Norge har Skandinavias strengeste skilsmisseregler: – Et overformynderi

Da «Mari» og «Tom» valgte å separere seg for sju år siden, var det hensynet til datteren som kom først.

Hun skulle slippe å flytte fra den ene til den andre.

– Vi delte adresse i to år etter separasjonen. Det beste for henne var at vi flyttet inn og ut av samme sted, sier «Mari». Hun og hennes tidligere ektemann har fortalt sin historie i NRK-podkasten «Havarikommisjonen».

Men dette valget førte også til at paret fikk en langdryg skilsmisse. I Norge er nemlig reglene slik at man må bo hver for seg i et helt år før en skilsmisse blir innvilget.

I tillegg må man ha to vitner som bekrefter dette.

– Jeg synes reglene om separasjonstid er et overformynderi. Det er helt greit at man har en slik periode, men det er ikke like enkelt å bo fra hverandre bestandig. Jeg forstår ikke hvorfor loven skal diktere på et slikt plan, sier «Mari».

Samme ordlyd i 100 år

Loven vi forholder oss til, stammer fra 1909. Den ble riktignok reforhandlet på 70–80-tallet. Fram til da var separasjonstiden på to år dersom partene ikke var enige.

Hittil skal to utvalg ha sett på ekteskapsloven fra tidlig på 1900-tallet: En gang i 1957, og et nytt utvalg nedsatt i 1971.

Det har med andre ord vært lite diskusjon rundt temaet i Norge.

– Det er en detaljstyring av privatlivet fra statens side, og man kan jo da spørre seg om det er en unødvendig sterk inngripen i retten til privatliv. Det er vel kanskje på tide med en debatt rundt om det er forholdsmessig å kreve separasjon i ett år, sier advokat Marianne Berg til NRK.

Ordlyden når det gjelder separasjon er i dag omtrent den samme som den var for 100 år siden:

Hvorfor er det slik at staten blander seg inn i vårt kjærlighetsliv?

Sosialantropolog Torgeir Kolshus ved Oslo Met forsøker å forklare.

Familien som samfunnets atom

– Det er mange årsaker, og noen av dem er historiske, sier han.

Kolshus forklarer at familien på mange måter er ansett som samfunnets atom. Og at den moderne staten er opptatt av å skape en form for fellesskap innenfor sine grenser.

– Det framstår nærmest som et slektskapssystem – en kobling til det metaforiske ved slektskap, at du og jeg hører sammen fordi vi er nordmenn. Og igjen i dette slektskapet er en av de viktige byggestenene nettopp familien.

Professoren forklarer at dette derfor er viktig på et identitetsplan. For å opprettholde en stabilitet.

Det er også andre fordeler ved å være gift, sammenlignet med å bare være samboere: Man sparer blant annet en god del penger i form av skatt.

– Det å være sammen to og to, det er noe staten mener er bra for oss, sier Kolshus.

Han synes likevel ikke det er så rart om noen føler at reglene ved separasjon og skilsmisse er vel inngripende.

Hensynet til barna

Men mye handler om hensynet til de små, forklarer professoren. De som har felles barn må tåle en enda større inngripen av staten enn andre.

– De som er gift og har barn, må jo for eksempel gjennom en mekling. Dette kan jo sikkert virke ganske inngripende for noen.

For hva har en vilt fremmed med å gjøre at vi ikke kan leve sammen lenger?

Svaret på dette er jo rett og slett at man skal sørge for at det går an å samarbeide om barna.

For dette ansvaret vil man dele resten av livet, forklarer Kolshus.

– Detaljstyring

Marianne Berg er advokat, og hjelper mange par som ønsker å skille seg.

Hun sier at det å være forpliktet til å bo fra hverandre, kan være bra. Mange opplever nemlig å være «litt fram og tilbake» i en slik situasjon.

– Av hensyn til stabilitet rundt et familieforhold kan man jo da tenke at det er viktig at partene tar den tiden de trenger for å være sikker på at skilsmisse er riktig løsning.

Men hun mener også at dette er detaljstyring fra statens side. Hun er usikker på om man kan legitimere inngrepet.

Risikerer fengselsstraff

– Det er tross alt en rett til privatliv som står sterkt i både norsk og internasjonal rett, og det skal dermed meget gode grunner til å fravike denne retten. Her tror jeg nok ikke det foreligger en sterk nok grunn fra statens side.

Berg sier at denne regelen om at to vitner skal bekrefte at det separerte paret virkelig har bodd fra hverandre ett år, er spesiell.

– Jeg synes vitneplikten er et stort inngripen i privatlivets fred.

Ifølge vitneerklæringen risikerer vitnene å få straff i form av fengsel i inntil to år ved falsk forklaring.

– Det hviler altså et stort ansvar på vitnene, som jeg tenker er uforholdsmessig tyngende.

Advokaten mener det burde være nok at ektefellene selv erklærer at de har vært reelt separert i ett år, eller at de har vært i et faktisk samlivsbrudd i to år.

Et enkelt trykk

Det er store forskjeller i lover og regler når det gjelder skilsmisse i Norden.

I Danmark kan man for eksempel bare åpne datamaskinen å trykke på en knapp. Så lenge begge parter er enige, blir man nærmest skilt samme dag.

Også i Sverige og Finland er det mye enklere enn i Norge.

Om denne «knappen» hadde eksistert i Norge, ville da «Tom» og «Mari» ha benyttet seg av den?

– Vi hadde ikke hastverk med å skille oss, men for de som faktisk vil videre i livet, så er det noe med dette at andre skal bestemme hva som er riktig for den enkelte. Det synes jeg er rart, sier «Mari».

I Norge gifter omtrent 20.000 par seg årlig – halvparten skiller seg. Så i løpet av ett år står omtrent 10.000 par i denne, litt kronglete, separasjonstiden.