i Selbusaken, mener Yngvar Nilsens teori har vært skjebnesvanger for samenes rett til arealer.

– Yngvar Nielsens teori sto seg altså i rettsapparatet i over hundre år, påpeker hun.

Hun mener det er åpenbart at dersom dagens arkeologiske forskning hadde vært kjent på 1990-tallet, kunne ikke Høyesterett i 1997 ha støttet seg til Nielsens påstand fra 1890 i Aursundsaken i 1997.

– Rettssaker kunne vært unngått og samene ville trolig hatt beiterettigheter til langt større områder enn de har i dag, sier Anne Severinsen.

Den ferske høyesterettsdommen der reindriftssamene på Fosen vant fram mot Statnett og Fosen Vind i vindkraftsaken, legger til grunn at samene er urbefolkning og at deres kultur skal ha beskyttelse ut fra det.

– Det å kartlegge samisk bosetting i eldre tid, slik blant andre Mattis Danielsen bidrar til, kan være avgjørende for å fastslå at samene i Midt-Norge skal ha rett til å benytte beiteområdersom de har brukt i generasjoner, sier Severinsen.

Tilbakeviser teorien

Hvor sterkt Nielsens teori om når samene kom til området har stått, viser en historie om ei øks som ble funnet i en samisk grav ved Møsjøen i Tydal. Fra vitenskapelig hold ble det sagt at den kunne minne om en middelalderøks. Men ekspertene, som holdt seg til Yngvar Nielsens teori om at samene kom sørover flere hundre år senere, konkluderte med at dette ikke kunne stemme.

Toskillingsmynten med inskripsjon 1677 som Mattis fant på en samisk boplass nå i høst, er nesten i seg selv nok til å tilbakevise teorien om at samene kom til området rundt 1750.

Men for Mattis er ikke dette nok. Han mener det er viktig å kartlegge hele området for å få det store bildet, og da er det som fins av spor i jordsmonnet viktig.

Finner tydelige spor

Mattis tar jordprøver, legger dem i små poser og noterer posisjon på GPS for hvert enkelt ildsted. Så kan han sende inn prøvene til såkalt C-14-dateringer som ganske nøyaktig viser hvor gamle de er.

– Det har helt sikkert stått en gåetie (gamme) eller en låavtege (lavvo) her, sier Mattis.

Han må kjenne til mange ulike kriterier for å kunne bestemme om ildstedene er samiske eller om de er kulturminner fra annen bruk.

I alt ti boplasser tolket som samiske ble funnet i det samme lille området bare i fjor, og de siste tiårene er det gjort hundrevis av samiske kulturminner i regionen. Prøver fra jord i de eldste ildstedene er så gamle som fra vikingtida.

Dette er jobben hans store deler av året. Sametinget og Trøndelag fylkeskommune har finansiert flere prosjekter der Mattis er feltleder. Men utallige timer av fritida hans går også med i jakten på spor.

På den gamle sameboplassen Essandheim der Mattis og feltassistent Marit Østby Nilsen har base, står det fortsatt en torvgamme. Den har fått gulv og vinduer, men fra gammelt av, var gammen bygd av bare torv og never på et reisverk av bjørkestranger. Mange hundre år etter at den har vært i bruk, skal en ha trente øyne for å se sporene.

Ei gamme forfaller i flere trinn.

Torvlaget siger ned og danner en ring.

Så faller stokkene sammen.

Til slutt er det bare det frodige gresset som forteller at det var et ildsted her.

– Du må se landskapet med samiske briller for å finne spor, sier Mattis, og får støtte hos arkeolog Jostein Bergstøl ved Universitetet i Oslo, en av de få som har gjort arkeologisk forskning på samisk historie i Sør-Norge.

– Vi skulle hatt flere arkeologer med praktisk bakgrunn som kan «lese» terrenget og forstå hva samene la vekt på når de skulle finne boplass, sier Bergstøl.

Han mener Mattis og de andre kulturminnejegerne med samisk kompetanse gjør et viktig arbeid. For Mattis er ikke alene. Et titalls personer jobber nå i ulike prosjekter i det sørsamiske området.

Å ta livet av gammelt tankegods er tidkrevende.

– Historien har kraft og makt

Teorien til den bastante historikeren Yngvar Nielsen holder ikke. Det er historikerne enige om i dag. Men fortsatt lever den videre i folkedypet enkelte steder.

– Historien har kraft og makt. Det som ikke passer inn, er ikke interessant. Samene ble sett på som en trussel mot eiendomsretten og det norske synet på bruken av landet. Derfor var det vel greit å ikke finne ut så mye mer om det, sier Mattis.

Han mener det kan forstås ut fra tida da Norge skulle bygges som nasjon. Da var det stort fokus på norskhet, norsk identitet og selvstendighet, og i det bildet var det ikke plass til samene.

Han tenker tilbake på historien om udåden i Dalsbygda for to hundre år siden der de rasende bøndene gikk til angrep. Om den rike reineieren som fikk hele reinflokken drept og ble jaget bort fra beiteområdene sine, og som endte på fattighuset.

For Mattis gir det enda mer pågangsmot i arbeidet å ha slike historier i bakhodet.

– Det å kunne si at det er bevist at vi har vært her så lenge som vi faktisk har, vil gi sørsamene en stolthet og en selvsikkerhet som er viktig, sier han. Historien har mye å si for identiteten til et folk.

Og han vil mer. For han er det ikke en fjern tanke at det har vært samer og reindrift flere steder.

Tror det har vært samer og reindrift i hele Sør-Norge

Visjonen til Mattis er å kunne gjøre undersøkelser lenger sør i landet. Hvorfor skulle det ikke ha vært reindrift i for eksempel Gudbrandsdalen og på Vestlandet? spør han seg.

– Det er ikke rart at det ikke har blitt funnet sørsamiske kulturminner i Sør-Norge når så få har hatt kulturkompetanse til å se dem og interesse for å finne dem, sier han.

Han tror det har vært samisk bosetting også her, og viser til at forholdene for å drive med rein er optimale mange steder. Avstandene til de tradisjonelle samiske områdene er korte, en reinflokk kunne kommet seg dit på noen dager. Når en gjør funn fra vikingtid her, er det helt ulogisk at det ikke skulle finnes noe lenger sør også, mener han.

Dommen i Høyesterett der reindrifta vant over vindindustrien betyr enormt mye for Mattis. Landskapet der reinen beitet er riktignok rasert sett med samiske øyne, og fortsatt rager ett hundre og femti vindturbiner mot himmelen. Men naturen kan leges, og viktigst av alt, den samiske kulturen har fått stadfestet sine rettigheter, sier han.

– Kultur, mennesker, rein og landskap er uløselig knyttet til hverandre. Alle disse elementene, båatsoe som det heter på sørsamisk, trengs for at reindriftskulturen skal leve videre, sier Mattis.

Han har fått en ekstra drivkraft, og fortsetter å lete etter spor i fjellbjørkeskogen. Jo mer han finner, jo sterkere blir identiteten til den samiske befolkningen, kjenner han.

– Jeg føler jeg gir noe tilbake til dem som har blitt usynliggjort og utsatt for urett i generasjon etter generasjon.