– Jeg vil skilles

Bilen skjøt fart gjennom landskapet mens solen gikk ned. Verken Kristin eller Halvard husker hva de snakket om. Bare at de kranglet.

De var blitt en familie. Fem- og syvåringen sov i baksetet. For noen år siden gjorde Halvard alt for å sjarmere Kristin. Få henne til å velge ham.

En fysisk smerte lammet henne da hun hørte ham si det:

– Jeg vil ikke mer. Nei, jeg vil virkelig ikke mer. Vi klarer ikke dette. Jeg vil skilles.

Hvordan havnet de her?

Kan parets tabber bli din redning?

Du har kanskje opplevd det selv. Den stormende forelskelsen, eller tvilen ved et frieri. Håpet om at din utkårede skal velge deg, eller den paralyserende angsten for å bli forlatt.

Forrådt.

Hvert år gifter nær 20.000 par seg. Samtidig tar om lag halvparten så mange ut skilsmisse. Alle samboerskap som rakner hvert år, kommer i tillegg.

Felles for alle par og familier er en begynnelse. Tiden da to valgte hverandre. Satset og ble «vi». Så kom hverdagen, med store og små problemer.

Hvorfor kommer noen nærmere hverandre i møte med livets utfordringer, mens andre glir fra hverandre eller kryper ned i skyttergravene?

NRK har intervjuet seks par som har gått fra hverandre. I podkastserien «Havarikommisjonen» graver fagpersoner i parenes historier for å undersøke hvorfor det endte med brudd. Åpent og ærlig deler parene sine dyrekjøpte erfaringer i håp om at du skal slippe å gjøre de samme.

Kanskje tabbene til paret som i serien kalles Kristin og Halvard, kan bli din redning? Om du så er nyforelsket eller vil verne om et livslangt ekteskap?

Deres historie begynte våren 1999, med noen utradisjonelle stunt fra en elskovssyk sjarmør.

Hobbypoeten fra bygda

Halvard hadde lenge følt seg uerfaren og litt klønete i møte med kvinner og forhold. Men nå sto han der. Veltrent i en tettsittende hvit T-skjorte i kveldssolen i Oslo. 34 år og klar for å ta steget videre i livet, skulle hun være den rette.

Savnet etter en spesiell var blitt stort.

Det var en felles venn som mente at de to måtte møtes. Da den rødhårede 32-åringen dukket opp, ble Halvard raskt sjarmert.

– Hun var blid, pen, sosial og oppmerksom.

Halvard opplevde at Kristin lyttet og viste en følsomhet han trengte. For han er ganske vâr og følsom selv.

De tok noen øl og praten gikk lett.

– Jeg husker at jeg syntes det var veldig hyggelig. Men jeg husker også at da jeg forlot ham den kvelden, så tenkte jeg: Men det blir med denne kvelden, forteller Kristin.

Hun vegret seg. Etter flere rotete erfaringer trengte hun fred. Det passet ikke med et nytt forhold nå. Kristin kjente en dyp, indre motstand, men skulle raskt smelte i møte med den begavede hobby-poeten fra bygda.

– Han skrev jo de vakreste dikt, og du vet at da blir man jo litt solgt, sier hun og ler.

Halvards evne til å se henne, vise sårbarhet og anerkjenne at hun trengte tid ble tydelig gjennom både dikt og dype samtaler. Men i praksis skulle det bli vanskeligere for ham å holde igjen.

Å gi henne tiden hun ba om.

Krasjet Kristins jentetur

– Jeg vet ikke om jeg tenkte så mye, jeg bare følte, sier Halvard.

Kort tid etter satte han seg derfor på en buss til Nordkoster i Sverige der Kristin var på jentetur. Hun hadde jo sagt i telefonen at hun ville ha likt å ha ham der. Halvard tolket det som en invitasjon og ville overraske. Han tenkte ikke et sekund på at det var å gå for langt.

På båten over til øya møtte han et band som skulle spille på det lokale utestedet samme kveld. En gyllen mulighet åpnet seg.

– Jeg tenkte at dette blir knallbra, minnes Halvard og humrer.

