Litt umoden, men flott Hair på Trøndelag Teater

Musikalen Hair på Trøndelag Teater er opplevelse, ei nydelig forestilling som imponerer meg, men den når ikke helt inn.

Og det til tross for at den har alt. Blomsterbarn, frihet, fred, kjærlighet, sex og et temmelig bredt utvalg av rusmidler. Forestillinga har spenst og trøkk så det holder.

Aktuelt nok

Hair tar opp det evige spørsmål. Hva skal det blir av meg, eller bedre, hva skal det bli av deg min sønn. Hvor tar du vegen? Hair handler om individets frihet og respekt for hverandre uansett rase, kjønn og legning. Aktuelle spørsmål, med andre ord.

Musikalen tar også opp om valget mellom liv og død. Valget mellom å bli sendt som soldat til en krig det ikke er like lett å forstå vitsen med. Altså dø for friheten, amerikanske verdier og staten, eller dyrke en annen frihet i storbyens hippiemiljø.

Et vell av muligheter. Men likevel.

Knall musikk og dans

– Å se hippier danse og ta på hverandre er ikke det mest spennende, sier min 18-årige medhjelper nøkternt og føyer til med tyngde.

– Bandet var alt for tilbaketrukket. Men spille, ja det kan de, spesielt gitaristen.

– Jo, sier jeg, men dansen var jo til tider fantastisk.

– Jo da, sier han kortfattet.

Ikke noe hjelp å få der. Men uansett, all ros for musikken. Den gjør jobben og er en opplevelse i seg selv. Det kunne vært en konsert. Når danseprestasjonene kommer i tillegg, blir Hair en forestilling som teller. En konsert og danseforestilling. Men her er det altså en musikal.

• En sekshodet kjempe på Trøndelag Teater

Koreografien er krevende

Dansen er for det meste virkelig spennende. Her dynger de på med ømhet og varme, ironi og humor, død og lidelse, naivitet og konflikt og kjærlighet.

Bevegelsene forteller historien i stykket. og noen av danserne imponerer meg. Jon Ole Olstad, Martha Standal og Kohinor Norberg spesielt.

Å lage en dansefortelling er en kunst i og for seg, for manuset, eller fortellinga er i utgangspunktet springene. Personene er ikke akkurat dype og tydelige.

– Best var det nå de var steine, da fikk gitarisen litt frihet, sier attenåringen.

• Spesialbygd hippie-gitar til Hair

Talenter nok

Kan det være sangerprestasjonene og skuespillet da, tenker jeg. Nei, så avgjort ikke. Det er talenter nok her på mange plan. Mange burde vært nevnt, men Mads Bones som Claude er ruvende og han klarer stemningssprangene eller dynamikken,

Dynamikken ja, kanskje er det der det stikker.

Stykket er så til de grader breddfullt av energi og prestasjoner. Det er et mylder av dansere som roper i sin historie i dansetrinn. De har ofte individuelle danser samtidig. Det er ikke alltid like lett å få alt med seg og slett ikke helheten.

Store doser

Kanskje er dosene for store. Her skal vi forstå og bli grepet av dramatikken der fortelleren bruker dans, musikk og litt teater og litt tekst, på engelsk og på norsk om en hverandre. En ting er å forså tekster og gripe sangene en annen utfordring er å se hva danserne egentlig sier.

Men, for meg er det jo akkurat det som fascinerer. Danserne snakker med sine bevegelser, tett bundet sammen med musikkens historier og stemninger.

Kanskje er det for mye på en gang?

En smule hektisk

Det er flybensin hele tida, med noen få unntak. Vi får for sjelden komme ned på bakken for å føle nærheten, eller avgrunnen og tragedien. Gi meg en tåre. Clauds sang som soldat, oppe på orkesterheisen, er i nærheten. Da tar de det hele ned, demper peset..

Iblant krever nok håpet og lysten en avgrunn og et mørke for å komme skikkelig ut.

Gi andre akt en halv time til. Det tåler den godt.

Eller kanskje modnes det hele når premierens hektiske energier viker for dypere dønninger. Vel blåst, uansett.