Ukrainske Anna (5) overøses av gaver fra sine nye naboer

Den ene dagen våknet hun i Lviv, til en mor som leste nyhetene på mobilen sin, samtidig som hun hastig pakket klærne deres i en liten, rød koffert.

Den neste dagen satt de sammen på et fly fra Krakow til Trondheim. Kofferten i hattehyllen rommer alt de rakk å ta med seg, da det brått ble avgjort at de måtte forlate hjemlandet og alt de kjenner.

Nå står Anna (5) i en stue på Høylandet, en liten kommune nord i Trøndelag, omringet av hauger med fargerike barneklær, kosedyr, Cherrox og plastponnier.

Hun og moren Lesia har nettopp blitt gjenforent med faren Andrii, som har bodd og jobbet på en gård på Høylandet de siste fire månedene.

Sekkene med klær og leker er donasjoner som ble samlet sammen på rekordtid fra lokalsamfunnet.

– Dette hadde jeg aldri sett for meg. Jeg klarer ikke uttrykke hvor takknemlig jeg er, sier moren Lesia Livchak.

Å være et medmenneske

Da Andriis kollega Unni Tyldum hørte at kona og datteren hans var på vei til Trøndelag med lite klær og få personlige eiendeler, startet hun en innsamlingsgruppe på Facebook.

Interessen for å donere barneklær og leker har vært enorm, og resultatet dekker nå store deler av stuegulvet til den ukrainske familien.

– Nå er vi nødt til å være medmennesker. Vi er nødt til å bidra, og vi er nødt til å hjelpe, sier Mona Renate Eid, som er en av naboene som har donert klær.

For Mona var det særlig gøy å se reaksjonen til lille Anna, som har hatt mannekengoppvisning med alle sine nye kjoler.

– Jeg blir glad når jeg ser hennes glede, jeg blir rørt, sier Mona.

Adskilt fra familien

Valget om å forlate Ukraina for å reise til Norge, har vært alt annet enn enkelt.

Lesia skulle gjerne ha stått sammen med de andre ukrainerne i hjemlandet, laget mat til soldatene og bistått der hun kunne. Men datterens trygghet veier tyngst.

– Alt vil bli greit nå når familien er sammen og vi er trygge, sier hun.

Den siste uken har heller ikke vært enkel for Andrii, som har stått hjelpeløs på Høylandet og sett på at landet der datteren og kona befant seg, har vært under massive angrep.

Andrii sier han verken har klart å spise, sove eller jobbe. For det meste har han oppdatert seg på nyheter fra Ukraina.

– Det har vært en tøff tid, sier Andrii.

For de to foreldrene er det vondt å se at barn dør som følge av krigen i hjemlandet. Lesia kaller krigen for terrorisme og betegner Putin som en gal mann med mentale problemer.

– Det er en katastrofe, sier hun.

Mens Lesia og Andrii snakker om den russiske invasjonen av Ukraina, løper Anna leende rundt i stuen. Hun er mest opptatt av å danse med kosebamsen hun nettopp har fått av sine nye naboer.