Bilder fra Ukraina vekker vonde minner: – Krigen etterlater spor som er med deg resten av livet

Det er snart 30 år siden Dragan Zerajic kom til Norge som flyktning fra Bosnia, 18 år gammel. Da trodde han at han skulle ut på en reise i noen få måneder.

Bildene han nå ser fra Ukraina ligner de scenene han selv husker fra Bosnia tidlig på 90-tallet.

– Sånn så det ut, sier han, og peker på PC-skjermen.

Zerajic jobber som fastlege i Steinkjer, og er leder for ei norsk-bosnisk legeforening med rundt 300 medlemmer. Nå blir medlemmene i foreninga kontakta av bosniere som blir minnet om krigen de selv flyktet fra.

Gir store traumer

I likhet med mange andre flyktet Zerajic fra hjemlandet i 1993, og ble bosatt i Norge. Han forteller at krigen etterlot noen spor som kommer til å være med ham resten av livet.

– Alle som har vært utsatt for krig eller andre hendelser som gir store traumer blir preget for resten av livet, sier han.

Han føler sterkt med ukrainere som nå må legge ut på flukt. De siste dagene har Norsk-bosnisk lege- og psykologforening blitt kontakta av mange bosniere som opplever at krigen i Ukraina vekker vonde minner.

Mange har søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og andre angstsymptomer.

– Minnene er sterke, og flere har symptomer på posttraumatisk stressyndrom, forteller Zerajic.

Kjenner igjen flyalarmen

Programleder Leo Ajkic flyktet med familien fra Bosnia i 1993, og kom til Norge som 11-åring. På NRKs støttekonsert for Ukraina fortalte han hvordan minnene fra krigen preget ham i flere år.

– Jeg var redd, og klamret meg til foreldrene mine. Det smalt bomber, og jeg var redd for lyden av bombene og av skytingen, fortalte han.

Ajkic husker lyden av flyalarmen tydelig, og kunne våkne av mareritt hvor han hørte den i drømmen. Nå kjenner han igjen den samme flyalarmen på nyhetssendingene fra Ukraina.

– Det rareste var at synet på de voksne forandret seg. Jeg skjønte at jeg som barn var naiv. Jeg skjønte at voksne folk ofte er slemme, og at de tar dårlige valg.

Vekker vonde minner

Å se familier ta farvel med sine nærmeste vekker vonde minner også hos Zerajic.

– Du vet aldri om du vil møte dem igjen, eller hva som vil skje med dem. Det er tøft å bli satt i en situasjon som du ikke valgte selv, sier han.

Mange av de som nå er på flukt vet ennå ikke hvor traumatiserte de faktisk er, tror Zerajic. Han sier at mottaksapparatet nå blir viktig.

– Ta godt imot dem. Gi dem et yrke, og gi dem en stolthet. Ikke plasser dem i asylmottak, men la dem bidra. Det tror jeg er veien å gå.