Bare timer senere kunne han fra sitt lille gjemmested på klubben se Kristin og venninnene hygge seg i lokalet. Da bandet introduserte «en nordmann som skal synge en sang», hoppet Halvard opp på scenen og stemte i som best han kunne til Janis Joplins versjon av «Me and Bobby McGee».

– Han dukker opp vet du, og der sitter jeg med to venninner og aner fred og ingen fare.

Kristin kan le av det i dag. Også den gang ble hun utrolig rørt. Det var sterkt å oppleve at en mann ønsket henne så inderlig. Vakkert. Men stuntet satte henne i en vanskelig knipe.

– Jeg følte meg helt splittet.

Ville venninnene bli irriterte? Hvordan skulle hun møte og avvise Halvards romantiske gest? Det hele pirket borti en latent side ved Kristin: Frykten for at noen skulle bli sinte på henne. Å ikke bli likt.

– Hvem skulle jeg avvise her? Hvordan skulle dette bli? Jeg var helt i villrede.

Halvard ble invitert bort til bordet, flere øl ble bestilt og det var stor stemning slik han husker det. Kvelden endte med at en lokal fisker rodde dem til hytta på blankt vann i måneskinn.

– Det var ekstremt romantisk, og jeg fikk overnatte selvfølgelig, forteller Halvard.

Men Kristin ba ham om å reise hjem dagen etter.

– Jeg skjønte det jo da hun sa det, men jeg tror ikke jeg tenkte så mye på det. Jeg var bare helt i tåka jeg.

På frierføtter

Halvard hadde gått for fort frem, men klarte likevel ikke å holde tilbake ved neste innfall. På en sliten, asiatisk restaurant i Oslo få måneder senere fridde han.

– Jeg syntes han var en idiot, sier Kristin i dag og ler hjertelig.

Det var ikke slik Kristin hadde sett for seg et frieri. Impulsivt på en billig sjappe. Kjærlighetserklæringen kom dessuten altfor tidlig for Kristin. Hun følte at de knapt kjente hverandre og spørsmålet fikk derfor motsatt effekt. Fremfor lykke, kjente hun på tvil.

Men det våget hun ikke si. Hun ba kun om mer tid.

Det plaget henne å måtte avvise Halvard. En flott mann hun var blitt så glad i, og kommet så nær.

– Jeg husker at jeg slappet av seksuelt med ham. Det har jeg ikke alltid gjort med menn.

Kristin følte en dyp skyldfølelse over å ikke ha sagt ja. Den skulle vare i flere måneder, og føre til at hun til sist følte at hun måtte fri. Heller ikke da delte hun tvilen sin med Halvard, som intetanende svarte ja.

Slik gikk de videre sammen i utakt.

– De to er på hver sin planet

Den erfarne samlivsterapeuten og psykologen Sissel Gran har hatt flere slike par på sitt kontor, i ulike faser av livet. Hun ser tydelig hvorfor Kristin og Halvard kom skjevt ut fra hoppkanten.

– De to er på hver sin planet.

Det er ikke uvanlig. Vi kommer tross alt ofte fra «ulike planeter»; forskjellige familier.

På vei inn i et nytt forhold deler de fleste av oss egne erfaringer fra oppvekst og familie. Nysgjerrig spør og graver vi i den andres fortid. Det er faktisk helt nødvendig dersom man vil satse på et langt liv sammen.

– Det betyr mye, for det vil være med på å forklare hvorfor kjæresten din gjør som hun gjør, sier Gran.

Slik kan vi forstå hverandre. Vite hva vi kan si eller gjøre for å trøste og løse konflikter, når det stormer som verst.

Forståelsen av den andres fortid gjør det mulig å svare ærlig på vanskelige spørsmål, uten å såre den andre.

Kristin rakk ikke å danne seg et tydelig bilde av hvem Halvard var før han fridde. Frykten for å såre hindret henne i å sette grenser. En ivrig erobrer kunne derfor gripe fatt i rattet i starten av dette forholdet, forklarer Gran.

Med kreative krumspring ga Halvard uttrykk for å ha falt for Kristin, men hadde han egentlig forstått hvem hun var? Nei, sier Gran.

Det er følelsen av å bli sett som sjarmerer dem begge.

