Bør denne nordmannen bli en helgen?

Det er som om stillheten har vinger idet sogneprest Egil Mogstad beveger seg igjennom en tung tredør og entrer St. Olav Domkirke i Trondheim.

Omringet av lys teglstein og en ladning av solstråler som akkurat nå streifer sogneprestens halve ansikt, er det som om undrenes tid langt fra er over. I det minste for Mogstad.

Hans håp er at Karl Halfdan Schilling (1835–1907) blir utnevnt til helgen. I så fall blir han den første her oppe på berget siden middelalderen. På høy tid, vil noen si.

Men det er en hel del som må gjøres for å få dette til, og det haster for nåløyet blir bare trangere, men først: Hvem var denne nordmannen?

Et piggbelte av stål

Det skal ha vært noe helt ordinært og samtidig helt spesielt over Karl Halfdan. Vi får ta det siste først, som det heter i Bibelen:

Han skal ha vekket en gutt opp fra det døde og helbredet syke, i tillegg til å hjelpe de mange fattige som bodde i den slitne belgiske industribyen Mouscron, som han etter hvert slo seg ned i.

Såpass fin fyr var visstnok Karl Halfdan at folket mente at han måtte stå i ledtog med selveste Gud. Etter at han hadde trukket sitt siste åndedrag på sengen bestående av enkle trefjøler og en avkappet trestamme som fungerte som hodepute, ble han lagt i jord på klosterets kirkegård en januardag i 1907.

Tilbake i det spartanske rommet hans lå det jordiske godset igjen. Det var ikke all verden. Et skrivebord, et par briller, religiøse skrifter på norsk og et piggbelte han brukte til å stramme rundt livet for å vise ydmykhet overfor Gud. Og muligens ta munnhellet «å stramme inn livreima» et par-tre hakk lengre enn fleste av oss.

Det var likevel ikke det mest oppsiktsvekkende ved ham.

«Den dødes ansikt var uforandret»

Rett etter at Karl Halfdan lå seks fot under, begynte folk å valfarte til graven hans. Ved graven ba landsbyfolket sine bønner, og det var disse som skal ha gjort underverker.

Syke folk kviknet angivelig til av å besøke graven hans og be om hjelp i hans navn. Graven ble et pilegrimsmål.

I 1924 mente biskopen i Brügge at det var dags for å se nærmere på saken. Saligkåringsprosessen som ble satt i gang, ledet til at graven ble åpnet samme høst.

Vår egen nobelprisvinner Sigrid Undset (1882–1949) skal få år senere skrive boken om norske helgener, og omtale Karl Halfdans levninger som svært intakte selv 17 år etter sin død:

«Den dødes ansikt var uforandret, hendene mørknet, soutanen falmet og morken.»

Imot alle odds

En støvsuger durer svakt fra et av sideskipene i St. Olavs kirke. Mogstad føler for å si noe om det mer ordinære og jordnære i saken om Karl Halfdan.

– Han var langt fra et skolelys. Han hadde vanskeligheter med latin og fikk fort vondt i hodet av å lese.

Men likevel, tilføyer sognepresten:

– Han hadde en utrolig personlighet, og var alltid imøtekommende og tilstedeværende. Folk hadde på følelsen at når han snakket med deg, var det bare deg det handlet om. Og så ser han jo veldig flott ut da! De kalte ham «Le Beau Norvégien».

Som sønn av en rittmester, var det mest naturlige å velge en militær karriere. Istedenfor ville han først bli kunstner.

Som 18-åring dro Karl Halfdan til Düsseldorf som på denne tiden var byen som gjaldt når det kom til den slags.

For å gjøre en lang historie kort: Det var ikke maler Karl Halfdan skulle bli. Han var ærlig talt en middels kunstner når alt kom til alt. Ett verk finnes i samlingen til Nasjonalmuseet. En tegning av en okse.

Men snart skulle det komme et avgjørende vendepunkt i hans liv.

Fikk så hatten passet

Ifølge nettsiden til Den katolske kirke sto Karl Halfdan i 1854 og kikket på prosesjonen som gikk i Düsseldorfs gater ved feiringen av Kristis legeme. Det var et syn som han aldri hadde sett før eller hadde et forhold til.

