Hopp til innhold
Anmeldelse

Sin egen lykkes smed

Trøndelag Teater byr på et aldri så lite glimt av Trond Giske i sin oppsetning av klassikeren «Don Juan».

Jo Saberniak spiller Don Juan med forførerisk og rakrygget likegyldighet i «Don Juan» på Trøndelag Teater, mener NRKs anmelder.

HOVEDROLLE: Jo Saberniak spiller Don Juan med forførerisk og rakrygget likegyldighet, mener NRKs anmelder.

Foto: Johannes L. F. Sunde
Teater

«Don Juan»

Etter Jean-Baptiste Poqulin de Molière med flere

Trøndelag Teater

8. oktober - 19. november

Myten om forføreren Don Juan er flere hundre år gammel. Fortellingen om ham er fortalt i mange utgaver, en av dem tilhører den franske dramatikeren Molière.

Ved Trøndelag Teater har regissør Ole Johan Skjelbred laget en slags Don Juan-mashup, en sammenblanding av ulike tekster om sex, begjær og makt. Det er her Trond Giske kommer inn. Mer om ham senere.

Men hva skjer med Don Juan etter #metoo? Vel, typen finnes fortsatt. Begjæret finnes fortsatt.

Fra å være en tekst opprinnelig skrevet til avskrekkelse (det fungerte relativt dårlig), ønsket Molière i sin versjon å synliggjøre strategiene til maktmennesker.

Regissør Skjelbred har selv uttalt at i en kommersiell verden der alt er til salgs, er forføringsstrategier en nøkkel.

Fra «Don Juan» ved Trøndelag Teater

FORFØREREN: Don Juan, skjørtejegeren i skjørt (Jo Saberniak), forfører det meste han kommer over. Her fiskeren Angelot (Christian Eidem). Angelots forlovede Bertelot (Joachim Joachimsen) løper fortvilet etter dem.

Foto: Johannes L. F. Sunde / Trøndelag Teater

Stødig whatever

Det første som møter meg på Studioscenen ved Trøndelag Teater er et vakkert gulv. Malt for å ligne elegante fliser i et velstående hjem. Hos Molière foregår handlingen på Sicilia, her er stykket like gjerne lagt til Trøndelag eller hvor som helst.

Sganarelle, Don Juans tjener (Per Bogstad Gulliksen), holder en prolog som setter stykket godt på plass fra starten.

Når Don Juan (Jo Saberniak) entrer scenen, minner han lite om 1600-tallsforføreren slik Molière beskriver ham. Her har han kort, rosafarget hår, en mengde perler og bling om halsen og et gjennomsiktig lendeklede over underbuksa. Han er tungt sminket og har en rak og nonchalant holdning. Og med det tiltrekker han seg de fleste og det meste.

Fra «Don Juan» ved Trøndelag Teater

EKSKLUSIVT: Gulvet gir assosiasjoner til flislagte herskapshus. Foran: Synnøve Fossum Eriksen. Bak: Emma Caroline Deichmann, Christian Eidem, Per Bogstad Gulliksen, Jo Saberniak og Joachim Joachimsen.

Foto: Johannes L. F. Sunde / Trøndelag Teater
Fra «Don Juan» ved Trøndelag Teater

FORTELLER: Per Bogstad Gulliksen spiller rollen som Sganarelle, Don Juans tjener.

Foto: Johannes L. F. Sunde / Trøndelag Teater

Å spille slem forfører er ikke nødvendigvis alltid komplisert, men å gjøre det så å si avkledd, slik hovedrolleinnehaveren Saberniak må, skaper noe interessant rundt karakteren.

Don Juan er nærmest avslørt allerede i kostymet, likevel lar kvinner og menn seg lokke.

Det er noe stakkarslig over den rake fremtoningen, men den likegyldige grunntonen er likevel ukuelig. Mens verden rundt ham fråder av raseri (her gjør Emma Caroline Deichmann en strålende rolle som hans forsmådde kone Donna Elvira), beholder Saberniak en stødig whatever-holdning.

Les også: Teatersjefen som ble drept av nazistene

Henry Gleditsch iført overalls i "Co-optimistrevyen", våren 1940.
Henry Gleditsch iført overalls i "Co-optimistrevyen", våren 1940.

Skittent-gøy

Stykket er spekket med effekter. Molière kunne sin commedia dell’arte til fingerspissene, hos Trøndelag Teater tar regissøren opp tråden med mimiske fakter og tilhørende lydeffekter. Som mordet på Donna Annas far i starten, der Don Juan vifter litt med hånden, og lyden avslører klingende sverd.

Det er morsomme effekter, men også underholdning å la seg forføre av, effekter som viser frem noe lettvint og overfladisk, noe vi kan le av.

Men det er altså et drap. Dette dekadente grepet kler forestillingens grunnstemning godt.

Fra «Don Juan» ved Trøndelag Teater

I BEVEGELSE: Ensemblet synger og danser seg gjennom forestillingen. Fra venstre: Joachim Joachimsen, Jo Saberniak, Emma Caroline Deichmann, Christian Eidem, Synnøve Fossum Eriksen.

Foto: JOHANNES L. F. SUNDE / Trøndelag Teater

I tillegg synges og danses det mye i «Don Juan». Molière er regnet som ballettkomediens far, og både sang og dans kler Skjelbreds «Don Juan» godt.

Kontrasten mellom det vakre gulvet, de outrerte kostymene, den overstadige sminken og mange ulike musikksjangre skaper intensitet i stykket og forsterker de forsmåddes hevnmotiv.

Men når skal stykket bli noe mer enn skittent-gøy?

Lite står jo egentlig på spill i denne komedien.

Foran: Emma Caroline Deichmann (Donna Elvira). Bak: Jo Saberniak (Don Juan) og Joachim Joachimsen (Bertelot)

DRAMA: Emma Caroline Deichmann spiller Don Juans forsmådde kone Donna Elvira med dirrende hevnlyst. Bak: Don Juan (Jo Saberniak) og Bertelot (Joachim Joachimsen)

Foto: Johannes L. F. Sunde / Trøndelag Teater

«Unnskyld punnskyld»

Helt mot slutten, når Don Juan lures i en felle og strategien er å angre, kommer Trond Giske inn i bildet. Her blandes Molières tekst med Giskes ord som angrende synder. En anger som Don Juan lett innrømmer at er sludder og vås etterpå. Det er som et barn som sier «unnskyld punnskyld».

Og her viser stykket hvor mye ved begjær og selviscenesettelse som handler om makt. I stykket dømmes Don Juan til helvete, men om han tar turen dit, er ganske uvisst. I alle fall er han lystig med på gospellåten stykket toner ut med, der koret synger forføreren ned i helvetes ild. Fordømmende på sitt vis, det også – men Don Juan får plass i koret.

På Trøndelag Teater ikles hykleriet og maktmisbruket med dette en mørk, morsom og interessant drakt.

Hei!

Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Kristin Lavransdotter» på Det Norske Teatret, av stykket «Don Juan» på Trøndelag Teater eller «Snøsøstera» på Det Norske Teateret.