– Det kan oppleves besnærende. Å bli sett. Kanskje har hun blitt altfor lite sett. Men han ser kanskje ikke hvordan denne jenta er inne i seg. Hva hun faktisk trenger.

Halvard forsto derfor heller ikke at et frieri så tidlig var et bomskudd.

– Hun er nok en veldig snill jente som ikke vil såre. Og det er nok en del mennesker som har gått inn i langvarige forhold og blitt værende uten at de egentlig var helt sikre på at det var helt fint.

Livet byr som oftest på flere sjanser til å rette opp.

Til å bli bedre kjent eller «våkne opp», og stake ut en vei videre. Men slike muligheter stormer ofte inn i parforhold når man minst aner det.

Kristin og Halvard fikk sjansen på tragisk vis rett etter at de ga hverandre sine «ja».

Et bryllup og en gravferd

Sommeren 2002 gikk et storslått bygdebryllup av stabelen, der Halvard og Kristin overrasket alle gjestene ved å synge duett. Valget falt ironisk nok på Dr. Hooks sang:

«If not you».

Ja, hvem kunne det ha blitt om de ikke hadde satset på hverandre? Hvordan så de egentlig for seg ekteskapet?

Som barn hadde de vært vitne til svært ulike måter å være kone og mann på.

Halvards foreldre hadde holdt sammen gjennom tykt og tynt. Han opplevde at de hadde et godt ekteskap, selv om moren led av alvorlig psykisk sykdom i perioder. «Det er ikke noe å få gjort noe med», pleide Halvards far å si.

Familien snakket ikke om hvordan sykdommen påvirket dem. Livet gikk sin gang uten samtaler eller krangler om hvordan de hadde det.

Sånn skulle det ikke bli for Halvard og Kristin.

Kristin var et skilsmissebarn uten en far til stede i barndommen. Hun vokste opp med en mor som slet med angst og depresjon etter en tøff barndom. Moren gjorde og sa ting som fikk Kristin til å tro at det var egoistisk å sette egne behov først. Å si tydelig ifra om hvordan man har det.

– Det spørs om hun noen gang har fått lov til å tvile. Være selvbestemmende og sette grenser. For hun setter jo ikke ned foten i det hele tatt, sier Sissel Gran.

Det gjorde det vanskelig for Halvard å se hvem Kristin var.

Selv kan han dessuten som barn ha utviklet en overlevelsesstrategi om at «livet er som det er». At man ikke snakket om følelser og hvordan man hadde det, forklarer Gran.

– Det kan handle om at han i veldig liten grad hadde fått et språk til å forstå både seg selv og andre.

Kristin og Halvard kjørte derfor på videre, med skylappene på, for å få barn og stifte familie.

Da Halvards bror hadde blitt far, lå moren deres syk. Hun hadde derfor gått glipp av tiden med sitt første barnebarn. Under bryllupet strålte hun av lykke, vel vitende om at nytt liv var på vei. At hun denne gangen skulle få ta del i det.

Men det ble ikke sånn.

Tøff i trynet

Hvorfor gråter han ikke? tenkte Kristin.

Halvard var ikke til å kjenne igjen. Han virket plutselig iskald. Ufølsom. Bryllupsreisen i Sør-Europa hadde tatt brå vending da nyheten hjemmefra nådde dem.

Moren hans var død.

Bare 58 år gammel. To dager etter bryllupet hadde hun fått et hjerteinfarkt. I kirken der bryllupet hadde stått, var det nå duket for begravelse.

Men Halvard viste ingen tegn til dyp sorg eller fortvilelse. Kristin ble forvirret, lei seg og redd. Her satt hun gravid og kvalm med barnet deres i magen, men i stedet for å spørre om hvorfor han ikke gråt, ble hun kritisk.

– Det var sjokk delux, men da tok jeg på den masken som gikk på at jeg skulle mestre, forklarer Halvard i dag.

Ingen av dem klarte å nærme seg den andre. Uten å snakke ærlig og direkte sammen, forsto de verken den andres reaksjon eller behov.

– Når du vokser opp med en psykisk syk forelder får du veldig radar, og kan enten bli overfølsom eller beskytte deg ved å trekke deg helt inn i skallet ditt. Det kan være at han beskyttet seg mot vanskelige følelser ved å ikke forholde seg til dem, og det blir umulig i et ekteskap, sier Gran.