Alle lysene og prestene i gullbroderte silkeklær. Det var vel mye ståhei og bling, følte vel denne unge nordmannen.

– Idet prosesjonen gikk forbi, knelte folk og tok av sine hatter i ærbødighet, men Karl Halfdan valgte å beholde kunstnerhatten sin på. Han knelte som alle andre, men med et ironisk smil om munnen.

Så skjedde det noe igjen, ifølge Mogstad:

– Folk reagerte sporenstreks ved å slå hatten av hodet hans. Karl Halfdan skjønte at han hadde dummet seg ut, og ble samtidig også veldig nysgjerrig. Hva var dette for noe?

At Karl Halfdan konverterte til katolisismen bare 19 år gammel, året etter at han hadde ankommet Düsseldorf og fått så hatten passer, var nærmest som å banne i kirka. Det gikk et klart skille mellom katolikker og protestanter.

Selv om troen stadig ble styrket for Karl Halfdans del, skulle det ta mange år før han tok et oppgjør med malerkunsten. På en båttur sørover fra Christiania sommeren 1868, uti fjorden et sted, lot han det stå til.

– Han kastet demonstrativt pensler og palett på fjorden. Da var han ferdig som maler.

Den himmelske stige

Saligkåringsprosessen for Karl Halfdan tok sin tid. Etter tiår med utredning og grubling ble Karl Halfdan en høstdag i 1968 erklært ærverdig av pave Paul VI.

Ærverdig er ikke så aller verst. Vatikanet har i århundre rangert ulike ærestitler. Ærverdig er det andre steget opp på stigen mot å bli hellig.

Det tredje stadiet kalles for salig, og det aller siste og det aller helligste er altså å bli en helgen. Da er du så nær Gud du kan komme i vår forstand.

Men: For i det hele tatt bli vurdert, må en biskop først erklære vedkommende for å være Guds tjener i hensikt å bli foreslått overfor Kongregasjonen for helligkåringer.

Siden må vedkommendes liv og arbeid endevendes før paven setter et godkjentstempel på det hele.

Likevel er ting ikke opplest og vedtatt. For det som virkelig gjelder er ikke i det store og hele det jordiske liv, men hva som skjer av mirakler etter at vedkommende er død.

Finnes det bevis på at Karl Halfdan står i ledtog med selveste Gud, i alle fall at Gud øver innflytelse over at nordmannen, ja, da er det fullt mulig å bli en helgen. Det er der vi står nå. Å vente på et under skal skje.

Med VG på besøk

På selveste julaften i 1979 brakte VG en tresiders reportasje fra den lille belgiske byen Mouscron.

Avisa rapporterte at Barnabitter-munkene fortsatt sto sentralt i landsbylivet, og at særlig Karl Halfdan hadde en høy stjerne hos befolkningen. Folket var ikke i tvil om at Karl Halfdan fortsatt hadde innflytelse på Guds gjerninger.

Klosterskolen han underviste på var nedlagt, og Karl Halfdans grav var flyttet til et eget mausoleum i flukt med kirken. Klosterets vegger bar et øyensynlig bevis på at Karl Halfdan ikke hadde gitt opp kunsten fullt og helt.

På veggene hang norske vinterlandskaper. VGs reporter tok også en kikk inn i det spartanske værelset hans, og fotografen fyrte av mot sengen hans som fremdeles sto der den alltid brukte å stå.

I prat med Fader Lucien fikk avisen vite at Karl Halfdan praktiserte den asketiske religionsformen ved å ikke bare stramme livreima – men også la seg selv piske.

Men det er neppe nok til å bli kalt en helgen.

En så å si evig prosess

Det skal nemlig holde hardt å bli utnevnt til helgen, det vet sogneprest Mogstad.

Mor Teresa (1910-1997), nonnen som arbeidet blant fattige i Calcutta i India og kanskje en av de mest fromme menneskene som har levd på moder jord, ble utnevnt til helgen først 19 år etter hun døde.

Og det er urimelig kjapt i den katolske verden, kanskje også verdensrekord. For andre er det ikke uvanlig at denne prosessen tar et halvt eller flere århundrer.

Alt skal nemlig opp i dagen. Det skal veies for og imot, og ingenting skal være feid under teppet. Og en må selvsagt ha riktig tro.

