Dro til Polen for å hjelpe ukrainske flyktninger: – Håpløsheten var det verste

– Det er veldig rart å stå der på grensa. Strømmen av folk stopper aldri. De kommer med kofferter, unger, kosebamser. Og så blir de sittende og vente. En haug med folk som bare sitter i en slags limbo, forteller Simon Kystad.

Den 32 år gamle sykepleieren fra Trondheim har den siste uka jobbet som frivillig med å ta imot ukrainske flyktninger som kommer over grensa til Polen.

Han klarte simpelthen ikke sitte hjemme lenger og bare se på det som utspilte seg.

Kystad kan fortelle om sterke inntrykk fra grenseovergangen ved Medyka, og fra mottakssenteret han jobbet ved i Przemysl.

– Det som gikk mest inn på meg, var den følelsen av «Hva nå?» som mange av flyktningene kjenner på.

For selv om de blir møtt av folk som vil hjelpe, og det står boder klare med både mat, klær og leker til dem som kommer over grensa, så er det en håpløshet som preger flyktningene.

Kystad forteller om en mor han møtte, som hadde dratt med sine to små barn fra Kharkiv. Da hadde stått i stua og sett raketter fly forbi stuevinduet og ta nabolaget.

– Hun visste ikke hvor hun skulle. Hun kjente ingen utenfor Ukraina, og hadde nå dratt fra alt hun hadde, sier han.

– En ting er å flykte fra krigen, men så må du starte et helt nytt liv et sted du ikke kjenner, hvor du ikke har noen jobb, og ikke snakker språket. Den håpløsheten var det verste.

Blodig barnetegning

Mottakssenteret Kystad har jobbet ved i Przemysl, er egentlig et kjøpesenter.

Enkelte blir innkvartert i butikker, mens storparten av de 15.000 flyktningene som til enhver tid oppholder seg der, bor i et flere hundre kvadratmeter stort lagerrom.

– Det var ganske overveldende å gå inn i det rommet for første gang. Det var stappfullt av folk, sier Kystad.

Sykepleieren forteller at han har jobbet innenfor akuttmedisin, så han har sett folk i krise tidligere, men ingenting kunne ha forberedt ham på de skjebnene han møtte i Polen.

Hans oppgaver på mottakssenteret ble ikke så mye medisinske som han hadde forventet. Han ble mer en psykisk støttespiller for dem som trengte noen å snakke med. I tillegg tok han ansvar for å aktivisere barna.

Han ble helt satt ut da han så hva enkelte av dem hadde tegnet i den provisoriske barnehagen.

Blant annet hadde ei lita jente laget en todelt tegning. Den ene siden viste Ukraina, hvor det bare var ild, blod og folk med røde kryss over øynene. På den andre siden var det Polen, med bare masse blomster.

– Barnetegninger viser jo veldig mye av hva de har sett og hva de tenker. Og dette traff meg skikkelig.

Det gikk også inn på 32-åringen da det en dag ble feiret bursdag for ei 6 år gammel jente. Det ble sunget bursdagssang og servert enkle muffins, og i selskapet stod voksne menn og gråt.

– Det er så enkle ting, men det er gjennom dem man ser menneskene og hva som har gått i grus for dem. Og ikke minst hvor lite som skal til for at de skal få det bedre, sier Kystad.

Enorm belastning

Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, sier det er ekstraordinære dimensjoner på den humanitære krisen som springer ut fra krigen i Ukraina akkurat nå.

Egeland er selv i Polens hovedstad Warszawa, i forbindelse med at Flyktninghjelpen åpner et transittmottak der.

– Belastningen er enorm, sier Egeland.

– Tenk, i den såkalte «flyktningkrisen» i 2015 kom det én millioner flyktninger til Europa, til 35 land i løpet av ett år. Og Europa fikk panikk. Til Polen har det kommet 2,2 millioner på fire uker.

Egeland sier at det er færre som kommer over grensen hver dag nå enn i starten, men de forventer at tallet vil øke igjen.

– Det kan se ut som det er økte kamper i visse deler av landet, og også at mange mennesker nå gir opp å klynge seg til håpet om at det hele skal gli over, og at de kan bli der de er i kampsonene.

Derfor mener Egeland det er prekært at Europa nå tar ansvar, både med å ta inn flyktninger, men også ved å gi rask bistand til lokalt hjelpearbeid.

Dårlig samvittighet

Behovet for hjelp i områdene rundt Ukraina, er også noe sykepleier Simon Kystad har kjent mye på.

Derfor har det vært givende å kunne bidra å reise ned som frivillig. Men det er én ting han har dårlig samvittighet for: Ungdommene.

Barna blir nemlig godt ivaretatt, og de voksne klarer til en viss grad å ta vare på seg selv, mens ungdommene faller mellom to stoler.

– De blir sett på som voksne, uten at de er det. Og å sitte som en hormonell tenåring inne på en storsal, kan ikke være lett, sier Kystad.

Han mener at ungdommene bør passes spesielt godt på, fordi de er sårbare, ikke minst som potensielle ofre for trafficking, som han også observerte mange forsøk på i løpet av sin uke i Polen.

– Ungdommene ble en litt glemt gruppe, så om jeg hadde vært der lenger, skulle jeg ha få satt i gang en ungdomsklubb.

Men etter én uke, er altså Kystads opphold i Polen over. Han må tilbake til jobben i Trondheim.

– Det er litt vemodig, og jeg sitter jo igjen med følelsen at man kanskje har sviktet folk når man bare drar hjem. Det er jo behov for folk og støtte der, sier han.

– I tillegg kjenner jeg på det absurde i at mens folk busses av gårde fra grensa og ikke aner hvor de skal og hva de har i vente, så skal jeg bare dra hjem til trygge Norge og se på «Farmen» eller noe. Man får litt perspektiv.