I verste fall kan det lede til alvorlige traumer.

Det skulle Kristin og Halvard erfare da de ble kastet inn i en overveldende og skremmende fødsel.

Fødsel uten blomster eller gaver

Kristin hadde sett for seg en harmonisk fødsel, men gutten ble tatt med tang og hastet til barneintensiven etter dramatiske timer.

Tilbake satt to utmattede nybakte foreldre. De var blitt mamma og pappa.

Sykehuspersonalet var stresset og ga lite informasjon, syntes Kristin. Det økte uroen hos henne, men hun sa ingenting om dette til Halvard verken under eller etter fødselen.

Da Kristin ble plassert på et tomannsrom, dro Halvard hjem for en kort hvil. Uten barnet sitt i armene følte Kristin seg sår. Redd for veien videre. Den ferske mammaen hun delte rom med hadde babyen sin ved brystet og ektemannen kom med favnen full av blomster og gaver.

Da Halvard kom tilbake dukket han opp tomhendt.

Skuffelsen slo inn over Kristin, men igjen hun sa ingen ting. Halvard ante derfor ikke at noe manglet. At han kunne ha vist henne omsorgen hun trengte ved å kjøpe en blomst.

Det heter seg at «opposites attract». At vi kan tiltrekkes av mennesker som har evner vi selv ikke har.

I beste fall kan slike par utfylle hverandre. Men ofte er det nettopp motsetningene man falt for, som ødelegger forholdet. Uten felles verdier er det vanskelig å forstå hverandre. Vite hva man kan gjøre for å vise at man bryr seg.

– Det virker ikke som om han forsto hva hun hadde opplevd. Hun følte seg veldig ensom og forlatt i den situasjonen, og det var hun også, sier Gran.

Sissel Gran mener at Halvard gjorde en feil som ble et stort sår i forholdet. Det som på fagspråket kalles et parforholdstraume.

– Hun ønsket jo bare at han var medfølende, varm, støttende, stolt av henne. Hun hadde gått gjennom helvete, sier Gran.

Men Halvard følte at det var nettopp det han hadde gjort under fødselen, da han strøk kjærlig over Kristins rygg og forsøkte å støtte henne. Han ante ikke at blomster kunne ha gjort en forskjell, og Kristin sa ingen ting.

Hendelsen fôret den gnagende tvilen hos Kristin, og skulle hjemsøke dem i tiden som fulgte.

Den voldsomme dåpsdebatten

Kristin følte seg verken trygg i ekteskapet eller rollen som mor, og fikk et akutt behov for å verne barna. De hadde fått en sønn og en datter i løpet av knapt to år. Uten stabilitet hos sine egne foreldre famlet hun etter en løsning.

– Jeg er egentlig ikke en kristen sjel, det er mer sånn: Hvem kan jeg gå til?

Svaret ble kirken. Dåp. Men da satte Halvard foten ned. Det var et prinsipielt spørsmål for ham.

– Ingen mennesker skal fortelle i kirken at mine barn er født med synd, skyld og skam. Det synes jeg er helt idiotisk, sier Halvard.

Halvard hadde gått med på å gifte seg i kirken, som han sier, men å døpe barna var uaktuelt. Dette måtte barna få velge selv når tiden var moden. For Kristin handlet det verken om prinsipper eller tro. Hun ville bare beskytte barna.

Svaret ble en velsignelsesseremoni i kirken istedenfor en dåp.

Men debatten hadde vært vond. Den viste at de ikke bare hadde et ulikt forhold til materialisme og forbruk, slik barseltiden uten blomster hadde vist, men også til religion og oppdragelse.

– Uten en grunnmur av felles verdier og interesser er forholdet bygget på sand. Og her er det ikke felles verdier i det hele tatt, sier Sissel Gran.

Mannlig stahet og kvinner som kjefter

Velsignelsen ga ro, men våkenettene ble tøffe med to født så tett. Hus ble kjøpt og oppussing igangsatt, ved siden av to fulle jobber. Det gikk i ett.

– Det var mange gode stunder med barna på ferier og fritid, og ganske krevende hverdager med lite søvn, minnes Halvard.