Det var mye enklere å bli helgen før i tiden. Olav den hellige, han som kan ha krepert på en stein på Stiklestad, ble ansett som hellig så å si i en fei. Det var slik det var på den tiden.

Siden fikk vi en remse av norske helgener fram til Håkon Magnusson, som sa takk for seg på begynnelsen av 1300-tallet.

Senere har ingen nordmann vært i nærheten av å bli erklært som en helgen. Det er det flere grunner til. En av dem at særlig konger ble helligkåret over en lav sko i middelalderen.

Etter hvert, vi snakker om fra og med 1500-tallet, var det kun de rette folkene i Vatikanet som bestemmer hvem som skal helligkåres. Eller kun paven, da.

Men for Karl Halfdans vedkommende kan nye ting dukke opp i dagen. Det er altså håp i et hengende snøre for at nordmannen en dag kan stige i gradene. Så sent som i 2007 skrev Vatikanens egen avis L’Osservatore Romano at han er den eneste nordmannen som nå gjennomgår en saliggjøring.

Siden har det bokstavelig talt vært tyst som i graven.

En siste sluttspurt

Sogneprest Mogstad mener det er på tide å løfte Karl Halfdan opp til dit han tilhører, men det haster. Med ujevne mellomrom har Vatikanet skjerpet inn kriteriene for å bli helligkåret. Nåløyet blir med andre ord trangere og trangere.

Høsten 2016 ble det klart at de nye prosedyrereglene blant annet økte antall eksperter for en angivelig mirakuløs helbredelse fra fem til sju.

Det kan med andre ord bli vanskeligere enn noensinne å få Karl Halfdan helligkåret. Mogstad mener det er biskopen i Oslo som nå må tre fram. Karl Halfdan bodde tross alt store deler av sitt liv i hovedstaden.

– I tillegg er jeg blitt 75 år og mener å ha gjort mitt. Jeg tok over et sogn som var i full oppløsning etter avsløringene om tidligere biskop Georg Müllers seksuelle overgrep og lagt bak meg prosessen med utforming og bygging av et nytt kirkeanlegg, sier Mogstad.

Biskopen i Oslo, Bernt Eidsvig, forteller via sin sekretær Gunhild Ficarra per e-post at saken er stilt i bero.

«Interessen for den ærverdige Schilling er heller laber i vårt bispedømme», skriver Ficarra.

«Det kreves en enorm mengde detaljkunnskaper i en helligkåringsprosess. Sett at dette skulle være aktuelt for Oslo katolske bispedømme, må man i første omgang få utdannet en eller flere kanonister med spesialkompetanse på helgensaker. Som hjemlet i kanonisk rett er blant mange betingelser i en helligkåringsprosess at det må kunne bevises og bevitnes at mirakler måtte være utført som følge av den ærverdiges forbønn. Og her er følgelig intet nytt.»

Så da så, eller?

Rosinen i pølsa

Det er tomt i St. Olav Domkirke i Trondheim. Benkeradene skal snart fylles.

Mogstad beveger seg mot høyalteret. Der, under det store hvite duken, forseglet i en fordypning, ligger flere relikvier.

Blant annet en bensplint angivelig fra Olav den hellige – og en bit av et klede som Karl Halfdan skal ha båret. Om det er fra dressen eller prestekjolen hans, er vanskelig å si.

Men at det er en relikvie fra Karl Halfden, skal være sikkert og visst.

– Det hender jeg fremfører en skuddbønn, der jeg ber Karl Halfdan om å gjøre en tjeneste, sier Mogstad, før han tilføyer:

– Men jeg har ikke krevd så mye, jeg da.

– Hvorfor ikke?

– Jeg har en slik respekt og godhet overfor ham. Vi har ikke et norsk språk for slike ting, men det må bli en kult rundt Karl Halfdan for at han skal ha håp om å bli helligkåret. Det innebærer å gi ham oppmerksomhet og sende skuddbønner. Skjer det en helbredelse, er det som å finne rosinen i pølsa, sier Mogstad.

Så det er håp, tross alt.

Det må bare skje et mirakel.

• Kilder: katolsk.no, VG, snl.no, wikipedia