En mørk scene med vannpytter og stein. Ei ung dame i bikini og hennes, et stykke over middelaldrende mann.
Skulptøren og professoren Rubek er på ferie i hjemlandet med sin svært så unge kone. Hun er innbydende på enkleste og vanligvis mest effektive vis. Han er lei, mørkt tilbakeskuende.
Vi er i en tidløs verden, der det meste kan skje.
Hevnlyst
Vi er der Ibsen pleier å plassere oss, blant de noe høyre gasjerte. Nærmere bestemt på et feriested på kysten, i trygge, vakre, men kjedelige omgivelser.
Så kommer en tilsynelatende rå, og en smule vulgær bjørnejeger fra de frie fjell. Han er spennende for den forsmådde professorfruen.
Så dukker det opp en diakonisse for de korrekte, lydløse og strammende rammer, kanskje døden, noen barn med styrte utfall, og under et dekke, hun som usynlig har vært der hele tida, Irene. Hun som stod modell for hans mesterverk.
Hun ble ofret for kunsten, breddfull av lidenskap, begjær, sammenbrudd og hevnlyst, og med kniv, sier hun.
Kreativitetens skrin
Han innser nå, egentlig hva han følte for henne, men aldri ga uttrykk for. Og så er det hun som har nøkkelen til hans kreative sinn, tror han. Den forsvant med henne, kanskje han fylte tomrommet med et lett liv på solsiden. Eller kanskje han skapte et tomt liv med lettheten.
Han tok ingen av dem med til sollyset på fjellest topp, slik han lovet.
Forestillinga vokser
Åpninga er litt usikker, men det varer ikke lenge. En tett barbert tekst tar tak, framføringene og karakterene sitter der de skal. Kai Remlov og Hildegunn Eggen har hovedrollene, og de topper virkelig et godt lag her.
Litt merkelig og vakkert, dystert, krydret med humor. Doseringene er bra, regien er elegant, musikken passer og best av alt er scenekunsten, scenografi og lys.
Det går an å nå toppen av fjellet på en flat scene. Her speiles fortidas valg og konsekvenser på flere dramatisk lekre vis.
Når vi døde våkner ble skrevet i 1899, men det spiller ingen rolle. Henrik Ibsens steg inn i modernismen får alt det fortjener på Trøndelag Teater.