Presset ble stort og lunten kort, for to foreldre som stadig var på hver sin planet.

De kunne krangle om alt fra hvor mye ull barna skulle ha på seg, til når småtassene skulle begynne å sove på eget rom. Begge beskyldte de hverandre for å ikke være nok sammen med barna.

– Jeg følte at hun kritiserte meg for mye som jeg fant urimelig i forhold til hva hun selv gjorde, minnes Halvard.

Kristin ville at de skulle ta oppgavene sammen. Halvard kvitterte med et excel-ark for rettferdig fordeling. Kristin reagerte med kritikk. Anklagene haglet.

Dette er en klassisk dynamikk som tar knekken på mange par, forklarer Sissel Gran.

– Det hun gjorde har jeg sett tusen ganger med par. Den formen for hakking er et forsøk på å få kontakt: «Kom frem fra skallet eller under steinen der du sitter». Men det er en helt feilslått måte å gjøre det på, sier Gran.

Halvard smelte derfor tilbake når begeret var fullt.

– Jeg kan jo ikke gjette hva du tenker. Det var en standard problematikk i forholdet, husker Halvard.

Hadde de to sittet på Grans kontor hadde hun bedt dem om å snakke om nettopp det, men fra «et sårbart sted». Altså, å si tydelig og ærlig hva de tenkte og følte.

– Hun måtte ha sagt: Når du er så stille, da blir jeg redd. Hva er det som foregår inne i deg? sier Gran.

Da ville de kanskje ha sett hvilke følelser som lå til grunn for at de tilsynelatende hadde så ulike verdier og standpunkt i mange saker. Forstått at parforholdstraumene som hjemsøkte dem førte til krangling om bagateller.

– Vi synes jo det er trist, for det skal noen ganger så lite til for å løsne det, sier Gran.

En terapeut ville ha ført dem tilbake til scenen på sykehuset. Fått dem til å leve seg inn i den andres følelser. Erkjenne at de ikke forsto.

– Mannlig stahet er noe av det verste som finnes og kvinner som kjefter.

Gran ser at det ofte fører til et helvete eller brudd.

Halvard innså at de trengte hjelp og ba Kristin om å bli med i terapi. Men hun ville vente på ledig time hos Sissel Gran. Der var det fullt, og det skulle ta et år før de satt hos en psykolog sammen.

Er det håp for par som har latt det gå så langt?

Oppsøkte terapi

– Når jeg tenker tilbake på det, så tror jeg at jeg var mye reddere enn jeg forsto. Og at jeg heller ikke skjønte hvordan jeg skulle åpne opp, sier Kristin.

Det ble vanskelig å ta tak i hverandres opplevelser hos parterapeuten, syntes Kristin. Hun opplevde at de gikk i forsvar fremfor å se den andre, og hva de selv tok med seg inn i forholdet.

– Jeg var jo opptatt av at han måtte endre seg! sier Kristin og ler.

Terapien hjalp dem å se hvor det stokket seg, men det ble vanskelig å innfri det de var blitt enige om hos terapeuten i hverdagen, følte Halvard.

Kristin syntes likevel at terapien hjalp. Noe av tvilen forsvant. Omsider var hun i ferd med å falle til ro i ekteskapet. Hun følte seg endelig trygg.

Halvard følte det stikk motsatt:

– Vi var for sent ute.

For Halvard hadde verdifull tid gått til spille og problemene fått vokse seg større, fordi de ikke kom i terapi da han ba Kristin om det.

Det er aldri for sent, mener Sissel Gran. Med en god terapeut vil mange få dreis på forholdet sitt igjen tross alvorlige parforholdstraumer. Men kanskje var Halvard allerede mentalt på vei ut da de omsider kom i terapi.

– Hvis den ene har helt gitt opp og signaliserer at alt håp er ute, så kan ikke terapi redde et sånt forhold, sier Gran.

Når Halvard ser tilbake på det, tror han at det kan ligge noe i det.

– Etter et ekstra år i frustrasjon må jeg nok innrømme at jeg hadde havna litt i den grøfta, sier Halvard.

Gran har møtt mange par der den ene parten egentlig allerede har bestemt seg. Mer eller mindre bevisst. Der alt de egentlig ønsker er en bekreftelse på at forholdet er dødfødt.

– Da går det an å spørre om du egentlig vil ha et vitne på at du er på vei ut, sier Gran.

Men det spørsmålet ble aldri stilt i Kristin og Halvards parterapi.

Slo ned som en bombe

Det var derfor da de satt i bilen, på vei hjem fra en hyttetur med barna sovende i baksetet, at Halvard plutselig ba om skilsmisse.

– Det føltes helt som å bli smadret, sier Kristin.

Øynene fylles av tårer når hun snakker om det i dag. Det gått ti år siden den kvelden, men det fysiske og mentale sjokket sitter ennå i kroppen.

– Det er undervurdert hvor smertefullt det kan være, forteller Sissel Gran.

Sorgen som følger i kjølvannet av skilsmisser for både voksne og barn er voldsomt underkommunisert i vårt samfunn, sier Gran. Den krever tid og krefter fra store og små.

For mange par innhentes etterhvert sorgen heldigvis av en helt annen følelse. Det skulle også Kristin og Halvard erfare.

Befrielse og utmattelse

– Det gikk over til en enorm lettelse, sier Kristin.

Hun følte at Halvard hadde satt dem fri.

– Det var en frihetsfølelse. Også hadde vi gått i terapi, så vi klarte å avslutte på en veldig anstendig måte i samarbeid, forteller Halvard.

Men prisen var høy. Høyere enn Kristin først innså.

– Jeg skjønte nok likevel ikke hvor mye dette kostet meg. Hvor sorgfullt det var. Hvor mye det brakte opp av gammel historie over mine egne foreldre som er skilt.

Kristin la derfor ikke merke til faresignalene og fortsatte som før. Nå som fraskilt mor.

Smigret takket hun ja til en desto mer krevende stilling på jobb. Det var godt å fordype seg i problemer som var større enn hennes egne.

– Jeg angrer veldig på det. Jeg valgte jo den hersens jobben. For jeg ble likt. Det var det samme som med Halvard. Jeg ble likt. Å, noen liker meg! sier Kristin oppgitt.

Noen måneder senere sa det stopp.

– Da gikk jeg rett i veggen.

Mentalt utkjørt gikk livsgnisten ut av Kristin. Selvforakten lammet henne og hun følte seg som en elendig mor.

– Jeg tenker det er mye sorg i samfunnet vi ikke helt tar inn over oss. Vi skal liksom gå så kjekt av sted.

Først senere innså hun hvor sliten hun hadde vært. Hvordan problemene i ekteskapet og til sist skilsmissen hadde stjålet energi og glede fra årene da barna var små.

– Jeg føler på sorg over at jeg ikke forsto hva vi hadde før mange år etterpå.

Skyldfølelsen som i stor grad styrte henne i de årene, er endelig parkert.

– Jeg forsto ikke at jeg kunne behandlet tvilen på en annen måte, men når jeg ser på det i dag skjønner jeg hvor mye jeg lot hans intensitet og hurtighet styre.

I dag føler Kristin at hun skjøv Halvard bort med all kritikk, fremfor å ærlig dele sin sårbarhet. Vise at hun var redd, trist og tvilte.

Hun forsøker i dag å være tydelig og ærlig om sine behov. Halvard innrømmer på sin side at han kanskje først og fremst fridde den gangen på jakt etter en bekreftelse.

– Jeg tenkte nok at det å få ja på et frieri ville være å bli tryggere i forholdet. Å få en bekreftelse fra henne som jeg kanskje trengte, sier Halvard.

Halvard og Kristin samarbeider godt i dag. Selv om terapien ikke reddet ekteskapet, ble den avgjørende.

– Vi lærte å samarbeide når vi var skilt. Så det kan alle gjøre, sier Halvard.

De oppfordrer alle som har det vondt til å søke hjelp, uavhengig av hvor du måtte befinne deg i livet. Det vil høyst sannsynlig hjelpe deg med å se hva du faktisk har, og om det er liv laga for parforholdet ditt.

• Les også: Tre tabber som kan ødelegge parforholdet
• Hør: Kristin og Halvards reaksjon på det psykologene sier om dem i NRKs podkastserie «Havarikommisjonen»